Hvis de har gått sammen i en svensk-dansk woke-konspirasjon for å knuse norsk

Hopp til innhold

«Se, der er det!» sa en gråhåret dame til ektemannen. Rett innenfor billettkontrollen på Nasjonalmuseet hadde de funnet det de lette etter: Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», malt i 1893, gjenstand for eitrende debatt 130 år senere.

Etter at avdelingsdirektør Stina Högkvist uttalte til Aftenposten at det fjernede bildet var «kolonialistisk», ble stormen mot museet så voldsom at Högkvists sjef Karin Hindsbo beordret bildet opp på veggen igjen, om enn bare for en periode på fire uker.

Nå fremsto det som et snedig grep for å kunne kapitalisere på kritikkstormen. Benken foran maleriet var full, kafeene stinne, og alle garderobeskap var tatt. Billettinntektene var trolig langt høyere enn hva de ellers ville vært på en helt vanlig, solfylt onsdag i kontortiden.

Högkvists uttalelse var svært uheldig. Hennes manglende evne eller vilje til å svare på spørsmål om sitt eget kunstsyn var skuffende. Moralske eller ideologiske innvendinger holder ikke som grunn til å ta ned et maleri på et nasjonalmuseum, selv om Hindsbo senere understreket at dette ikke var forklaringen på at bildet var satt i kjelleren.

At sentrale verk fra fortiden ikke nødvendigvis blir mindre sentrale selv om de ikke lenger er helt i tråd med rådende verdier, må visst understrekes jevnlig.

Men utover den saklige kritikken mottok Högkvist en mengde hets som ville kunne få selv herdete ringrever til å krype sammen og be om nåde. Hun og ledelsen av Nasjonalmuseet møtte også en type argumenter fra landets politikere som kanskje ikke helt er i overensstemmelse med prinsippene systemet vårt er basert på.

Frps Silje Hjemdal ba kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) gripe inn, men trodde hun ville bli skuffet: «Det blir sikkert de gamle trøtte tonene om armlengdes avstand». Til det kan man jo si at det finnes land der det ikke er noen armlengdes avstand mellom politikerne og kulturlivet.

Der kan makthaverne forlange å få bilder de liker, opp på museumsveggene – og verk de ikke liker, tatt ned. Disse hører som regel til i den forslitte kategorien «land vi ikke liker å sammenligne oss med».

Rødts Mímir Kristjánsson spurte «med hvilken rett en dansk museumsdirektør og en svensk avdelingsleder i post-kolonialismens navn skal få lov å redigere den norske kunstneriske kanon».

Jeg vet ikke hvor mange av Högkvists argeste kritikere som har besøkt andre etasje på Nasjonalmuseet. Men det er altså ikke slik at man går derfra med et akutt og udekket savn etter laftehytter, bunader, fjorder og fjell.

En stor sal, «Tradisjonen tro», er viet norsk folkekultur, drakter og skikker. Der stråler Tidemands og Gudes brudeferd, ofte, det skal sies, mot relativt få besøkende. Det virker ikke som om dette rommet er museets mest populære.

Også i salene innenfor kommer den ene norske klassikeren etter det andre. Her er Harald Sohlbergs måne over Rondane, Nikolai Astrups sankthansbål, Krohgs skildringer av nøden i det gamle Kristiania. Selv er jeg svak for det lille eventyrrommet, der en mørk og skyggefull trestamme rammer inn Theodor Kittelsens illustrasjoner av folkediktningen, og gjør det til et magisk sted for barn.

Hvis Högkvist og Hindsbo har gått sammen i en slags svensk-dansk woke-konspirasjon for å knuse norsk kulturarv, må det sies at de ikke har gjort en spesielt god jobb.

Hva angår ønsket om å inkludere kunstnere som tidligere ikke har hatt mange bilder fremme i selve utstillingen, så er nok det blant annet grunnen til at et verk som Signe Scheels «Skrivergården» har fått plass. Det er et nydelig lite maleri der lyset filtreres gjennom usynlige trær og faller på en fredfull trio av kvinner.

Det hang ikke fremme i det gamle Nasjonalgalleriet. At kunstnere som Scheel har fått en mer markant tilstedeværelse, er vanskelig å se på som noe annet enn et gode.

Det var ellers ikke bare Kristjánsson og Hjelmdal som reagerte. Unge Høyres Ola Svenneby slo til med en dulgt trussel om «storrengjøring» i kulturlivet, fordi «diskusjonen har vist hvordan mektige kulturmennesker kan forandre norsk kultur og kulturarv, uten at vi som eier den, blir invitert inn i diskusjonen».

Insinuasjonen i denne setningen synes å være at hvis museumsdirektøren gjør jobben hun er satt til å gjøre på en måte Svenneby ikke liker, bør hun renskes ut eller vaskes vekk. Her kan det igjen minnes om dette med landene vi ikke er som og ikke har tenkt å bli som.

Hva angår bekymringen for at lederne i Kultur-Norge generelt og Nasjonalmuseet spesielt er for venstrevridde, er det også mulig å mumle noe om at Nasjonalmuseets styreleder heller ikke er helt uten innflytelse over institusjonen. Hun heter Maria Moræus Hanssen, er også styremedlem i den liberale tankesmien Civita.

Nasjonalmuseet har bare plass til å vise frem rundt 6 500 av en samling på rundt 100 000 verk. En kan undres på hvordan Svenneby ser for seg en slags folkeavstemning om hvilke 6,5 prosent av samlingen som skulle stå fremme ville vært. Men det er vel en viss fare for at folket ville trøtnet ganske tidlig i prosessen.

Den harde velgingen og vrakingen er det rett og slett noen som må gjøre. Den må gjøres av fagfolk. Når det gjelder en så sentral institusjon som Nasjonalmuseet, kan og bør det være debatt om hvordan de gjør jobben sin. Men de må få slippe å forsvare at de gjør den i det hele tatt.

Hva angår Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», burde Stina Högkvist egentlig ivre for at det skal bli værende. Der det nå henger, noen få meter fra Máret Ánna Saras reinsdyrskalleverk «Pile o’ Sápmi Supreme» fra 2017, er det ironisk nok bildets ganske svake kolonialistiske aroma som blir sterkere, siden de to bildene gir en positiv og en negativ versjon av det som skjer når folk med norsk tilhørighet reiser ut fra sitt opprinnelige hjemsted, mot nye frontierer.

Debatten om maleriet, og om Högkvists uttalelser, er viktig og riktig å ta. Men den skjemmes av at den har brakt frem det absolutt verste av norsk offentlighet i kommentarfeltene.

Den som vil verne det norske, kan gjøre det på langt bedre måter enn å skjelle ut svensker og dansker på det groveste.

Et alternativ, som det er lange tradisjoner for i norsk kulturhistorie, kan være å diskutere til de saklige argumentene er oppbrukt, og deretter avreagere med å male et bilde.