Hvis en kino­film og en strømme­film er ett og det samme, hvorfor skal du da gå på kino? 

Noen filmer ser du hjemme i sofaen. Noen filmer ser du på kino. Noen filmer ser du hjemme i sofaen etter at de har gått på kino. Men alt er film, ikke sant? Alle burde kunne kappes om å vinne Amanda-prisen, Norges mest kjente filmpris? Ikke?

Det er spørsmålet som nå fører til kiv og riv i norsk filmbransje. Denne uken kunne NRK melde at Norsk filminstitutt bryter samarbeidet med Amanda-prisen. Årsaken var at Tonje Hardersen, leder for filmfestivalen i Haugesund og dermed for Amanda-komiteen, hadde gått ut og sagt at «Amanda skal fremme filmen som går på det store lerretet».

For å kunne bli nominert til Amanda-prisen, må en film ha vært oppsatt på minst ti kinoer, og i to av de store byene. Dette gjør at Netflix- og Viaplay-produksjoner som «Troll» og «Gulltransporten», som bare kan sees ved strømming, ikke kvalifiserte seg. Dette bekymrer nok Norsk filminstitutt, og det er ikke bare fordi publikum kanskje stusser over at populære norske filmer ikke eksisterer for Amanda-juryen.

Flere norske filmer, kanskje særlig de som er laget for et voksent publikum som ikke nødvendigvis er ute etter krasj-bom-bang, går ikke spesielt godt på kino. Det er ikke utenkelig at flere av disse filmene kan bli geleidet vennlig i retning av en strømmepremiere snarere enn en kinopremiere i fremtiden. I så fall er det viktig for Norsk filminstitutt, som støtter disse filmene, at de ikke behandles som annenrangs.

Sett på den måten burde det være åpenbart å la strømmefilmene komme inn i varmen hos prisjuryene. Men så er det ikke fullt så enkelt heller.

På den ene siden er en kinofilm og en strømmefilm det samme: Det er fortellinger med lyd og levende bilder, som vil trekke deg inn i en historie.

På den andre siden er de to direkte konkurrenter. De store strømmetjenestene har i mange år jobbet hardt og målrettet for å utslette skillet mellom filmopplevelsen på kino og filmopplevelsen i sofaen. De har lobbyert for å lukke «strømmevinduet», altså tiden som må gå fra en kinopremiere til filmen kan bli en del av et strømmebibliotek.

De har kastet millioner etter anerkjente filmskapere som Jane Campion («The Power of the Dog»), Alfonso Cuarón («Roma») og Martin Scorsese («The Irishman»), for å komme inn på festivalene og de store prisutdelingene.

Det handler om å trenge seg inn på det som tidligere var de store filmstudioenes og filmprodusentenes enemerker, og vise at de ikke trenger å være enerådende.

Det skal sies at dette er enemerker filmstudioene ikke akkurat har passet så godt på. De eneste filmene som nå lages på store budsjetter er i praksis superheltfilmer eller filmer basert på universer som publikum allerede kjenner til.

Og strømmetjenestenes suksess har hatt mange positive bieffekter. Smalere filmer er ikke lenger avhengig av kinoenes gunst for å finne sitt et publikum. Folk som strever med å komme seg på kino, fordi de har det trangt økonomisk eller fordi omsorgsoppgaver eller sykdom hindrer dem, får et bortimot fullverdig tilbud der de er.

Men kampen er fundamental: Er film noe som først og fremst skal lages for et oppmerksomt publikum, sammen i kinomørket – eller er det de mindre skjermene, i de godt belyste stuene, som heretter er hovedarenaen? Hva går i så fall tapt?

Strømmetjenestene synes å mene at det er slik allerede, og de siste egenproduksjonene til Netflix, som actionkomedien «Red Notice», tyder på at man ikke akkurat gjør seg flid med bilder og bakgrunner. Disse filmene har stjerner i forgrunnen, men ser ut som First Price-produkter ellers.

Det er en kulturell varsellampe som blinker hvis flertallet ikke lenger føler at man får noe annet og mer når man går på kino, sammenlignet med å bli hjemme. Eller i alle fall ikke noe som er annerledes nok.

Hvorfor skal man da gå på kino i det hele tatt? Hva er begrunnelsen for at den lokale kinoen skal holde det gående? Den dødelige kombinasjonen av strømmetjenester og pandemi førte til kinodød i mange land. Det er ikke uten grunn til at de som er glade i kinofilmen, lurer på om den i det hele tatt vil ha en fremtid. Om det å komponere bilder for det veldige lerretet, ikke for tv’en eller telefonen, er en utdøende kunstform.

Jeg var på filmfestivalen i Cannes i 2017, året festivalen hadde gått til det kontroversielle steg å invitere to Netflix-produserte filmer inn i varmen: Bong Joon Hos «Okja» og Noah Baumbachs «The Meyerowitz Stories». Allerede under festivalens første pressekonferanse sa juryformann Pedro Almodóvar at han ikke kunne forestille seg å gi festivalens øverste pris, Gullpalmen, til en film som ikke kunne sees på det store lerretet.

«Første gang du ser en film, tror jeg måten du ser den på er avgjørende», sa han. «Det burde ikke være på en skjerm som er mindre enn stolen du sitter på».

Da filmene ble vist for publikum i Cannes, ble de møtt med høylytt buing i øyeblikket Netflix-logoen gled over skjermen. Kort tid senere endret festivalen regelverket tilbake, så bare filmer med kinopremiere fikk delta. Oscar-prisene, som slakket på kravet om kinopremiere under pandemien, strammer det nå inn igjen.

Resultatet er, enn så lenge, en litt pussig ordning der strømmetjenestene pliktskyldigst setter filmene sine opp på kino, i en uke eller to, for at de skal kunne kvalifiseres for prisutdelingene. Det spørs om den varer.

En annen løsning kommer til å tvinge seg frem. Men det er ikke vanskelig å forstå dem som prøver å holde igjen den stormende unge elefanten, for å passe på at kinofilmen, som ikke har samme krefter som før, ikke blir liggende døende igjen i veikanten.