Dagbok avslører «spionasje»

På et lite kontor på Slottsfjellmuseet i Tønsberg sitter konservator Haakon Livland med gull mellom fingrene. I hende har han en del av verdens dokumentarv; Svend Foyns dagbok. Boken ble for tre år siden et av flere Norske dokumenter som havnet på UNESCOS dokumentarvsliste.

Den vesle dagboken er innbundet med solide lærpermer og er så slitt at hjørnene på arkene nå er avrundet. De en gang hvite tykke sidene er nå flekkete og seige som en kortstokk som har vært med på for mange spill.

Med bomullshansker blar Livland varsomt i boken. Den er over 150 år gammel, men holder seg godt fordi sidene er laget av klutepapir fremfor vanlig papir.

Ved boken ligger deler av transkripsjonen Livland nå jobber med. En krevende jobb tatt i betraktning at Svend Foyn vekselvis skriver med gotisk font og skjønnskrift. Dagboken har tilhørt Foyn-familien, men det er først nå den blir lest av fagfolk.

Dagboken var med om bord i skuta «Haabet» da Svend Foyn seilte langs Finnmarkskysten i 1862. Han startet med selfangst, men dagboken avslører at det var et annet dyr som ble mannens besettelse.

– Hverken kvinner eller sel er viet mye plass i dagboken. Heller ikke savn. Det er hvalfangstens utfordringer som preger denne mannens tanker og intet annet, sier Livland.

Rømte fra skandale Men før hvalfangstens far tjente seg rik på selfangst måtte han overleve et havarert ekteskap. Etter noen ulykkelige år skilte han seg fra sin kone i 1842. Hendelsen var både skandaløs og det spekuleres i om skilsmissen kan ha vært avgjørende for at Svend besluttet å jobbe med selfangst i nord. Kona flyttet i hvert fall til Amerika og Svend dro til Finnmark. Om de rømte fra ryktene kan umulig bevises.

Konservator Livland vil ikke spekulere på årsakene til at de to valgte å flytte så langt vekk, han understreker likevel at en skilsmisse i 1842 ikke skjedde ubemerket.

– På den tiden var det ikke vanlig å skille seg og det må utvilsomt ha vært vanskelig.

Vi vet lite om omstendighetene rundt skilsmissen, for alle brev som gikk mellom de to ble senere brent av kona. Heller ikke dagboken, som nå studeres grundig for første gang, gir svar.

Overrasket med dampskip
Uansett årsak førte i hvert fall selfangsten i nord til at Svend opparbeidet seg en betydelig formue, og frem til 1863 var det selfangst hvalfangstens far primært drev med.

For mange kom det som en overraskelse at selfanger Foyn dette året plutselig bestilte en dampdreven hvalbåt. For øvrig den første av sitt slag. Leser man dagboken kommer det imidlertid tydelig frem at tankene om hvalfangst var noe som hadde okkupert Svends tanker i flere år.

«Spionerte» på amerikanerne
Konservatoren har bladd opp en side hvor Svend skriver om et møte med amerikanske hvalfangere. I detalj beskriver Svend alt fra hvilken tykkelse amerikanerne bruker på tauene sine til hva slags redskaper de benytter.

– Side opp og side ned kalkulerer han kostnadene knyttet til hvalfangst og metoder for en effektiv jakt. Han spionerer på amerikanerne og er virkelig forut for sin tid når det gjelder forretningsspionasjen han bedriver.

– Svend var kjent for å komme godt overens med folk og mye tyder på at amerikanerne også har latt han komme om bord i skuta.

Livland legger til at man på den tiden ikke hadde samme forhold til forretningshemmeligheter sånn som man har i dag. Samtidig tror han at Svend forstod viktigheten av informasjonen han satt på.

– Tenkte som en idrettsutøver Etter noen mislykkede sesonger med hvalfangst om bord i den dampdrevne hvalbåten «Spes & Fides» (tro og håp) fortsatte Svend arbeidet med granatharpunen. Det skulle bli en kostbar og lang affære.

