Hvem holdt en hånd over bygda vår?

Til tross for ivrige forsøk, og brev til tyske myndigheter, har familien aldri klart å finne ut hvem som holdt sin hånd over de verneverdige bygningene og sørget for at de ikke ble brent høsten 1944.

En plakat som hang på veggen etter krigen kan være sentral.

– Min far Johannes Giæver fant plakaten hengende på veggen da han kom tilbake etter krigen 20. mai i 1945, forteller Einar Giæver.

Oversatt til norsk sier plakaten: Kulturelt verdifullt. Skal derfor ikke ødelegges. Men deler av teksten er i dag falmet, og derfor ser man nå bare: «Daher nicht zerstören», som betyr: «derfor ikke ødelegges».

• LES OGSÅ: Her får de ordren om å brenne Finnmark
  
• LES OGSÅ: Tvangsevakuert som ti-åring

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Hvem skrev plakaten?

Einars kusine Inger Giæver sier de tror at plakaten ikke ble laget av offisielle tyske krigsmyndigheter, men at det var noen andre som holdt sin hånd over stedet.

– Den er ikke skrevet slik en tysker ville ha uttrykket seg, men tegnet av noen som kan tegne. De hadde jo sine reklamemenn, den er skrevet ordentlig og hadde sikkert en innflytelse. Det kan ha vært en tysk offiser, men jeg vet ikke, sier Inger Giæver til NRK.

I et brev som familien har fått fra det tyske militærarkivet datert 19. august i 1994 står det: «Det er vanskelig å forestille seg at påskriften «Künstlerish wertvooll, daher nicht zerstören» er skrevet av en i tysk militær tjenestemann, også fordi det er en så uvanlig form (handmalt på papp). Derfor må man anta at det har med et inititativ fra en sivil person å gjøre, kanskje etter avtale med politiet».

• LES OGSÅ: Måtte begrave hundrevis av lik

(Artikkelen fortsetter under bildeserien)

Trodde alt ville bli brent

Havnnes har vært drevet som handelssted lenge. De eldste bygningene som fortsatt står på stedet er fra 1700/1800-tallet, men her har bodd folk i 6000 år.

Da Giæver-familien ble tvangsevakuert i begynnelsen av november 1944 var ikke troen på at husene ville bli stående særlig stor. De regnet med at tyskernes ordre om å brenne alt nord for Lyngenfjorden også ville gjelde der.

I et brev fra Annie Giæver til sin søster Hanna datert 9. november 1944 skriver Annie:

« Ja, så nå er vi hjemløse, det er underlig å tenke på: Havnnes har likesom bestandig vært et fast punkt. Enda har de vel ikke ødelagt husene, men først slaktes dyrene, så jages folkene, og så kommer de siste og tar seg av husene.»

Brevene fra Annie gir en god samtidsbeskrivelse av hvordan situasjonen den gang ble oppfattet.

Hun beskriver blant annet hvordan de opplevde beskjeden om at de måtte evakuere. «Da de to i uniform kom på kontoret den morgen og ga oss beskjed virket det jo som et bombenedslag. Jeg ville hakke tender, måtte bite tenderne sammen. Thv. og Johannes var nok like forferdet, men vi var alle avmålt og rolige så lenge de var der. «Har De forstått?» lød det gang på gang etter hver ordre. Det var om nedslaktning av besetningen, om å skaffe arbeidsfolk osv., om vår avreise, som først var satt til åtte dager etterpå. – Men det stolte vi ikke på, da vi hørte hvor fort det gikk for seg andre steder.»

Hun beskriver hvordan trafikken på butikken ble da rasjoneringen av varer ble opphevet.. «Det gjorde jo at folk strømmet til fra alle kanter. Og det ble en trafikk av en annen verden på butikken. Øieblikkelig. Før middag var hele vår skobeholdningen gått. Så var det ran på matvarene.»

• LES OGSÅ: Se alle talene fra 70-årsmarkeringen her

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Preget at beskjeden om tvangsevakuering

Folk var sterkt preget av beskjeden om tvangsevakuering og at alt skulle brennes.

« Det var mange scener kan du tro. Å se prøvede menn bli så beveget, at de hadde vanskelig for å holde tårene tilbake, det tok meg nesten mest. Selv var jeg rolig da og formante bare alle til å ta dette som norske kvinner og menn, som ofte hadde sett døden i øynene. Ja, det er virkelig døden som griner til en i den situasjonen som ei er i – en hel hjemløs landsdel. Hvor skal det mat til så mange, hvor vi enn kommer? »

Familien brukte dagene før evakuering effektivt og jobbet nærmest døgnet rundt. De måtte drive butikken, men omsetningen var stor i de dagene. Blant annet pakket de kasser med lintøy, kopper og glass med mer og førte det opp i skogen der det ble kamuflert.

