Han sviktet de styrtrike venninnene sine

Det er helt ok å innrømme det. Kanskje savner du den ukentlige titten inn i livet til USAs aller rikeste, nå som «Succession» er historie. I så fall tilbyr HBO Max nå et glitterplaster på såret. Denne uken kom de første episodene av miniserien «Feud: Capote vs. The Swans» på HBO Max. Den koker av intrigene i New Yorks øverste overklasse.

Tiden er seksti- og syttitallet. Åstedet er ikke styrerommene, men salongene og restaurantene. Det er der de er, de vakre, velkledde konene til de mektige mennene. Det var noen av disse som tok den skarpe forfatteren og journalisten Truman Capote inn i varmen og gjorde ham til sin fortrolige. Han kalte dem for «svanene sine». Men det var disse svanene som støtte ham ut i kulden da han valgte å utlevere dem og hemmelighetene deres i det han skrev.

Serien er stjernespekket som få. Naomi Watts spiller Babe Paley, Vogue-redaktør og gift med Bill Paley, sjefen for TV-kanalen CBS. Calista Flockhart spiller Lee Radziwill, Jackie Kennedys søster. Og Demi Moore er Ann Woodward, som Capote under et tynt slør av et falskt navn beskyldte for å ha drept den rike ektemannen sin, etter at han oppdaget at hun var gift fra før.

Dette var en av mange påstander han kastet ut i den legendariske artikkelen «La Côte Basque, 1965». Tittelen var hentet fra restauranten der New York-sosieteten pleide å spise lunch. I tillegg til mordanklagen inneholdt artikkelen svært direkte beskrivelser, ikke bare av alminnelig utroskap, men også av forskjellige seksuelle eksentrisiteter som forfatteren påsto fant sted bak den polerte fasaden til disse kvinnene.

Etter det var de fleste dører på Park Avenue stengt for Truman Capote. Babe Paley, som hadde stått ham nærmest, tilga ham aldri. Det har i ettertid blitt spekulert i hva som drev den ambisiøse Capote. Han må ha forstått at det han holdt på med, kunne koste ham dyrt.

Kanskje var han først og fremst drevet av sin teft for det pikante. Av at han skjønte han satt på stoff som var for skandaløst, for pirrende, til at han kunne holde det for seg selv. Kanskje han bare måtte få hele verden til å forstå hvor dypt inn i de lukkede, hemmelighetsfulle kretsene på toppen av samfunnet han hadde klart å komme.

Eller kanskje var det noe annet. Kanskje var det nettopp i det desperate og impulsive, det som ikke tålte dagens lys, at Capote så selve livet utfolde seg. Den homofile forfatteren var alltid oppmerksom på den seksuelle underverden, der de høyere og lavere sjikt møttes i svette omfavnelser og der forbudte legninger kunne leves ut.

Den store bestselgeren hans, «Breakfast at Tiffany’s», handler om eskortepiken Holly Golightly. Romanen er langt hardere enn den suksessrike filmen med Audrey Hepburn i hovedrollen, der Hollys yrke ble tonet kraftig ned.

Slik sett er det mulig å se Truman Capotes grafsing i livet til vennene sine, den intense oppmerksomheten han viste dem, som en slags ømhet. Samtidig gikk han også inn i en lang og hevdvunnen tradisjon: Som den homofile mannen fra en forgangen generasjon som følte seg sterkt knyttet til godt voksne, uhyre glamorøse kvinner.

I årene da Capote observerte og skrev, hadde filmstjerner som Judy Garland, Bette Davis og Joan Crawford allerede en trofast skeiv fanskare. Forfatteren Daniel Harris er blant dem som har gått dypt inn i dette båndet. Han peker på flere årsaker til at disse kvinnene ble så viktige for mange homofile i en tid da de var undertrykket.

For det første var det et estetisk bånd mellom dem og tilhengerne deres. Skeive gutter på bygda, som kunne oppleve hets og vold fordi de var annerledes, kunne se til Hollywood og Broadway og tenke at der ville de bli forstått. At de var omgitt av folk som ikke forsto dem og ikke likte dem fordi de selv var på et høyere nivå, hadde en forfinelse som de bare delte med de glamorøse og velkledde.

For det andre var disse kvinnenes karriere ofte et resultat av at de hadde reist vekk og gjenoppfunnet seg selv. Det var mulig å lese livet deres som et budskap om at den du blir, er mer autentisk enn den du en gang var.

Blant Capotes svaner var det flere som var født inn i overklassen, mens andre hadde kommet utenfra og giftet seg oppover. Det var disse han syntes å være mest fascinert av.

Selv Babe Paley, som kom fra en fornem familie, hadde en dramatisk opplevelse bak seg. Hun hadde vært ute for en alvorlig trafikkulykke som ung. Legene måtte rekonstruere kjeven hennes, og hadde, ifølge ryktene, gjort henne vakrere enn hun opprinnelig var. Denne historien fascinerte Capote dypt.

For det tredje var det en følelse av å dele en erfaring av å ha levd i strid, selv om det ikke var den samme striden. Kvinner som Garland, Davis og Crawford var ikke smellvakre stjerneskudd på nitten år.

De var voksne og erfarne, de bar arr, de hadde blitt avvist og ydmyket, men stod fremdeles oppreist. For den som hadde levd i motvind fra barnsben av, på grunn av identiteten sin, kunne det være befriende å se.

For det fjerde viste disse kvinnene en ny og alternativ måte å vise aggressivitet på. I likhet med den skeive fanskaren sin ville de neppe følt seg hjemme i slåsskampen i en bakgate. Men ingen kunne slå disse kvinnene i bitching, i duellene som ble vunnet med raske replikker og skarp tunge.

I kultfilmen «The Women» fra 1939, som fører flere av disse stjernene sammen, faller replikker som: «Jeg beklager å måtte si det, kjære deg, men huden din får Rocky Mountains til å se ut som fløyelschiffon».

«Capote vs. the Swans» er en frittstående andresesong av «Feud»-serien. Hovedmannen bak serien er Ryan Murphy, som er homofil og ikke har lagt skjul på sin forkjærlighet for fortidens grandes dames.

Og aggressiviteten under skjønnheten er noe av det mest påfallende i begge sesongene. Det virker ikke tilfeldig at «Feide» er samletittelen for serien. Det føles også som en selvfølge at den første sesongen handlet om konflikten mellom camp-ikonene Joan Crawford og Bette Davis.

«Capote vs. the Swans» er nok ingen ny «Succession». Til det er nok samfunnsperspektivet for fraværende, underteksten for uttalt. Men det har nok også med å gjøre at kulturen ikke alltid har fanget opp hvor mye tøft, hardt og rasende som ligger og ulmer under de tilsynelatende mest glamorøse og feminine fortellinger. Men Truman Capote, og mange som delte hans situasjon, visste det hele tiden.