Skapte kveldens store øyeblikk. Vant nesten ingenting.

Takk, o store kinogud, for Ryan Gosling.

Noe sånt ser jeg for meg at produsentene av Oscar-showet tenker akkurat nå. Gosling stod bak en av årets mest begeistrende rolletolkninger som Ken i «Barbie». Og natt til i dag stod han for Oscar-kveldens kanskje mest underholdende øyeblikk da han fremførte balladen «I’m Just Ken», iført en sjokkrosa smoking og flankert av et flimmer av mannlige dansere.

Det var, så klart, det motsatte av spontant. Mange dager før seremonien ble det sørget for at alle visste at dette nummeret var i kjømda. Men Gosling leverte linjen «everywhere else I’d be a ten» med sedvanlig overbevisning. Og hele innslaget fungerte som en slags distraksjon fra det faktum at «Barbie» bare fikk med seg én Oscar-statuett hjem, for beste sang.

• Hør: Arena om Oscar-festen

I det hele tatt var hele kvelden riktig underholdende. Showet var strammere og morsommere enn mange ganger de siste årene. De nominerte filmene var jevnt over gode, takketalene tårevåte, men fattede.

Robert Downey Jr. vant som forventet prisen for beste mannlige birolle, og takket blant annet sin ulykkelige barndom når han skulle fortelle om sin vei mot å bli Oscar-vinner. For tretti år siden var Downey jr. en av Hollywoods mest strålende talenter, som ble nominert til Oscar for hovedrollen i «Chaplin».

Det var mye å tape, og han klarte å miste nesten alt sammen. Han hadde for mange dårlige vaner og et velkjent narkotikaproblem. I takketalen sin husket han på de som hadde holdt fast ved ham, også i årene han var bortimot umulig å hyre fordi han var bortimot umulig å forsikre.

Selv mente han at han trengte «Oppenheimer» langt mer enn filmen trengte ham. Applausen han ble møtt med, forklarte hvorfor. Nå var han tilbake der han var en gang, som en karismatisk og mangfoldig skuespiller verd å beundre, ikke bare som superhelten Iron Man.

Produsentene hentet også frem den gamle tradisjonen med å la alle de nominerte i skuespillerkategoriene bli presentert av en tidligere Oscar-vinner. Dette ga en verdighet til en stund som ellers kan føles som noe av en ydmykelse for dem det gjelder.

For all del, det er ikke synd på Oscar-nominerte skuespillere, som blir hyllet og skjemt bort og invitert på alle fester i flere måneder. Men på selve Oscar-kvelden har mange av dem tradisjonelt blitt overlatt til å sitte der og klappe med stive smil når et navn som ikke er deres er blitt ropt opp.

Å minne alle i salen og alle som så på at dette er begavede mennesker som ofte har år etter år med hardt arbeid bak seg, var et fint grep. Så får det heller være at veteranen Al Pacino, som luntet ut på scenen for å dele ut den gjeve prisen for beste film, like godt lot være å lese opp de andre nominerte.

I stedet kom det en lang setning ut av den legendariske filmstjernen der «Oppenheimer» var et av dem. I mangel på andre skandaler ble Pacino øyeblikkelig opphav til opptil flere delevennlige gif’er. Men øyeblikket fremsto for det meste som sjarmerende og elskelig rufs i et proft og striglet show.

Men tilbake til «Barbie» og, du vet, den andre filmen. Den som vant alt. «Oppenheimer».

I sommer var de to filmene parhester mer enn konkurrenter. De hadde premiere samtidig, trakk masse folk på kino og fikk æren for å vekke en slumrende kinointeresse på ny i et stort publikum.

Helt siden Oscar-nominasjonene ble kjent, har «Barbie»-fansen vært oppbrakt over at favorittfilmen ikke ble møtt med større anerkjennelse. At regissør Greta Gerwig og tittelrolleinnehaver Margot Robbie ikke ble nominert, skuffet mange. Det skuffet antagelig også Oscar-akademiet selv, som tross alt er prisgitt stemmegivningen til medlemmene sine.