Konservator Livland blar i boken. Han viser frem notater fra en hendelse hvor en av kanonene om bord eksploderer.

– Gang på gang mislykkes han, men han fortsetter. Han har mentalitet som en toppidrettsutøver.

Haakon Livland viser til flere episoder i dagboken hvor Svend opplever problemer med ødelagte harpuner og hvaler som synker etter å ha blitt skutt. Etter et mislykket oppdrag studerer Svend gjenstandene grundig og kommer med forslag til forbedringer.

Den gode hjelper
Svend har skissert flere harpuner og skrevet lister over personer som kan realisere planene. Ett av navnene som dukker opp er smeden Henrik Henriksen som er kjent for å ha produsert harpunen som revolusjonerte hvalfangsten.

Blant stabler av papir, en utstoppet pingvin og titalls granatharpuner sitter Henrik Henriksens oldebarn. Gjenstandene på familiebedriftens kontor har trolig blitt satt inn en gang for femti år siden og har aldri sluppet ut igjen.

– Det geniale med akkurat denne harpunen er at den har en firkantet og stump spiss. Dette gjør at harpunen går rett inn i hvalen og ikke glir langs siden som man ofte opplevde tidligere, sier Henrik Henriksen som har arvet både navnet og bedriften av sin oldefar.

Etter mange forsøk kom omsider gjennombruddet. Foyn og Henriksen lyktes med å lage en harpun som ble avfyrt på riktig tidspunkt og som drepte hvalen fort.

– Harpunen revolusjonerte hvalfangsten og den samme teknologien benyttes den dag i dag, sier Henriksen.

Industrien eksploderte
Med den nye teknologien på plass tok det ikke lang tid før hele industrien eksploderte. Etter Svend Foyns død og utover på 1900-tallet ble hvalfangsten avviklet i Finnmark og hvalfangerne konsentrerte seg om områder utenfor Sør-Amerika, Alaska, Afrika, Australia, New Zealand og Antarktis.

Produksjonen ble effektivisert med landstasjoner og senere kokerier om bord. Antall hval som ble fanget per sesong gikk fra noen hundretalls til titusentalls. I toppårene 1930/31 ble det fisket rundt 40 000 hval i Sørishavet, forklarer konservator ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord Jan Erik Ringstad. Han viser stolt frem museets skatter og grer gladelig ut om historien.

Utryddet nesten blåhvalen
Ringstad forklarer i detalj om fordelene og ulempene ved landstasjoner versus kokerier om bord, men bilder av flådd hval distraherer.

– Mange av de ansatte om bord var bønder, så de ikke at dette var rådrift?

– Det ble nok ikke reist bekymring før rundt og etter første verdenskrig internasjonalt og i klartekst ca. 1929 i norsk presse, men de som hadde fanget på Finnmark før århundreskiftet hadde jo selv opplevd at et felt kunne overbeskattes.

Ringstad sier han tror det er belegg for å mene at de som hadde arbeidet på Finnmarkskysten hadde større forståelse for at felt kunne overbeskattes og følgelig var villige til å opptre mer varsomt enn de som senere kom inn i hvalfangsten og som i større grad var "in it for the Money".

Den dag i dag er blåhvalen fremdeles fredet som resultat av den harde beskatningen.

Leder for Greenpeace Norge, Truls Gulowsen, ser med forakt på hvalfangstindustrien. Han unnskylder den tidlige hvalfangsten med at man ikke visste bedre. Hvalfangsten som foregår i Norge i dag tar han imidlertid avstand fra.

Tok vare på de svake
På Slottsfjellmuseet blar Haakon Livland videre i dagboken. Selv om Svend oppfant et redskap som fikk fatale konsekvenser for verdens hvalbestand kan han ikke la være å beundre mennesket Svend Foyn.

– Svend brukte sin store formue til å hjelpe svake i samfunnet. Han bygde arbeiderboliger for ensomme sjømenn som ikke hadde noe sted å komme hjem til og som ofte slet med alkoholmisbruk. I tillegg tok han vare på sjømannsenkene og ga dem økonomisk støtte.