Dit tangoen først kom til Sverige

- At tangoen kom hit til Krokstrand som første sted i Sverige, er en av mytene vi ønsker å vedlikeholde, sa guide Karin Askberger, da hun og den tidligere steinhuggeren, Harald Simonsson, ledet en gruppe på 80 personer rundt i stålende septembersol.

Minner om en storhetsepoke var å se på alle kanter.

I 100 år varte steinhuggerepoken, der flere tusen mennesker på begge sider av den norsk-svenske Iddefjorden tjente penger på tungt arbeid, som forandret det naturen hadde brukt en milliard år på å skape.

Fra "storby" til bygd

Harald Simonsson og Karin Askberger hadde ikke ventet så mange som 80 personer, da de gjennom Idd og Enningdalen Historielag inviterte til en vandring i "steinhuggerland" rundt Krokstrand.

- Det var fantastisk hyggelig at dere ville komme så mange, sa Karin da hun ønsket velkommen ved et av Sveriges første Fokets hus bygg på det lille tettstedet, som i dag ligger fredelig og bortgjemt ved Iddefjorden.

Krokstrand hadde i 2005 57 innbyggere og ligger i Strømstad kommune, men på 1870-tallet var det innvandring i stor stil til stedet.

- Til å begynne med var det fåtall gårder her, men da boomen kom innen steinhuggerbransjen kom folk fra store deler av Sverige og Norge hit for å få arbeid, fortalte de to guidene.

I løpet av de 2,5 timene vandringen varte fikk man et innblikk i slit, harde boforhold, dårlig lønn, men også et samhold som blant annet resulterte i slektskap tvers over fjorden til Norge, og om mennesker som med små midler klarte å ta vare på folk i sine omgivelser med ekte omsorg.

Se gamle bilder fra Krokstrand

Fra Lysekil til Fredrikstad

Det går et 13 mil langt og 1,5 mil bredt belte av granitt fra Lysekil i Sverige til Fredrikstad. I dette beltet er granitten litt varierende i farge, avhengig av hvor mye av kvarts, feltspat og glimmer som finnes i steinen.

- En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper, og lar seg ganske lett dele i tre retninger, fortalte den tidligere stenhuggeren Harald Simonsson.

Han viste på store steinblokker i steinuttaket på Hillerød hvordan jobben var gjort for å få ut enorme blokker av fjellet.

Endel av denne granitten har en rødlig farge, men mye har en grå farge, og Iddefjordsgranitt kalles grå granitt.

Den grå granitten tas særlig ut i Iddefjorden, og kalles , og er middels kornet, gråhvit og med noen korn i svart og grått.

Hardt og farlig arbeid

Til å begynne med, før man fikk kompressorer og maskinbor, banket mannskapene et bor ned i fjellet. To - tre mann banket, mens en mann snudde på boret.

- Var man riktig uheldig mens bankingen pågikk, kunne man hugge av eller knuse handa på den som holdt boret, forteller Simonsson.

Når hullet var dypt nok og antallet hull var tilstrekkelig, kunne man fylle i dynamitt og sprenge ut steinene.

- Så tok man en kran, heiste steinen ut og kløv den til håndterbare biter før blokkene ble tatt med fra steinuttaket ned til fjorden, sier Simonsson.

Ofte var det bare en hest på vogna, som kunne slepe avsted med en steinblokk på 3-5 tonn. Om vinteren hendte det at mann, hest og vogn forsvant utfor veien ned fjellet, når steinen skulle flyttes fra et fjelluttak i høyere deler av terrenget og ned mot fjorden.

På strekningen mellom Lysekil og Fredrikstad var det mange tusen mann i arbeid, og bare i Iddefjorden var rundt 4000 mann aktive innen industrien, da den var på sitt høyeste rundt 1910.

Vasser i minner

Fart på steinindustrien langs Iddefjorden ble det ikke før etter bybrannen i Hamburg i 1842.

Tyskeren Waitz kom til Halden for å ta ut stein fra Eskeviken, Ystehede og Lundsholt til gjenoppbygging av kaier, kanaler og bygninger i Hamburg.

