Hopp til innhold
Anmeldelse

Gamere redder verden

Den selverklærte heltids-geeken Ernest Cline har skrevet en ny roman om sine likesinnende. Og «Armada» er en festlig affære.

Ernest Cline

Ernest Cline er slam-poet, gamer, manusforfatter, nå ute med sin andre og etterlengtede science fiction-roman.

Du skal virkelig mislike science fiction for å ikke la deg underholde av «Armada», den andre romanen fra forfatteren bak bestselgeren «Ready Player One». Begge bøkene er utgitt av Penguin Random House, den nye er ikke oversatt til norsk enda.

En uvanlig vanlig ung fyr

Armada

Filmrettighetene ble solgt tre år før boka ble utgitt, for en syvsifret sum dollar.

En helt vanlig amerikansk high school-elev ved navn Zack Lightman titter en dag ut av klasserommet i sin sedvanlige dagdrømming og får i et kort øyeblikk øye på et av romskipene fra sitt favorittspill «Armada». Han prøver å holde hodet kaldt og snakker ikke høyt om det han ser.

At han allerede har en slåsskamp på rullebladet er en god grunn til å ikke lage oppstuss. Hans avdøde far, hvis journaler han endelig har fått lov av sin mor til å lese, viste også tegn til å være sprø på sine siste dager, og for alt Zack vet kan det jo være arvelig.

Som en annen og svært kjent farløs science fiction-karakter, viser det seg selvfølgelig at Zack ikke er så vanlig likevel. Etter årevis med gaming og skyting av fiktive, fremmede og truende romskip på en skjerm på gutterommet, blir han plukket ut til å styre virkelige maskiner.

Stereotypisk, men ikke skuffende

Selv om akkurat dét ikke er så fjernt fra virkeligheten, er resten av romanen spennende sci fi-roman fra ende til annen. Romanen inneholder alt det en spenningsroman skal inneholde: Helter, kjærlighet, stigende spenningskurve, en tvist og en slutt som ikke skuffer.

«Armada» er spennende, skrevet med et driv som gjør at en har lyst til å lese videre. Men det er ikke så mye som overrasker hva angår karakterene. De som er helter er helter, det er ingen tvil om det, og alle kvinnene er vakre og fyller sine stereotypiske roller. Dette er synd, men ikke påtrengende skuffende i en roman hvor man i utgangspunktet ikke forventer komplekse karakterskildringer.

De som derimot ikke generaliseres i denne boka er gamerne. Forfatteren går ganske langt i å vise at det er stor diversitet blant mennesker som driver med gaming, og at det til og med kan være ganske sosialt og sunt.

Det er ganske spesielt med familien som setter seg i stua med hver sin pc når de skal ha familietid sammen, men det som funker for dem, funker vel for dem.

Populærkulturelle referanser

Ready Player One

Clines debutroman blir etter sigende film, regissert av Spielberg. Den engelskspråklige paperbacken er trykket i 17 opplag.

Det mest sjarmerende med denne romanen, er alle referansene til populærkultur og annen science fiction. Man trenger ikke å være den særeste nerden for å synes at dette er gøy, de fleste har jo sett «Star Wars» og vet hvem Carl Sagan er.

Først og fremst var Sagan vitenskapsmann, men også han skrev en science fiction-roman, «Kontakt» (1985). Riktignok er Sagans roman mye mer nøktern og kompleks enn «Armada», med astrofysikere i stedet for gamere, et mye rikere persongalleri og med en kvinne i hovedrollen. Likevel er det mange likheter mellom «Armada» og «Kontakt», uten at jeg skal si så mye mer om dét, i frykt for å røpe for mye.

(Men det kan nevnes at Carl Sagan selv dukker opp i en av de mest minneverdige avsnittene i denne boka.)

I often tried to calm myself with Yoda's voice (which sounded nothing like Fozzie Bear, damn you) during moments of distress. Obi-Wan or Qui-Gon or Mace Windu sometimes had calming movie-quote wisdom to share too.

That was only on good days, of course. On the bad ones, I found myself drawing on equally compelling advice from Lords Vader or Palpatine.

Ernest Cline / Armada

Global oppvarming?

Som så ofte i historier om mennesker som kommer i kontakt med liv utenfor vår egen biosfære, stilles også spørsmålet i «Armada»: Kan vi mennesker klare å vise oss som én gruppe, kan vi klare å stå samlet? Romanen diskuterer spørsmålet, det er en klassiker, og ender – kanskje ikke uventet – opp med klisjéene.

De samme spørsmålene kunne stilles med tanke på global oppvarming som en trussel mot vår planet. Vi lever tross alt med trusselen om at verden skal forandre seg drastisk i løpet av svært kort tid hengende over oss, samtidig som klimaforskere stadig ikke blir trodd. På et punkt i romanen dukker det faktisk opp et lite stikk om global oppvarming, men diskusjonen ebber dessverre ut før den har kommet skikkelig i gang.

Miljøtematikk ville ha gjort en roman som «Armada» mer interessant. Men dette er ikke den romanen, her handler det om utenomjordisk liv.

Tar man «Armada» som den er, en populærkulturell thriller, skal man virkelig ikke fordra science fiction for å ikke la seg underholde.