Konsert i Frimurerlogen 2. aug. under Olavsfestdagene i Trondheim
Vilde Frang, fiolin
Tor Espen Aspaas, klaver
Verker av Debussy, Grieg, Bartók og Strauss.
Sending i P2 og EBU
Fra første tone kastet hun seg med dødsforakt inn i Bartóks desperate toneverden. Sonaten er fra 1944, året før komponisten døde. Den er uten klaver og svært annerledes enn mye festpreget musikk fra denne tiden.
Tonespråket er intenst og modernistisk utforskende. Men når det fremføres så inderlig, blir det ikke krasst, men fengslende.
Strenghet
Bartók pløyer opp sine temaer og snur hver frase i sin konsekvente tematiske utvikling og voldsomme spenningsbuer.
Satsnavnene chaconne og fuge forteller at barokken og Bach spøker i bakgrunnen med en nådeløs strenghet.
Siste halvpart av sonaten er preget av ungarsk lengsel og temperament, ikke minst i den virvlende finalen.
Strak arm
Vilde Frangs skinnende fiolintone var ikke begrenset av tekniske vanskeligheter.
De tar hun på strak arm underordnet hennes personlige og helhjertede framførelse.
Scenepersonlighet
I det ytre femstår hun som innadvendt, ofte med lukkede øyne og mediterende. Samtidig har hun en karismatisk, konsentrert utstråling med sin slanke kropp og lange hår.
Også denne scenepersonligheten gjør at hun slår knockout på sitt publikum.
Annet univers
At hun har et allsidig talent viste hun når hun identifiserte seg like sterkt med sonaten til Richard Strauss.
Den er som hentet fra et annet univers enn Bartók, full av senromantisk brus, store, fanfarepregete utbrudd og innsmigrende kjeling med små melodibiter.
Smektende
Den 23 år gamle Strauss, like gammel som utøveren, viser her hva slags smektende melodikk han senere skulle overføre til operaarier.
Klaveret er som et orkester, og Tor Espen Aspaas var på høyde med temperaturen i stoffet, men litt voldsom mot den slanke fiolintonen.
Nøktern Debussy
Aspaas var ikke like fortrolig med egenarten til Debussy i den innledende klaveravdelingen. Materialet krever et virtuost overskudd både i teknikk og tolkning.
Tor Espen Aspaas er en glimrende pianist, men spilte ganske nøkternt og litt for stramt med raske tempi.
Brå stemningskast
Da ble det ikke frodig nok og litt for traust.
Det gikk ut over det drømmende og hemmelighetsfulle i Debussys brå stemningskast, de som Vilde Frang mestret i sitt Bartókspill.