Den virkelige oppblomstringen av steinindustrien på begge sider av Iddefjorden kom i midten av 1860-årene, og Krokstrands nærmere en milliard år gamle granitt ble oppdaget av et norsk steinindustriselskap.

I 1899 var det rundt 350 personer i arbeid på begge sider av Iddefjorden, men rett før første verdenskrig skal det bare på norsk side ha vært 2000 mann i arbeid, i Bohuslän hadde 8000 mann sin inntekt fra stenindustrien på denne tiden.

Dette var toppen for virksomheten i granitt-industrien, og skip fra hele verden ankret opp i Iddefjorden for å ta med seg granitt til byggeprosjekter, veier og monumenter.

Fra denne omfattende industrivirksomheten ligger millioner på millioner med tonn av "skrotsten" - rester etter blokkene som ble tatt ut av fjellet i steinuttakene.

I tillegg finnes det rester etter bygninger, verktøy og anlegg steinhuggerindustrien benyttet, og en hel del viktige minner er tatt godt vare på av svenske myndigheter og ildsjeler.

- Området Krokstrand er vernet av den svenske staten, og meningen er at kulturarven som ligger her, skal presenteres for kommende generasjoner, sier Karin Askberger.

Industriherren hadde makta

Selskapene innen steinindustrien hadde stor makt over folks ve og vel.

Når et oppdrag var gjort, og bestillingen levert ombord på et av de uttallige skipene som ankom Iddefjorden, ble arbeiderne sagt opp inntil man trengte ny arbeidskraft i et nytt oppdrg.

Dette skapte stor usikkerhet i arbeidsstokken, og steinhuggerens vei var kantet med stadige forflytninger, fyll og kvinneslit.

Men ut av vanskelighetene vokste en Krokstrand-avdeling av Det Svenske Steinarbeiderforbundet frem. I 1897 så foreningen dagens lys og på det meste hadde foreningen 400 medlemmer.

For den etablerte steinhuggeren ble yrket etter hvert selvstendig og fritt. Men først på 1940-tallet ble det organisert arbeidslag som ble ledet av en formann.

Bohusläns første Folkets hus

Opprinnelsen til at det ble etablert Folkets hus over hele Sverige var arbeidernes behovet for samlingslokaler. Man ønsket muligheter for å samles til større møter og foredrag, og til kulturelle arrangementer og kurs.

Idéen med Folkets hus spedte seg fort i Sverige fra sør til nord, og mer enn 20 folketshusforeninger ble etablert sent på 1800-tallet.

De tidlige Folkets hus-bygningene ble lagt langt ute på landet i mange tilfeller, fordi kommuner og bedriftsledelse ikke ønsket at arbeiderne skulle samle seg i bygningene og starte noen form for opprør.

Folkets hus i Stockholm ble innviet i 1901 på Barnhusgatan 14 og Krokstrands Folkets hus ble innviet 21. september 1902. Det var det første i Bohuslän.

Stadion med granittribune

Selv om folk var relativt fattige, så var det mange som hadde mye tiltakslyst, også etter en lang og hard arbeidsdag i stenbruddene eller som stenhuggere i bodene ved fjorden.

Idefjordvallen heter den flotte gressbanen med tilhørende løpebane, noen hundre meter fra tettstedet Krokstrand.

Anlegget er bygget av steinhuggerne selv, og stod ferdig i 1938.

- Da anlegget høytidelig ble åpnet av länshøvdningen var det 1 500 personer tilstede her, og Tistedals Blåsorkester spilte, forteller guide Harald Simonsson.

Krokstrand Idrettslag holder fortsatt sin virksomhet oppe, og underveis i årene har mange tusen mennesker vært vitne til spennende oppgjør innen fotball eller friidrett på Idefjordsvallen.

Lus, padder og monumenter

Priskrig og rasjonalisering hadde tvunget fram endrede arbeidsrutiner. Steinhuggerne stod ved lange bord i boder ved fjorden, der de produserte stein i stort tempo for hånd.

Små gatesten (knott, lus) var det største produktet i Krokstrand fra starten av. Knotten var en firkantet sten - 10 cm alle veier, og hadde en vekt på rundt to kilo, som ble benyttet til å bygge veier.

En god steinhugger kunne iløpet av et skift hugge over 1000 gatesten pr. dag, men det mest vanlige var 500-700 daglig.

