Datteren min får ikke skolegangen hun trenger fordi regjeringa sparer penger på spesialskoler.
Hun går på en skole hun ikke passer inn. Hun gikk i vår ut 3. klasse. Hun kan fremdeles ikke lese, hun kan ikke skrive, hun kan heller ikke regne, selv ikke addisjon med de enkleste tallene. Hun må ha spesialundervisning i alle fag. Hun blir til stadighet tatt ut av klassen, både for å ha baseundervisning og en-til-en undervisning. Hun har også timer sammen med 1. klasse. Omtrent det eneste hun gjør sammen med sin egen klasse, er å spise.
Datteren min sier selv: «Jeg er en dum jente, jeg kan ingenting». Det er vondt for en mor å høre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Blir utestengt
Det er vondt å høre at hun sliter med det sosiale på skolen, at hun stadig kommer i konflikter med de andre jentene, fordi hun ikke skjønner leken, fordi hun ødelegger for de andre eller fordi hun blir utestengt og ikke får være med. Det som gjør mest vondt er at hun faktisk forstår det selv. At hun ikke kan det samme som alle de andre.
En dag spurte hun læreren «Når skal du lære meg å lese?», fordi hun trodde at kontaktlæreren hadde glemt å lære henne det.
Barnets beste
Derfor ønsket vi å få henne inn på en spesialskole. Det var ingen enkel avgjørelse å ta. Vi ønsker jo at datteren vår skal kunne det samme som alle andre, lære i samme tempo som de andre, ha gode venner, og rett og slett fungere normalt i hverdagen. Men når det ikke er slik, må man legge sine egne følelser til side og tenke på hva som er det beste for barnet.
Prosessen med å søke på spesialskoler er lang. Først må man kontakte PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste). Dette er allerede gjort dersom barnet har fått spesialundervisning. PPT utreder barnet og kartlegger hvilket nivå barnet ligger på, og hvilket behov barnet har med tanke på spesialundervisning og oppfølging.
Man må også kontakte de instansene som er inne og følger barnet. Dette kan være BUP (Barne- og ungdoms psykiatri), fastlege, sykehus, skole og så videre. Det er om å gjøre å skaffe seg mest mulig informasjon som viser hva barnet trenger og hvilke utfordringer det har i hverdagen. Så er det å skrive søknaden; det er det skolen barnet går på, sammen med foreldrene, som må gjøre.
I nesten fem måneder måtte vi vente på svar. Og det var som vi fryktet: avslag. Avslag, igjen. Ikke fordi utdanningsetaten er uenig i at datteren vår trenger hjelp, men fordi det ikke er plass. I Norge, verdens beste land å bo i, er det faktisk ikke nok skoleplasser til å hjelpe de barna som trenger det mest. De barna som har en vanskelig hverdag og ikke kommer seg gjennom grunnskolen på en god måte.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Når nærskolene ikke har ressurser
Etter avslaget i fjor skrev jeg en mail til kunnskapsminister Kristin Halvorsen om at jeg synes det er for dårlig at datteren min og andre som trenger det, ikke får skolegangen de har behov for. At det er for ille at det er tre ganger flere søkere enn plasser.
Det er til stadighet snakk om full barnehagedekning. Nå er det på tide å få full skoledekning. Jeg fikk et svar, et svar jeg ikke var veldig fornøyd med. Jeg siterer: «I Norge har vi i de senere årene redusert antallet spesialskoler, blant annet fordi alle elever har rett til et godt og forsvarlig opplæringstilbud ved sin nærskole». Sitat slutt.
Jeg som mor syns dette er helt forferdelig å høre. Det er selvfølgelig fint at man har rett på et forsvarlig opplæringstilbud ved sin nærskole, men hva når det ikke er mulig å gjennomføre på grunn av manglende ressurser? Eller på grunn av barnets situasjon?
LES OGSÅ: Vi må løfte barnehagene
Skaper «tapere»
Det at regjeringa velger å redusere antallet spesialskoler skaper «tapere» i samfunnet. Elevene kunne fått en enklere hverdag, følt mestring og fått styrket selvtilliten ved å gå på en skole som er mer tilpasset deres behov. De kunne sammenlignet seg selv med de andre i klassen, og kanskje til og med kunnet noe «naboen» ikke kunne.
Men istedenfor mener staten at det er bedre at de går på sin nærskole. Mener de virkelig at elevene skal gå dag ut og dag inn, år etter år og føle at de ikke passer inn? Føle seg dumme, føle at de ikke mestrer det de andre gjør, føle at de ikke mestrer det som forventes? Bli mobbet i friminuttene for at man fremdeles jobber med addisjon og subtraksjon, når klassen for lengst har begynt med brøk og ligninger?
Jeg syns det gjør vondt å tenke på at dette er hverdagen til mange barn her i landet. Barn som hadde hatt godt av et annet tilbud både faglig og sosialt. Kanskje de kunne klart å få et nettverk av venner. Og foreldrene kunne delt erfaringer.
Kristin Halvorsen avslutter brevet med: «Jeg ønsker din datter lykke til med videre skolegang.»
Jo, takk skal du ha. Lykke til trengs!
