I den norske kulturarven står historiene om vikingene, og deres gudetro sentralt. En mengde historier og guder er å finne, og det er på en måte en del av det ur-norske. Da jeg startet Too Human var jeg ikke sikker på om jeg burde være fornærmet eller begeistret, nettopp på grunn av dette.
Se videoanmeldelse:
Robotguder
Balder, Odins sønn, guden for lys og skjønnhet, faller under din kontroll. Og nei, dette er ikke et klassisk rollespill satt i en middelalder setting. Spillet tar utgangspunkt i at de norønne gudene faktisk eksisterte, i et overveldende teknologisk avansert samfunn. Og gudene var faktisk menneskelige cyborger, altså mennesker med robotdeler og oppgraderinger.
Se:
Jeg skal allerede nå innrømme at jeg digger dette. Den historiske rammen rundt spillets handling er en fulltreffer, og kampen mot de invaderende maskinene i Matrix-stil fungerer fint.
Kjapt kjedelig
Kampsystemet er kjapt, brutalt og vanedannende. Før det til slutt blir irriterende kjedelig. Tredjepersonsvinkelen gir spillet en definert hack’n’slash følelse, som fungerer når du slår deg igjennom flere titalls monstere hver omgang. Spillets største feil er faktisk den store valgfriheten du får i utstyret du kan bruke. Jeg bruker nesten like mye tid på å bestemme meg for hvilke pistoler og sverd jeg skal bruke som jeg bruker til kamp.
Too Human har en fascinerende historie, artige karakterer og et norrønt perspektiv som er ekstra artig for den vikinginteresserte. Dessverre står ikke kampsystemet til gangs, og mer kronglete grensesnitt skal du lete lenge etter.
