Replikk

Vi må vite om det lønner seg

Åpning av havområder er nødvendig for å beregne lønnsomheten på en fornuftig måte.

30N5w

Ved åpning av et nytt område er det nesten umulig å beregne lønnsomhet på en fornuftig måte. Dette fordi en per definisjon ikke vet hvilke ressurser område inneholder, skriver kronikkforfatter.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Det er ikke et krav om dokumentert lønnsomhet eller positiv nåverdi for at et havområde skal åpnes for en aktivitet.

En åpning av havområder er ingen investeringsbeslutning. Det er nødvendig for å kunne drive aktivitet hvis det viser seg lønnsomt.

For kort tid siden åpnet Norge havområder for havvindutbygging. Det finnes ingen beregning som vil gi lønnsomhet eller positiv nåverdi med dagens teknologi og prisnivå. Tvert imot.

Det finnes videre talløse eksempler på at alle landets kommuner åpner og regulerer næringsareal uten at man vet hva som skal være der. Langt mindre om det lønner seg. Vi gjør det likevel, i god norsk tradisjon.

Vi åpner for å finne ut hva som er der

I juni 2013 stemte et enstemmig storting for å åpne ytterligere areal sør i Barentshavet for petroleumsaktivitet.

Denne beslutningen var nødvendig for at staten som ressurseier skulle få vite hvilke ressurser som eventuelt er til stede. For første gang på 20 år ble nytt areal tilgjengelig for vår viktigste næring.

Enorme verdier har kommet fellesskapet til gode og det er skapt hundretusenvis av godt betalte og trygge arbeidsplasse

Bakteppet var delelinjeavtalen med Russland som avgjorde hvor grensen skulle gå i et havområde som hadde vært omstridt i generasjoner. Norge hadde blitt enda litt større.

Russland åpnet umiddelbart sin del av havområdet og tildelte det til egen industri. I Norge har vi en lovfestet prosess knyttet opp til beslutningen om åpning der blant annet miljøaspekter, mulige arealkonflikter og ringvirkninger utredes i en konsekvensutredning.

Både programmet for, og selve utredningen med underliggende fagstudier, er gjenstand for offentlig høring.

I tillegg gjøres det en vurdering av mulighetene for å finne olje og gass i området. Gjennom dette får Stortinget grunnlag for å ta stilling til åpning. Denne prosessen ble gjennomført i perioden 2011–2013.

Nåverdi ikke et tema

Debatten den gang knyttet seg til iskant og kystsone og boretidsbegrensinger for å ivareta miljøhensynene i disse områdene – klassiske miljøspørsmål. I tillegg kom ønske om arbeidsplasser i nord.

Oljedirektoratet innhentet enkel seismikk som et grunnlag for å kunne gi et estimat på hvilke ressurser som kunne være der.

Det vi imidlertid visste var at det var drivverdige funn på norsk side lenger vest: Snøhvit, Goliat og Castberg. Og at Stokmann, et av verdens største gassfunn, var funnet lenger øst på russisk side.

Vi visste også at det fantes flere store strukturer i området der verdiene ville vært store om de var fylt med olje og gass. Det kan en først få avklart ved åpning og påfølgende leteboring. Når Korpfjellbrønnen i området ble boret i 2017 anslo analytikere at den alene kunne inneholde 2,2 milliarder fat, «et nytt Sverdrup».

Men om det finnes store ressurser, så kan det potensielt være svært lønnsomt for det norske fellesskapet.

Mulig verdiskaping fra området ble i konsekvensutredningen som ble sendt på offentlig høring i oktober 2012 belyst gjennom et kortfattet notat utarbeidet av Oljedirektoratet. Dette i tråd med programmet for utredningen. I høringsrunden kom det ingen innvending mot å utrede dette temaet slik det ble gjort.

Den siste uka har debatten dreid seg om manglende nåverdiberegninger ved åpningstidspunktet og at det i Oljedirektoratet våren 2013 fantes et internt arbeidsnotat der slike beregninger var gjort.

Med det sett av forutsetninger som ble gjort i arbeidsnotatet, som alle i seg selv kan diskuteres, viste beregningene at det var en mulighet for at området kunne bli ulønnsomt med en lavere oljepris.

Ikke spesielt oppsiktsvekkende i seg selv kanskje – om prisen på det du produserer reduseres nok uten at kostnadene reduseres tilsvarende vil fortjenesten gå ned eller bli negativ uansett hva du holder på med.

Hvorfor ble det likevel ikke lagt frem?

Det ville vært uproblematisk å legge frem en slik beregning som et eksempel på hvordan fremtiden kunne se ut under gitte forutsetninger.

At metodevalg og interne notat på arbeidsgruppenivå i en underliggende etat ikke blir lagt frem, er nødvendigvis verken oppsiktsvekkende eller unaturlig.

På generelt grunnlag kan jeg ikke skjønne annet at det både vil, og bør, være diskusjoner og ulike meninger internt i både embetsverk og i fagdirektorater knyttet til de fleste saker.

I høringsrunden kom det ingen innvending mot å utrede dette temaet slik det ble gjort.

Det sentrale spørsmålet her er om slike beregninger ville tilføre saken noe materielt nytt og annerledes med den svært begrensede informasjonen som var til stede på åpningstidspunktet. Det finnes gode grunner til at det ikke er tilfelle.

