La meg si det med en gang: Harald Rosenløw Eeg er min mann. Jeg har sansen for de skakkjørte typene hans, jeg sluker det muntlige og kjappe språket hans, og jeg blir berørt langt inn i sjelen av hans modige forsøk på gang på gang å skrive om de store tingene i verden; livet, døden og kjærligheten.
Så, nå er det sagt, nå kan jeg prøve meg på en mer akademisk tilnærming:
Uvirkelig virkelig
Harald Rosenløw Eeg: 'Gyldig fravær'. Ungdomsroman. Aschehoug 2011
I romanen "Gyldig fravær" møter vi fem ungdomsskole-elever. De går i samme klasse, er vidt forskjellige, men det de har til felles er at de akkurat denne dagen kommer for sent til en skoleekskursjon. De havner i samme T-banevogn, og er de eneste som overlever da det plutselig smeller, og røyk og død brer seg utover, nesten som på film:
"Dette er ikke Oslo. Ikke virkeligheten, men sånt som skjer på film. Rett etter katastrofen. Det er et bilde fra dvd-hylla. De er i en T-banevogn. I ene enden er vogna snurpa sammen, tak og gulv pressa mot hverandre som om Gud har bretta T-banevogna som en melkekartong". (s. 93)
Hør på det bildet! "(...) som om Gud har bretta T-banevogna som en melkekartong". Harald Rosenløw Eeg har en formidabel billedskapende evne. Den kan i blant nesten ta overhånd, så bildene stenger for hverandre. Ikke her, ikke i årets roman, som er en fortelling om liv og død, om meningen med livet, om hvordan svært forskjellige ungdommer som blir innesperret sammen - med uviss skjebne - kan nærme seg hverandre, eller uansett trenge hverandre, om de vil eller ei, hvis de skal ha en sjanse til å overleve.
Terror-assosiasjoner
Romanen "Gyldig fravær" var visstnok skrevet ferdig før 22. juli. Men med utgivelse etter den virkelige katastrofen får boken en ekstra og ubehagelig aktualitet. Det som var film, dataspill, dystopi, det blir plutselig virkelighet. Et mareritt blir sannhet. Harald Rosenløw Eegs roman blir også sann, på tross av at den hardtslående realismen har en magisk overbygning. Døden som en tydelig skikkelse, som en hvilken som helst mann? Ja, her ligger mye uforståelig og uforklart, men slik jeg leser romanen, åpner teksten for mulighetene, for drømmer, for det eventyrlige.
Forfatteren sier heller ikke noe om hva som har forårsaket eksplosjonen. Er det terror? Er en av ungdommene selve bæreren av bomben, uten å vite det selv? "Gyldig fravær" er en roman som stiller flere spørsmål enn den kan svare på. Det tenker jeg er en god ting.
Utvalgte typer
Harald Rosenløw Eeg har i flere ungdomsbøker (og også i flere filmer) beskrevet unge mennesker som ikke glir inn i mengden. Dette er folk som strever, som har lidd overlast, men som likevel har en gnist i seg til å tenke litt større tanker enn til nærmeste TV-program eller pc-spill, selv om spill-verdenen er en verden skikkelsene hans gjerne befinner seg i. De fem ungdommene i "Gyldig fravær", som alternerer med sine forhistorier i hver sine kapitler, står nok i fare for å bli vel "castet" - jeg tenker at de skal fylle en funksjon, på hvert sitt vis. På film ville de gjort seg enda bedre: skolelyset, den naive narko-langeren, tagger'en, statsministerens selvrettferdige sønn og jenta som er på vei til å finne lyset i islam. Men de er alle skildret med en omsorg som ikke gjør dem éndimensjonale, nei, de løftes frem og blir levende, på grunn av forfatterens intense og livgivende stemme.
Den er lett gjenkjennelig, og blant de beste som snakker om ungdom i dag.
