Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal fortelle det jeg nå vil stå frem med.
I hele oppveksten har jeg følt meg skamfull, fordi jeg har vært et fosterbarn. Det har vært tungt å fortelle andre, spesielt på barneskolen.
Ofte ble jeg stilt spørsmål som «oi, går det bra med deg?» og «hvorfor er du fosterbarn»? Det føltes stigmatiserende å måtte fortelle at jeg var litt annerledes enn de andre barna, men det var jo ikke noe jeg hadde valgt selv.
Jeg er glad for at valget ble gjort for meg, og at jeg har vært så heldig og få bo i samme fosterhjem hele livet.
Fastsettelse av samvær
Jeg ble plassert i fosterhjem da jeg var ett år, og har hatt samvær med mine biologiske foreldre i hele oppveksten.
Planen var at jeg skulle tilbakeføres. Det var ikke var ment som en langtidsplassering.
En korttidsplassering på 18 år ga meg lite medvirkning på fastsettelse av samvær. Jeg hadde rett på samvær med mine biologiske foreldre, grunnet at jeg «skulle opprettholde tilknytningen». Jeg skulle bli plassert tilbake på sikt. Fastsettelsen av samvær ble gjort da jeg var i barnehagealder, og forble det samme frem til jeg var 12 år.
Elleve år med samvær hver 6. uke, samt møter med barnevernet og tilsynsperson åtte ganger i året.
Plaster på såret
Det gjør vondt for et barn å bli påminnet at man er annerledes hver 14. dag i 12 år.
Det er som et åpent sår som aldri får grodd ordentlig. Når såret endelig har fått en skorpe på seg og begynner å leges, rives plasteret av på nytt, og prosessen starter om igjen.
Jeg savner historiene om fosterbarna som har gjennomgått slike erfaringer i oppveksten.
Vi hører ofte om foreldrenes fortvilelse, om at de ønsker å se barna sine oftere, og etter barnevernssakene i Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, har dette fått betydelig større innflytelse på barnevernets praksis.
Barna skal ha mer samvær med foreldrene.
Jeg er ikke i tvil om at det for noen barn vil være gunstig, men hvor skal grensen gå for at samværet går på bekostning av barnets psykiske helse?
Vi snakker ofte om at innskrenking av samvær må begrunnes dersom det er mistanke om at barnet vil bli utsatt for fysiske belastninger under samværet.
Men hva med den psykiske belastningen for barnet? Elleve år med påminnelser om at jeg var annerledes, og samvær som føltes mer som et samvær for mine biologiske foreldre enn for mitt beste, preget den psykiske helsen min.
Den lange skoleveien hjem
Jeg begynte å bruke lengre tid hjem fra skolen, og mamma (fostermamma) visste aldri når hun skulle fortelle meg at jeg skulle ha samvær. Skulle hun si det dagen før, uken før eller noen timer før?
Det spilte ingen rolle, for det gjorde like vondt hver gang.
Jeg husker jeg skulle ønske jeg bare kunne være et normalt barn, og dra med vennene mine på kjøpesenteret og bare tulle og ha det gøy, slik som barn skal. Men jeg kunne ikke, jeg måtte hjem på samvær i tre timer. Tre lange timer, som bestod av middag med påfølgende kaffe og kake.
Jeg var en 10-åring som dagdrømte om vennene mine, som hadde det mye morsommere enn meg akkurat da.
Etter hvert begynte jeg å få vondt i magen, og klaget ofte over at jeg hadde vondt i ulike deler av kroppen. Gjentatte sykehusbesøk og undersøkelser viste at det ikke var noe galt med den fysiske helsen min.
Men lite visste jeg da, om at jeg senere skulle lese at den psykiske helsen henger tett sammen med den fysiske. At dersom man har vondt i magen, eller sliter med å puste, trenger ikke det være fordi det er noe galt med den fysiske helsen din, men at den psykiske helsen blir belastet for tungt.
Det største valget
Da jeg var 14 år tok jeg et valg som skulle endre livet mitt for alltid.
Jeg hadde endelig mulighet til å påvirke hvordan samværene skulle være, og var klar i mitt ønske om å ikke ha noe mer samvær. Etter 14 år, følte jeg endelig at mine ønsker og behov ble tatt på alvor av barnevernet.
Det hadde ikke hjulpet at mine fosterforeldre uttrykte bekymring for meg etter hvert samvær, at jeg hang etter med skolearbeid eller at min tilsynsfører sa sterkt ifra til barnevernet at samværene ikke var til mitt beste.
Alle de menneskene som sto meg nærmest, som jeg stolte på og betrodde meg til, så hvordan jeg hadde det før og etter samværene. Jeg nevnte til og med ved flere anledninger at jeg ikke ønsket samvær under møter med saksbehandler, men dette ble ikke tatt hensyn til. Samværene fortsatte med samme hyppighet. Frem til jeg var 14 år, og kunne bestemme mer selv.
Men da var skaden allerede skjedd, og såret hadde for lengst blitt til et arr. Et arr jeg mest sannsynlig aldri blir kvitt, men som minner meg om hvorfor jeg nå tar en bachelor i barnevern.
Ta barnas psykiske helse på alvor
Jeg vil være barnas stemme utad.
Jeg vil gi barnevernet et bedre rykte, og vise hvem barnevernet egentlig er til for: barna.
Men barnevernet har likevel en lang vei å gå, og jeg håper at dersom flere tidligere barnevernsbarn forteller sine historier, og er med på å fremme at barn må bli hørt i saker som angår dem – at vi sammen kan skape et barnevern som er til det beste for barna.
Etter sakene fra EMD virker det som at barnevernet er på vei til å bli mer et foreldrevern enn et barnevern, og det håper jeg vi kan være med på å snu.
Alle barn bør få si sin mening om hva de mener er best mulig samvær.
I tillegg må barnas psykiske helse blir tatt på like stort alvor som den fysiske, i samværssaker.
Begge de biologiske foreldrene har lest teksten.
