Det gjenstår å se natt til mandag hvor mange av de tolv nominasjonene som vil innbringe Steven Spielbergs nyeste film «Lincoln» en Oscar.
Det kan imidlertid alt før den prisutdelingen starter trygt fastslås at Spielberg (& co.) har slått tilbake med et nytt storslagent historisk drama. Som vanlig er store ressurser satt inn på å gjengi historien korrekt, og på å hente inn de rette skuespillere til å tolke de historiske personene. Den krevende og sammensatte Abraham Lincoln gis av Daniel Day-Lewis historiens så langt sterkeste karaktertolkning.
FILMINTERESSERT? Slik følger du Oscar-utdelingen
Fortettet drama
Utgangspunktet er godt: Borgerkrigen og slaveriet er snart 150 år etter at begge ble avsluttet to temaer som fortsatt vekker sterke følelser i USA og betydelig interesse her i Europa. Abraham Lincoln stemmes fortsatt rutinemessig frem som tidenes største og viktigste president USA. Den nyeste (og dyreste) filmen om Abraham Lincoln, borgerkrigen og slaveriet ser ut til å svare til forventningene, både hos anmeldere og andre kinogjengere på begge sider av Atlanterhavet.
Tittelen til tross er «Lincoln» ingen biografisk film, men derimot et fortettet historisk drama om Abraham Lincolns fire siste måneder og hans to siste store kamper: Avslutningen av borgerkrigen mot sørstatene og den interne kampen i Kongressen for å få grunnlovsfestet forbud mot slaveriet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
De gode gamle dager fantes aldri
Som politisk film er det mest iøynefallende kanskje en ny illustrasjon av at de gode gamle dager aldri eksisterte. Selv under åpne debatter i Kongressen, opplevde man på 1800-tallet språkbruk og personangrep som i dag ville vært betegnet som ren trakassering, og som ville skapt skandale hvis toppolitikere uttalte dem selv i privat lag. Det er et tankevekkende historisk bilde som alene gjør filmen vel verdt å få med seg.
Størst dagsaktuell relevans har «Lincoln» likevel når den også begir seg inn på det større spørsmålet om politikkens natur – og om hva som er akseptable virkemidler der. Abraham Lincoln, til stadighet omtalt som en moralsk høyverdig president fordi han avskaffet slaveriet, fremstår i filmen som den kyniske realpolitikeren han også var. Han er ikke uten grunn tilskrevet sitatet «Du kan lure noe av folket hele tiden eller hele folket noe av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden.»
Den usikre presidenten
Abraham Lincoln uttalte seg i årenes løp på mange ulike måter om den moralske siden av slaveriet, fleksibelt tilpasset tid, sted og publikum. Skal man tro ham på hans verste uttalelser, var han sett fra vår tid en rasistisk mann som anså svarte mennesker klart underlegne hvit.
Slaveriet kom han nok med årene til å ta et stadig klarere moralsk oppgjør med. Så sent som i borgerkrigens første år var han likevel innstilt på å akseptere at slaveriet besto i sør dersom det kunne holde unionen samlet uten krig.
De tider er forbi når vi kommer inn i handlingen i filmen Lincoln i januar 1865. President Abraham Lincoln er gjenvalgt, nordstatene er i ferd med å vinne krigen – og Lincoln er fast bestemt på få grunnlovsfestet forbud mot slaveriet. Det er en sak nesten alle i dag vil si var fremsynt og moralsk høyverdig. Men midlene som brukes for å realisere det er helt uakseptable sett fra vår tid.
Lyssky kampanje
De kongresspolitikerne som brøt ut fra Demokratenes rekker for å støtte Lincolns forslag om å forby slaveriet, har vært tiljublet for sitt mot og sin moral i nyere tid. Som filmen Lincoln godt illustrerer var flere av dem snarere redde og/eller korrupte – og det var presidenten fullt klar over.
Abraham Lincoln omgikk ikke bare sannheten i sin redegjørelse til Kongressen om saken. Han iverksatte også en lyssky kampanje for å få kjøpt opp de nødvendige stemmene fra demokratene ved å dele ut statlige embeter. På tilsvarende måte omgikk han sannheten og tildekket realitetene for å sikre oppslutningen fra alle fløyer internt i sitt splittede republikanske parti.
Idealistenes dilemma
Det er verdt å merke seg at filmen samtidig skildrer ulike motiver hos ulike aktører. Bak den skarpe språkbruken finnes det i filmen /Lincoln/ også enkelte genuint antirasistiske idealister. Men deres dilemma blir typisk nok i hvor stor grad de moralsk kan forsvare å skjule sine egentlige mål.
Den radikale slaverimotstanderen Thaddeus Stevens får til slutt gitt sitt viktigste bidrag til å forby slaveriet, gjennom i sin kongresstale sterkt å moderere sitt syn på likestilling mellom rasene. Stevens oppfyller med det et av sine store mål ved hjelp av en ren løgn. Han går forståelig nok etterpå tankefull til sengs i sitt hjem – sammen med sin halvt svarte husholderske.
Midler og mål
Filmen «Lincoln» stiller kort sagt sine seere det fortsatt tankevekkende spørsmålet om hvilke midler som er moralsk akseptable for å oppfylle et godt mål. Metodene Abraham Lincoln på 1860-tallet brukte for å få avskaffet slaveriet ville utløst riksrettssak mot en president på 2010-tallet – uansett hvor god hensikten måtte ha vært.
Men selv om rasende anklager mot politiske motstanderes midler også var utbredt på 1860-tallet, var Lincolns metoder i saken slett ikke sensasjonelle sammenlignet sett gjennom hans samtids briller. Korrupsjon forble vanlig i begge partier flere tiår fremover – også når det gikk over i kjøp av stemmer før viktige avstemninger, eller regelrett valgfusk. Det var den gang noe som nær sagt alle menn i ledende posisjoner visste, selv om ingen av dem offisielt aksepterte det. Tiden var slik sett både umoralsk og dobbeltmoralsk.
Hva angikk mål var Abraham Lincoln en fremsynt mann forut for sin tid – i hvert fall når det gjaldt slaveriet. Hva angikk midler holdt han med suksess balansen mellom hva som var nødvendig og hva som var akseptabelt i hans samtid. Slikt kan det altså bli både en stor president og en stor film av.