Storgatesten var en større og kraftigere stein til bruk på torg, og var rektangulær og hadde en vekt på 10 kilo.

Kantsten er mellom en og to meter lang, og ble brukt til fortau og trapper. Høyden var 25-30 centimeter og flaten som var over jorden ble kalt "ansiktet" og var planhogd.

Finsten var byggesten av ulik størrelse, og ble oftest hentet ut av skrotsten.

Adolf Hitler ville bygge seg en minnepark over seg selv, og den tyske staten betalte for stein fra Iddefjorden.

- Pengene kom, men Hitler-sten ble det aldri hugget her, forteller Harald Simonsson.

Etter hvert kom store kompressoranlegg på plass, og forverret arbeidernes helse ytterligere.

Steinslammet fra maskinene ble blåst utover store områder og pustet inn av arbeiderne, og "stenlunge" var den vanligste yrkessykdommen.

Sykdommen oppstår ved innånding av kvarts, som setter seg i lungene, under bearbeiding av granitt. I mange tilfeller er sykdommen dødelig.

Store familier med liten plass

Krokstrand vokste raskt fram med steinindustrien, men det var dårlig med bosteder for arbeiderne.

I brakkene som ble satt opp, blant annet av firmaet Beer rett før århundreskiftet, kunne ansatte i bedriften leie 2 rom og kjøkken for 3-4 kroner.

Men leiligheten måtte som oftest deles med en annen familie, og trangboddheten var stor.

Kvinnene hadde et stort ansvar for hus og hjem, og da Krokstrand rett etter år 1900 fikk status som en form for bysamfunn, ble den offentlige innsatsen på sanitære forhold og helse noe økt. dette førte til mindre belastning på kvinnene, som inntil da hadde tatt seg av disse oppgavene.

På skolesektoren var det som så som for steinhuggerbarna, forteller guidene idet gruppen kommer til det gamle skolebygget, som nå er kraftig restaurert til vandrerhjem og kurssted.

- En av lærerne var så full at han sjelden kunne undervise barna annet enn tidlig på dagen, og en annen lærer hadde kombinert jobb som postmann, forteller guidene.

Læreren i kombinert-stillingen måtte kjøre til Strømstad og hente posten om natta, og stod for sortering og utbæring.

- Når han skulle undervise klassene var han så sliten at han for det meste satt og sov, forteller guidene.

Argentina, England, Tyskland

Granitten fra Iddefjorden var populært vedlikeholdsfritt, robust byggemateriale og ble eksportert verden rundt.

Det er i forbindelse med historien om at det kom båter fra Sør-Amerika at det nevnes at tangoen først kom til Sverige her på Krokstrand med mannskapene ombord på de argentinske skipene.

Det internasjonale innslaget i miljøet var stort, og i oppgangsperioder var pågangen og kjøpelysten sterk internasjonalt.

Men bransjen har alltid vært ømtålig for konjunktursvingninger, og den første verdenskrigen lamslo svensk steinindustri.

Den svenske staten satte igang nødarbeide, og millioner av "lus" eller "knott" som gatesten kalles i Norge, ble hugget for lager som en del av nødarbeidet.

Det var et lite oppsving i bransjen midt på 1920-tallet, men med de harde tretti-årene, og deretter den andre verdenskrig gjorde ikke steinindustrien lønnsom lenger. Betongen hadde overtatt.

100 portugisere til Krokstrand

Etter krig og lavkonjunktur spredte steinhuggerne seg, og det ble aldri noen nyrekruttering.

Da det kom et oppsving innen bransjen på 1960-tallet, fantes det ikke innenlandske steinhuhggere å få fatt i, og selskapene måtte søke etter kvalifisert arbeidskraft utenlands.

I 1963 kom rundt 100 portugisere til Krokstrand, der de arbeidet i steinindustrien.

Den nye innvandringen fikk igjen fart på butikker og handel i Krokstrand, og de sydlandske arbeiderne sørget for at utvalget i butikkhyllene endret seg. Oliven og sardiner ble hverdagskost man kunne handle på nærbutikken i Krokstrand.

