Fiesta for Figaro

Figaros bryllup av W. A. Mozart. I hovedrollene: Solveig Kringlebotn (grevinnen), Brett Polegato (greven), Mariann Fjeld Olsen (Susanna), Yngve A. Søberg (Figaro), Katija Dragojevic (Cherubino).
Kor og orkester fra Den Norske Opera.
Regi: Thaddeus Strassberger. Scenografi og kostymer: Kevin Knight.
Dirigent: Stefan Klingele. Premiere 16. Januar. Spilles til 1. februar

Alle de syv forestillingene av denne oppsetningen ble utsolgt med en gang da billettluken åpnet, og folk får valuta for pengene med solister på høyt nivå.

Med buksene nede

Fra Mozarts hånd er ”Figaros bryllup” nyskapende og kompleks, både politisk, erotisk og musikalsk. Når greven blir tatt med buksene nede og blir lurt av tjenerne, aner vi en kommende revolusjon i Paris.

Mozart skildrer de mange skjebnene med stor individualitet og tar dem langt videre enn samtidens klisjeer. Her renner det både krokodilletårer og ekte.

Rokokko og realisme

Den tyske regissøren Thaddeus Strassberger fanger opp denne balansen mellom rokokko og realisme.

Han forsterker konfliktene med høy temperatur mellom personene så det gnistrer, og av og til legger han inn virkningsfulle pauser der stillheten blir øredøvende.

Fiesta

Kammerspillet med tjenerparet og greveparet i sentrum settes inn i en frodig ramme fra første takt. Allerede under overturen suggereres vi inn til fiesta på det spanske slottet.

Det er en fryd hvordan den engelske scenografen Kevin Knight utnytter husets tekniske muligheter. Dreiescenen er i flittig bruk, og det gir et scenebilde i stadig endring.

Pomp og prakt

Regissøren lar det skje mye på scenen uten at det forstyrrer det vesentlige. Tjenestefolk og alle slags artister og statister farer ut og inn, og det er mye flott spansk pomp og prakt og også litt Goya og Carmen.

Ikke alle regipåfunnene fungerer like godt, bl.a. i noen farsepregete scener der mimikk og kroppsspråk ikke holder tritt med ideene.

Begavelser

Det er særlig gledelig at Figaro og hans brud Susanna synges av to nye norske begavelser. Yngve Søberg virker fersk og stiv på scenen, men han har en ruvende og løfterik baryton.

Mariann Fjeld Olsen har ikke like stor slagkraft, men en slank og presis sopran kombinert med en livlig scenebegavelse.

Tragedie og lekenhet

Greveparet synges av den kanadiske gjesten Brett Polegato, en storartet baryton som også er troverdig å se på, og Solveig Kringlebotn.

Hun gir liv til den mangfoldige grevinnen, hennes tragedie og hennes lekenhet. Hennes sopran er i stort format, men kunne vært litt fastere i fisken.

Fineste

Den alltid forelskede og pubertale Cherubino ble kveldens fineste musikalske opplevelse av gjesten Katija Dragojevic med en nydelig og slank inderlighet.

Den tyske dirigenten Stefan Klingele gjør ikke underverker med orkesteret, men det er både følsomhet og temperament i orkester, i kor og i hele ensemblet.