«Dette var kveldsarbeid, en liten måte lyste for oss», skriver Annie i brevet til søsteren.

Familien var lenge ikke klar over om husene ble brent.

I et brev fra faren Thorvald til datteren Anne-Margrete, også kalt Vaiga, skriver han den 5. des 1944 fra Trondheim:

« Etter at vi reiste var Braseth innover med «Hadselø» og hentet alt av landbruksmaskiner …..Saa gik atter Braseth, onkel Olaf og Ragnar Hansen innover med «Welcome» og hentet en del varer, møbler, men nærmere rapport om dette har jeg ikke faatt. – Men Havnnes stod nu endnu i slutten av sidste uke. Vi faar derfor fremdeles haape paa at det nesten utenkelige kan hende… »

• LES OGSÅ: – Evakueringen har satt spor for alltid

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Men husene sto

Men da de kom tilbake etter krigen var lettelsen stor over at husene ikke var brent. Returen skjedde den 20. mai 1945 for noen fra familen. Den dagen skriver Annie til niesen Vaiga at hun er kommet sammen med noen andre med D/S Jøvik.

«Du kan neppe tro så underlig det er å være her igjen. Hjemme – og allikevel så fremmed! Ødt og dødt, bare levninger og merker allevegne av de som har herjet her. Vinduer uten glass og åpne dører gaper allesteder.»

Også Einars bestefar Thorvald var rystet over det som møtte dem. I et brev til Vaiga skrev han den 9. juni 1945: «Jeg kom hjem tirsdag morgen (5/6) og har senere gaat og seet meg om. Man trenger se dette mange gange for man glemmer mellem hver gang hvor fælt det er alle steder. Piggtraad i storgaarden, dass i hagen, hvor mors aurikler m.v. er ødelagte, kontorene, hanken, butiken og butikloftet, bankloftet likesaa flyter av papir – verst er det i sparebanken. Der ligger papiret jevnt over halvmeten høy.»

Og han fortsetter: «Det er røvet alt det som kunde røves».

• LES OGSÅ: #NRKevakuering: Del dine minner fra tvangsevakueringa

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Russefanger lå i flere etasjer

Husene var blant annet preget av at 200 russefanger var stuet inn. I hovedhuset var mange rom brukt til russefanger, der var fire etasjer med køyesenger i rommene.

– De hadde brukt tranlamper fordi det ikke fantes annet lys, og det hadde gjort alle veggene i hovedhuset helt svart, forteller Einar Giæver og tilføyer:

– Så Havnnes kunne brent likevel.

Russefangene ble blant annet brukt til å hogge ved i skogen ovenfor Havnnes for å skaffe ved til de tyske krigsskipene som lå ved kai på Havnnes.

Vinduer var flyttet fra det ene bygget til det andre, på en måte som ingen forsto.
Merkene etter tyskerne var mange. Midt på plenen, over blomsterbedet, var det satt opp en latrine.

Einars bestefar Thorvald var bekymret for at stedet aldri skulle bli det samme igjen. I brevet til Vaiga skriver han i juni 1945:

«Jeg faar vel neppe opleve at se Havnnes nogenlunde i skikkelig stand mere, men kunde Dere yngre opleve det, saa vilde det være en tilfredsstillelse for mig vite det. Jeg faar sette alt inn paa, at det kan være bedst mulig utbedret naar jeg forlater det.»

• LES OGSÅ: Førte mange over grensen, måtte til slutt selv flykte

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Har restaurert handelsstedet

Om bestefaren hadde levd i dag, hadde han nok vært lykkelig over se hvor fint etterkommerne har klart å få det til.

De gamle bygningene er restaurert og tar seg vakkert ut i dag. Til sammen 18 bygninger finnes på stedet, de eldste muligens fra 1700-tallet. Landhandelen er i dag i drift, satt i stand nærmest som et museum, men med et lite utvalg varer og post i butikk.

Et museum er også opprettet i et av de eldste byggene, her er mange gamle gjenstander samlet.

I dag driver sønnen til Einar, Thorvald H. Giæver stedet. Her produseres tørrfisk og saltfisk.

– Det ville vært en tragedie om Havnnes brant ned under krigen, sier han.