Suksessforfattere vettskremte av egen krim

– Jeg ble mørkredd av å skrive denne boken. Vi har et hus med veldig store vinduer, utenfor Stockholm. Jeg var der alene og ventet på mannen min. Selv om det var midt på dagen og lyst ute, fikk jeg en følelse av at noen så på meg. Det var akkurat slik jeg husker det fra jeg var barn og var mørkredd. Jeg ville ikke være inne, jeg ville ut, sier Alexandra Ahndoril.

Ektemannen Alexander tror denne frykten handler om å ikke føle at man har overblikk.

– Er man innendørs, kan noen gjemme seg i garderoben eller under sengen. Man innbiller seg ting, sier Alexander Ahndoril.

Likevel tror han at det er viktig å bruke sine egne redsler, for det er der man henter kraft.

– For oss er det viktig å bli berørt, sier han.

Saken fortsetter under videoen.

– En av ti blir stalket

I «Stalker» går en seriemorder går løs. Politiet mottar et filmklipp der noen står i mørket og filmer en kvinne i den opplyste stuen gjennom vinduet. Hun blir funnet knivdrept. Når en ny film kommer til politiet, rekker de ikke å identifisere kvinnen på bildet. Kjæresten finner henne myrdet hjemme i stuen. Sjokkskadet av det blodige drapet, rengjør huset for blodspor og flytter offeret til sengen. Bare i dyp hypnose er han i stand til å forklare seg, og det han sier får psykiateren til å lyve for politiet.

– Stalkere er et interessant fenomen. I Sverige er det ifølge politiets statistikker 600.000 mennesker som blir stalket en eller annen gang i løpet av sitt liv. Det betyr at hver tiende svenske kommer til å oppleve å bli stalket. En tredel av stalkerne begår forbrytelser.

– Problemet er at politiet kan ikke gjøre noe før en forbrytelse har skjedd, forteller Alexander om hvordan de kom på historien til boken.

– Vi skaper kanskje den verste stalkeren noensinne, legger Alexandra til.

De bruker stalkeren gjennom samtaler med både politi, leger og psykologer, samt lese seg opp på åstedsrapporter og psykologiske profiler som viser fellestrekk mellom stalkere og seriemorderes psyke.

– Det verste man kan tenke seg er vel å bli forfulgt uten å vite om det. At noen har vært nær. I dag er vi kan hende mer utsatt for dette enn før, fordi vi eksponerer oss så mye på både Facebook og Instagram. Det går an å sniktitte på hvem som helst, sier hun.

– En stalker vil alltid komme nærmere offeret, og vil ha stadig mer. Det er da det blir farlig.

Stalkeren i boken er en blanding av mange ulike personer, og fra historier de to har hørt fra virkeligheten. Alt setter i gang tankene, redslene og skrivelysten.

– Den psykologiske profilen er mulig, men ikke kopiert fra virkeligheten, sier Alexander.

– Vi er litt som stalkere

– Det er grunnleggende for en forfatter å være nysgjerrig og se seg rundt. Som forfatter er man en stalker selv også. Man forsøker å iaktta og komme nær noen, sier Alexandra.

Forfatter-ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril hadde hver sin forfatterkarriere, men bestemte seg for å skrive krim sammen. Gjennom pseudonymet Lars Kepler ga de ut sin første bok i 2010 – «Hypnotisøren».

– I «Hypnotisøren» brukte vi vår svenske forleggers leilighet som location i boken, uten at han fikk vite det. Han flyttet og en annen mann flyttet inn. Han ringte oss og sa at han kjente seg igjen, forteller Alexandra.

Hun og mannen Alexander hadde vært der inne på en fest.

– Han som kjøpte leiligheten ble urolig over hvordan vi kunne vite alt om leiligheten.

– Det er farlig å invitere oss på fest, ler hun.

• Filmpolitiets anmeldelse: Hypnotisøren
• Bokanmeldelse av «Ildvitnet»

Ser dere etter noe spesielt når dere velger location?

– Vi ser etter utsikten, og denne leilighetens beliggenhet var bakom et stort reklameskilt.

– Det var et veldig stort neonskilt, og utsikt, så når lyset kom inn i rommet var det så spesielt at man bare kunne vite det dersom man har vært der inne, tilføyer Alexander.

Siden har ekteparet skrevet en hel bokserie, med etterforskeren Joona Linna i hovedrollen. «Stalker» er deres femte boken sammen.

Det hele startet med at de elsket å slappe av med å se på skumle filmer og lese krimlitteratur selv. Etter hvert syntes de at de satt inne med så mye kunnskap om skummel underholdning, at de ville forsøke å skrive noe sammen. Begge var allerede etablerte forfattere, men hadde aldri skrevet krim.

– Sverige er lite, og vi ville at «Hypnotisøren» ikke skulle kobles sammen med våre andre, litt mer forfinede forfatterskap. Jeg for min del skrev ganske smal litteratur. Vi bestemte oss for å sende inn manus under pseudonym, for at det skulle bli bedømt for seg.

Lars Kepler tok over

De synes fortsatt det er godt å skrive sammen, fordi de får nye impulser og inspirasjon fra hverandre hele tiden.

– Vi har ikke skrevet i våre egne navn siden vi begynte å skrive sammen. Lars Kepler tok over, sier Alexandra.

Hvordan fordeler dere oppgavene?

– Vi skriver hver våre scener, mailer tekstene til hverandre og jobber med dem til de virker som Lars Keplers tekst, sier Alexander.

Er det alltid så lett å være enig?

– Det er fint å være to når man skriver intriger, for å få snakket gjennom de kompliserte intrigene. Vi har alltid papirlapper med notater rundt omkring på vegger og bord, så vi snakker om hvordan en person handler. Morderen vil for eksempel at alt skal gå bra for ham, sier Alexander Ahndoril.

– Det blir bedre og bedre med to hjerner. Dessuten vil vi begge ha med mange vendepunkter og halsbrekkende intriger. Det skal være spennende hele tiden, ikke bare i begynnelsen og slutten. Da behøver man å snakke sammen, svarer kona Alexandra.

• Les også: Krimforfatterne ser seg tilbake