- En av de mest kjente portugiserne her var Rollo. Han bosatte seg senere i Strømstad og bor der fortsatt. Vi har oppkalt Krokstrands kino etter ham. "Bio Rollo" heter den for å bevare dette som et minne, forteller Karin Askberger.

Rolle leverte inn sitt verktøy i desember 1977, og var en av de siste i steinindustrien langs Iddefjorden.

I det hele tatt er det lille tettstedet noen få kilometer vekk fra E6 ved Svinesund preget av mange minner.

Født på Krokstrand

Anne Marie Larsen fra Halden var en av mange fornøyde besøkende på rundturen i septembersola.

- Jeg er født der nede, sier hun og peker på en sammenrast grunnmur, der det vokser opp trær og busker fra det som en gang var gulvet i et hus.

- Jeg ble født i 1925. Vi hadde mange slektninger her nede, og lekte i hele området her, forteller hun.

Faren var dagarbeider og kranfører i steinbruddet og hun forteller at hun har mange gode minner fra tiden i Krokstrand.

- Blant annet traff jeg mannen min, Willy, her i 1946. Det var på dansleokalet på stedet her, og vi hadde mye å glede oss over, på tross av at standarden den gang ikke kan sammenlignes med nå, sier Anne Marie Larsen.

Forfatter og fengselsdirektør

En av de ivrgste vandrerne på Idd og Enningdalen historielags guidede tur denne septembersøndagen var Sven Lindberg.

Den tidligere fengselsdirektøren er nærmere 84 år, og tok vandringen i kjapt tempo.

- Jeg er født i Sponvika på norsk side ved Halden. Min mor var norsk og far var svensk, forteller han.

Han er godt kjent i området langs iddefjorden og i Krokstrand spesielt. Lindberg bor i dag i perioder i Saltbacken ved Strømstad og lenger syd i Varberg.

Han forteller at han har stått bak en god del bøker om fengselsvesenet, og han har også vært frilansjournalist for Strömstdas Tidning i en årrekke.

Nå går han med planer om en lokalhistorisk bok, med en svært fengende tittel;

"Fra hærleir til supermarked"

- Karl XII hadde en enorm leir for sin hær på Nordby syd for Svinesund. Sammen med en historieinteressert venn av meg, har jeg tenkt og forsket en del rundt dette i noen år, og boken skal ta for seg tiden fra da Karl XII hadde leiren sin her, og frem til og med etableringen av de stor kjøpesentrene på Nordby i dag, sier han.

Søndagsvandrerne krysser Karl XIIs spor. Under millioner av tonn med skrotsten ligger "Karl XIIs grotte". Det var en enorm naturhuke i fjellet, der den svenske kongen og hans mest betrodde menn hadde tilhold.

- I moderne tid ble det boret ned i skrotstenhaugen her, og på bakgrunn av akustiske tester ble det konstatert at det faktisk ligger en store hule inne i fjellet her, forteller Karin Askberger.

Kostnadene med å fjerne de enorme mengdene skrotsten er imidlertid så enorme, at hulen har fått beholde sine hemmeligheter i alle år.

Ønsker mer aktivitet

Krokstrand har de siste årene vært mest forbundet med festivalen Man must dance , som startet opp i 1999.

Festivalen i Krokstrand har årlig lokket til seg tusener av mennesker som vil danse, spille og synge, fremføre teater og oppleve noe nytt gjennom blant annet kurs.

I 2008 var 7 000 personer på besøk under festivaldagene, men neste år tar arrangementet en pause.

- Vi har ikke gitt opp her på Krokstrand, og opplever stadig hyggelige henvendelser fra folk som har hørt om oss, og vil besøke oss, sier Karin Askberger.

Det lille, idylliske lokalsamfunnet ved Iddefjorden ønsker alle etableringer velkommen.

De senere årene har også en rekke ulike kunstnere slått seg ned på stedet, og satt sitt preg på Krokstrand.

- Hvis noen av dere kunne tenke dere å starte opp en restaurant her eller for den saks skyld, starte opp hva som helst av aktivitet her, ville det være et veldig hyggelig tilskudd til vårt lille sted, sa guide Karin Askberger, da hun rundet av hennes og Harald Simonssons flotte vandring på historisk grunn.