Hopp til innhold
Anmeldelse

Nådeløs, vakker og lysende

Jon Fosse er lett gjenkjennelig både i stil og tematikk. Ikke desto mindre er «Andvake» blitt en gripende fortelling.

Jon Fosse

GIR UT 70 SIDER: Kort bok som rommer mye, sier vår anmelder.

Foto: NRK
Bok

«Andvake»

Jon Fosse

2007

Samlaget

Jon Fosse: Andvake

Jon Fosse: Andvake. Samlaget 2007

Foto: Samlaget

Jon Fosses nye bok er på 70 små sider. På omslaget står det fortelling. Men om fortellingen er kort, så rommer den mye.

Rundt omkring i Bjørgvins gater går et ungt par. Alt de eier i verden bærer de med seg. Syttenåringene trenger tak over hodet; om en dag eller to skal de bli foreldre. Men det er ikke rom til dem i herberget.

Juleevangeliet

Fosse leder tydelig tankene til Maria og Josef. Og det er ikke den eneste Bibel-assosiasjonen i historien. «Andvake» er en liten, inderlig tekst som peker ut over sine egne grenser, og den går inn på temaer Fosse har behandlet mange ganger før: fødsel, død, sorg og savn. Betydningen av slekters gang og nærmest skjebnebestemte gjentakelser i ledd etter ledd blir understreket.

«Andvake» betyr, i følge Fosse selv (i et intervju med Bergens Tidende), søvnløshet. Årvåkenhet er et annet alternativ. Asle og Alida har flyktet fra en umulig tilværelse i havgapet nord for Bergen. Han har mistet begge foreldrene, hun er utstøtt av sin egen mor. Nå har de bare hverandre.

Tvetydig

Med insisterende kraft skriver Jon Fosse frem den unge kjærligheten og parets tro på et nytt og bedre liv i byen. Fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, tankestrømmer og minner får fortid og nåtid til nesten å gli over i hverandre. Samtidig har teksten uhyggelige dyp, det er hull i handlingsforløpet som skjuler mørkere sider. Den ungdommelige og naive overlevelsesevnen er ikke nødvendigvis så uskyldig som den kan synes ved første øyekast. Denne tvetydigheten i teksten, der uskyld og råskap veksler, skaper nerve i fortellingen.

Språklig har den et arkaisk, gammelmodig preg. Også det forsterker inntrykket av noe arketypisk:

«No hadde han einast Alida att. Det tenkte han. Og så hadde han fela. Det tenkte han òg. For far Sigvald hadde ikkje berre fiskar vore, han hadde òg vore ein dugande spelemann, og i kvart einaste bryllaupet i heile ytre Sygna var det han som spelte, slik var det i mange dei åra, og skulle det dans vera, ein sommarkvelden, var det far Sigvald som spelte.» (s.11).

Kunst

Kunst er et underliggende tema i boken. Fosse skriver om hva det koster å skape kunst, og om nødvendigheten av å følge kunstnerkallet, med de sjelelige og sosiale følger det kan få.

Fortellingen - som er lagt et par hundre år tilbake i tid - kan dessuten stå som en påminnelse om urett og undertrykkelse i vår egen tid. Det handler om de som eier og de som ikke eier, om de som har alle forutsetninger for et godt liv, og om de som må klare seg på tross av omgivelsene, på tross av en uvennlig, knugende verden.

«Andvake» er en intens leseropplevelse. Har du lest noe av Jon Fosse før, vil du ikke være i tvil om hvem som har skrevet denne boken. Uansett gjenkjennelighet både i stil og tematikk: Den lille fortellingen om de unge vergeløse med det store motet er nådeløs, vakker og lysende.