Vi kan miste fantasien

Det er et ikke ukjent scenario. Barn i lesende alder sitter i sofaen med en skjerm foran seg. En forelder lener seg vekk fra middagsgrytene og kaster et bekymret blikk inn. Spill nå igjen? Eller TikTok? Kanskje holder de tankene sine for seg selv, men kanskje prøver de seg: Du skulle ikke lese en bok, da? Hva med den du begynte på i helgen? Du likte jo den, ikke sant?

Bekymringen til denne mammaen eller pappaen deles av mange. IPSOS’ leserundersøkelse for 2021 viste at nesten en av tre gutter og litt over en av fem jenter ikke leste en eneste bok det året. Ifølge samme undersøkelser bruker også gutter stadig mindre tid per dag på å lese.

Hjem, skoler og bibliotek har i mange år forsøkt å snu tendensen, uten å lykkes. Nå er det regjeringen Støre som skal prøve seg. Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet skal i fellesskap utarbeide en leselysstrategi, som skal stimulere barn og unge, og særlig gutter, til å lese mer. De går altså inn for å få til noe som de som omgås barnet hele tiden, strever med, nemlig å vekke den genuine entusiasmen som er en forutsetning for at man holder på med noe over tid i det hele tatt.

Så er det også mulig å spørre: Er det så farlig om barna ikke leser? Det er ingenting som tilsier at menneskene er født til å lese romaner. Faktisk ble romanen den dominerende litterære formen på grunn av helt spesifikke historiske omstendigheter.

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet møtte en stadig sterkere trykkeindustri et borgerlig publikum som hadde mer penger og mer fritid enn før, og som dermed kunne prioritere en så tidkrevende og individuell kunstopplevelse som romanlesing.

Disse omstendighetene har endret seg voldsomt, og det er ikke gitt at den fortellerformen som én generasjon fant givende, vil fungere for alle de som kommer etter.

Men det kan ha store konsekvenser når langlesingen faller under et visst nivå.

Fra skoler og universiteter kommer bekymringsmeldinger om hvordan yngre generasjoner virker uvante med å fordype seg. De har ikke den samme treningen i det å lese lange og komplekse tekster som de som kom før dem. Da er det mye annet som blir vanskelig, blant annet å fullføre et krevende utdanningsløp.

Noe som ikke er like lett å observere, men kanskje like alvorlig, er hva nedgangen i romanlesing har å si for fantasien.

For det er jo en grunn til at romanen har stått så sentralt i kulturen, i flere hundre år. At denne typen fordypning oppleves som verdifull, selv om det har kommet til så mange fristende alternativer.

Å lese en fortelling krever at du skaper bilder i ditt eget hode, at du gir form til noe som ikke finnes fra før. Det er en fantastisk og unik menneskelig evne, men den må øves opp.

Forestillingsevnen krever noe annet av hodet ditt enn å ta inn historier der du får lyd og bilde servert, og det er lett å velge noe mer lettfordøyd, når det er tilgjengelig. Og det er det jo, over alt og hele tiden.

Slik sett er den konsentrerte lesingen over tid en dårlig match med moderne teknologi, som prikker deg på skulderen flere ganger i minuttet. Nesten en tredjedel av IPSOS’ respondenter sier at de strever med å konsentrere seg når de leser bøker.

Selv vi som var lesehester som barn må vel kanskje innrømme at noe av grunnen til at vi slukte bok etter bok, var at det ikke var så himla mye annet å finne på. Vi satt nå der, på venterommet, på toget, på hytta i ferien, og hvis vi ville la tankene reise til et annet sted, var det best å ha husket på å ta med en bok eller tre.

Derfor vil nok debatten om leselyststrategien også, uvegerlig, bli en debatt om teknologi. Særlig kunnskapsminister Tonje Brenna har fremstått som en teknologioptimist de gangene hun har uttalt seg om digitaliseringen av skolen, særlig i et VG-intervju om kunstig intelligens og Chat GPT. Der snakket hun om hvor viktig det var å omfavne moderne teknologi, og at hun ikke var bekymret for at utviklingen ville føre til mer juks blant elevene. Det var en entusiasme som fikk en del lærere til å sette morgenkaffen i halsen.

Det skal bli interessant å se om den optimismen holder seg gjennom hele arbeidet.

For mellom alle bekymringsrynkene, hos foreldre og norsklærere og politikere, er det jo slik at det fremdeles finnes en god del veldig unge folk som liker det å lese veldig godt. Og det kan være verd å merke seg hvorfor de gjør det. I en dansk studie fra 2020 dybdeintervjuer forskeren Kristiane Hauer lesende jenter i ungdomsskolealder.

Flere av dem omtaler lesingen nærmest som et eget sted, en skjermet boble, som de forbereder seg til ved å sette seg til med puter og drikke. Det de skjermes fra, er alt det andre: Flimmeret og stresset, en verden full av krav. Å synke ned i en historie er en ferie.

Dette er nok en annen begrunnelse enn hva leserne ville oppgitt for to hundre år siden. Og kanskje kan det ligge en nøkkel her: Det er noe ved romanlesingen som fremdeles, for mange, er genuint tiltrekkende. Ikke fordi den tilhører vår egen tid, men fordi den ikke gjør det.