Kan ikke beregne ting vi ikke vet

Ved åpning av et nytt område er det nesten umulig å beregne lønnsomhet på en fornuftig måte. Dette fordi en per definisjon ikke vet hvilke ressurser område inneholder.

Det kan en kun få kunnskap om ved å åpne området og igangsette petroleumsaktivitet; inklusive boring av letebrønner. Man kan synliggjøre inntektspotensialet basert på ressursscenario, men ikke mer.

I konsekvensutredningen og åpningsmeldingen til Stortinget ble dette gjort på grunnlag av to ressursscenarioer fra Oljedirektoratet, ett høyt og ett lavt.

I et eget kortfattet notat beregnet Oljedirektoratet som del av konsekvensutredningen for begge scenarioene, netto kontantstrøm etter anslåtte lete-, utbyggings- og driftskostnader.

En åpning er ingen investeringsbeslutning, det er en nødvendig beslutning for å kunne drive aktivitet hvis det viser seg lønnsomt.

I seg selv er det selvsagt heller ingen garanti for at det vil slå til: Før man leter vet man ikke hvor mye ressurser som finnes eller når de finnes, man vet ikke hvor, man vet ikke oljepris, man vet ikke utbyggingsløsning eller tilgjengelig teknologi på utbyggingstidspunkt, eller hvilke skatteregler/miljøreguleringer/myndighetskrav som eksisterer når utbyggingen eventuelt skal skje.

Men om det finnes store ressurser, så kan det potensielt være svært lønnsomt for det norske fellesskapet. Ved ikke å åpne gir staten fra seg muligheten til å få klarhet i hvilke ressurser og verdier som er i et område. Dette er faglig uomtvistelig.

Dette er bakteppet for at vi i stortingsmeldingen var opptatt av ressursene i bakken og få avklart omfanget av disse gjennom åpning og lønnsom leteaktivitet.

Hindre ulønnsomme investeringer

Det norske systemet for petroleumsaktivitet har tjent det norske samfunnet usedvanlig godt. Enorme verdier har kommet fellesskapet til gode og det er skapt hundretusenvis av godt betalte og trygge arbeidsplasser.

Aktivitet er spredt over store deler av landet og vi har lyktes med å bygge teknologi i verdensklasse som eksporteres i store kvanta til internasjonale markeder.

Ikke minst i disse tider har jeg inntrykk av at storting og regjering har dratt stor nytte av å kunne trekke på Oljefondet og den netto kontantstrømmen som næringen bidrar med selv i det som er et «annulus horribillis»: Nærmere 100 milliarder selv i år.

Men ved manglende funn eller lønnsomhet vil aktiviteten stoppe opp, og kostnadene tilsvarende.

Hele poenget med systemet vårt er å hindre ulønnsomme investeringer.

Nøkkelen har vært en stegvis og forsiktig tilnærming og et system som sjekker prosjekter mot lønnsomhet fortløpende. Investeringer skal ikke gjøres med mindre det demonstreres både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

I ulike faser stilles det ulike krav til lønnsomhet. Det tas beslutninger basert på oppdatert kunnskap både om undergrunnen og øvrige relevante faktorer. Det er åpenbart riktig da lange ledetider, stor usikkerhet knyttet til ressursgrunnlag, oljepris og utbyggingskostnader gjør det vanskeligere å beregne lønnsomhet jo tidligere i prosessen man er.

En utbygging forutsetter et funn, et funn forutsetter leting, leting forutsetter åpning. Og lønnsomhet vurderes fortløpende.

Betyr åpning at staten taper penger?

Når det nå skapes inntrykk av at vi som samfunn kan tape store penger i Barentshavet forutsetter det i realiteten at vi faktisk bygger ut en rekke store felt svært dyrt og selger oljen eller gassen på et lavt prisnivå.

Det er en risiko som er til stede i alle områder, bransjer og industrier. Det er Stortinget selv som vurderer dette ved alle større utbygginger på sokkelen. Men ved manglende funn eller lønnsomhet vil aktiviteten stoppe opp, og kostnadene tilsvarende. Vi ser nå at lave oljepriser reduserer leteaktiviteten. Da fungerer systemet akkurat slik det er ment å virke.

Stortinget har behandlet spørsmålet om nåverdiberegninger ved åpningstidspunktet for Barentshavet Sørøst to ganger i nyere tid, senest ved behandlingen av Castberg utbyggingen i juni 2018. Et bredt flertall mente at dette ikke var nødvendig.

Det norske systemet for petroleumsaktivitet har tjent det norske samfunnet usedvanlig godt

Da Stortinget tok stilling til om dette havområdet skulle åpnes for petroleumsaktivitet var det ikke en investeringsbeslutning i mangemilliardersklassen. Det var et spørsmål om det norske samfunnet skulle finne ut hva staten eier av ressurser på den delen av sokkelen, om man ønsket å ivareta norske interesser på grensen mot Russland og om det var forsvarlig miljømessig. Og om hvilke ringvirkninger vi kunne få i nord hvis det ble gjort kommersielle funn i området.

Det er helt greit å si at man ikke ønsker det, men det handler i så fall om helt andre ting enn en manglende nåverdiberegning basert på variabler man vet lite eller ingenting om.

Det er derfor saken heter åpning av Barentshavet Sørøst, ikke utbygging av Barentshavet Sørøst.