«Barbie» var årets klart største film, som har spilt inn nesten 1,5 milliarder dollar over hele verden. Tall som dét er smått ubegripelige. Filmen var noe så sjeldent som en kritikerfavoritt og en publikumsvinner, nettopp en slik samlende kinoopplevelse som Hollywood trenger.

Og Oscar-akademiet er avhengig av at så mange som mulig har et forhold til de nominerte filmene og skuespillerne. De ønsker minst av alt at publikum ikke skal føle seg hørt.

Løsningen ble å spraymale seremonien i rosa. Filmens danselåt «Dance the Night» åpnet seremonien. Kveldens vert, komiker Jimmy Kimmel, åpnet med et «Barbie»-klipp og en «Barbie»-vits. «I’m Just Ken» ble avspilt når vinnerne fra andre filmer hadde fått statuettene sine, også der det kanskje ikke var hundre prosent passende.

«Everywhere else I’d be a ten» er en herlig tekstlinje når Gosling synger den, men det spørs om akkurat denne strofen passet som muzak i det teamet bak dokumentaren «20 dager i Mariupol» gikk av scenen.

Da hadde den ukrainske filmskaperen Mstyslav Tsjernov nettopp holdt en gripende tale om hvor gjerne han skulle byttet statuetten sin inn mot å leve i en verden der den russiske invasjonen av hjemlandet aldri hadde funnet sted.

Men på slutten av kvelden hadde «Barbie» altså én statuett, mens «Oppenheimer» hadde innkassert syv, deriblant kveldens mest betydningsfulle. Det føltes ikke urimelig. «Oppenheimer» er et av de mest selvsikre og stødige verkene i filmene til Christopher Nolan.

Den britiske regissøren har i mange år nå vist at han klarer å kombinere seriøse og utfordrende ideer med spektakulær og underholdende filmkunst. Kanskje har han vært en smule stormannsgal iblant, men la gå. Nolan har tross alt blitt en av få moderne regissører som trekker publikum bare i kraft av sitt eget navn og renommé. Filmbransjen har mye å takke ham for, og i natt gjorde de nettopp det.

«Barbie», på sin side, var oppfinnsom og snedig, men kanskje årets popkulturelle fenomen snarere enn årets beste film.

Det er uansett et lovende tegn for filmbransjen at så mange var oppbrakt på filmens vegne. At de var overrasket over å se tyske Sandra Hüller nominert i stedet for superstjernen Margot Robbie, og regissører som franske Justine Triet og britiske Jonathan Glazer nominert for beste regi i stedet for den popkulturelle darlingen Greta Gerwig.

Men diskusjonen var preget av at tusen millioner trillioner mennesker hadde sett «Barbie», mens en liten brøkdel av dette hadde sett Triets og Glazers filmer, «Fritt fall» og «The Zone of Interest».

Dette er filmer som ikke hadde noen global merkevare eller gylne barndomsminner å lene seg på. Men jeg vil si at en film som rettssalsdramaet «Fritt fall» er mer sofistikert enn «Barbie», mer gjennomtenkt. Filmen vant da også gullpalmen i Cannes i fjor.

«Fritt fall» handler om en kvinne som blir anklaget for å ha drept ektemannen sin ved å dytte ham ut av et vindu. Den holder igjen på svaret.

Der «Barbie» fanger tidsånden og popkulturen stiller «Fritt fall» slitesterke og store spørsmål om hva vi gjør med alle situasjonene der vi ikke kan vite hva som har skjedd. Om hva som skjer med virkeligheten når den gjenfortelles, oversettes og tilpasses. Om hva som gjør at vi tror på noe, eller noen.

Triet og ektemannen hennes, Arthur Harari, vant prisen for beste originalmanus for «Fritt fall». At de og «Barbie» fikk hver sin gylne mann med seg i vesken, føles ikke feil, og representativt for et rikt filmår.