Av Nina Krohn
Det er særlig det rytmiske drivet i noen av slåttene som preger denne platen. Som i Jon Væstafæs Springar, hvor Rune Alver trør bassen i frisk og elegant tretakt, mens han lar høyre hånd trille og tralle som en lettlivet budeie på setra om sommeren.
Og mens vi er i tretaktsmodus - Springdans etter Myllarguten er snertent taklet, tung i bånn og spretten over. Alver mister aldri fotfeste, og det er et godt valg å spille disse danseslåttene som med et snev av promille i blodet
Nå er ikke Rune Alver den første pianisten som spiller inn Grieg på Griegs eget Troldhaugen-flygel. Den første var Grieg selv, som i 1906, i grammofonteknikkens aller spedeste barndom, slang seg nedpå pianokrakken og leverte noen raske, lette og svært usentimentale tolkninger av seg selv.
Ettertenksom Etterklang
Rune Alver gjør noe av det samme, særlig i de 17 Slåttene -men ikke alltid i de Lyriske Stykkene - som f. eks. i det aller siste Etterklang. Rune Alver gjør her som de fleste av dagens pianister, inklusive Leif Ove Andsnes på Troldhaugen-flygelet: Han spiller Etterklang vel sakte og ettertenksomt. Som et slags ærbødig minnestykke over Grieg selv, kanskje.
Mens det historiske opptaket av Grieg selv viser at han føyk gjennom dette stykke, kvikt og morsomt. Etterklang (orig. Efterklang) har samme tema som hans første lyriske stykke, Ariettaen - så denne etterklangen er egentlig ganske prosaisk. "Klangen etter et stykke".
Le nouveau Alver
Dette er ingen stor innvending til en godt tenkt og godt spilt Grieg-plate fra femtiåringen Rune Alver som nå endelig kan få et tydeligere navn her hjemme. Le nouveau Alver - hvorfor ikke.
Og platens tittel "Le nouveau Grieg" kommer av det Grieg selv sa til sin forlegger i 1906 når Slåttene hadde slått an blant unge musikere i Paris. "Jeg er virkelig glad. Unge mennesker, vet De, er fremtiden". Han kunne få sagt det, den gamle Grieg.