En amerikansk tragedie

Det var knapt en morgen uten at jeg våknet til dumpe drønn, bilbomber som eksploderte ett eller annet sted i byen. Vinduene på hotellet var teipet over med tykk hvit tape i en stor X for å ta unna trykkbølgene.

Nede på bakken kontrollerte amerikanske soldater innkjørselen til nabohotellet. De var beskyttet av høye betongvegger, piggtråd og pansrede kjøretøy. Det hadde ikke raknet helt for USA i Irak. Ikke ennå.

Dette var Bagdad våren 2004. Det var tydelig for alle at den amerikanske invasjonen året før, støttet opp militært av en håndfull vestlige land, var på vei mot en katastrofe. Istedenfor å erstatte en diktator med demokrati som de sa de skulle, var det borgerkrig, usikkerhet og etniske og religiøse spenninger i hele regionen.

USA ble ikke bare kraftig svekket i Midtøsten som følge av Irak-krigen. Den rammet også hele den vestlige verdensorden. På et litt vridd vis, peker den fram mot Ukraina-krigen. Jeg kommer tilbake til det litt senere.

Krigen startet for 20 år siden, men for å forstå verden som den gang var, må vi begynne litt tidligere. I 2001 ble USA rammet av et av verdens dødeligste terrorangrep da Al Qaida fløy flere kaprede sivile fly inn i skyskrapere i New York og Pentagon i Washington D.C. Nesten 3000 sivile ble drept.

USA var den gang på høyden av sin makt, og angrepet rystet nasjonen og en hel verden. USA fikk støtte fra Nato etter artikkel 5 der det står at angrep mot ett land, er et angrep mot alle. FNs sikkerhetsråd ga et mandat for å angripe det da Taliban-styrte Afghanistan hvor terrororganisasjonen befant seg.

Parallelt med dette ivret en gruppe politikere og intellektuelle for et angrep også på Irak. USA og Iraks naboland hadde også lenge vært i konflikt med Saddam Hussein som da styrte landet som en eneveldig hersker. Han og hans Baath-parti stod for forferdelige overgrep mot egen befolkning.

De hadde brukt kjemiske våpen for å undertrykke kurderne nord i landet og slo brutalt ned all motstand fra sjiamuslimene i sør eller andre som stod mot dem. De hadde invadert nabolandet Kuwait og var under strenge FN-sanksjoner.

Uten bevis ble det også hevdet at Irak også hadde bidratt til terrorangrepene 11. september og holdt kanskje Saddam Husseins regime på med å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen? Kanskje til og med en atombombe som terroristgrupper som Al Qaida kunne få fatt i?

Regimet selv ga ingen klare svar, FNs våpeninspektører fikk ikke jobbe fritt. Et voldsomt press for en invasjon bygget seg opp i Washington.

Der USA hadde fått bred støtte for å gå etter Al Qaida i Afghanistan, var verden denne gangen langt mer splittet. Selv Vesten stod ikke samlet. Det var store gatedemonstrasjoner. Frankrike og Tyskland advarte sterkt mot å gå til krig.

I et forsøk på å overbevise verden om at Saddam Husseins regime var en trussel, stilte USAs daværende forsvarsminister opp i FN med bilder fra amerikanske etterretning som skulle bevise at Irak utviklet masseødeleggelsesvåpen.

Det hjalp ikke. FN ga aldri grønt lys for invasjonen. USA gikk til krig den 20. mars 2003. Norge var ett av flere vestlige land som avsto fra å følge vår hovedallierte ut i en ny krig.

Etter et vellykket militært felttog, begynte problemene. De hadde ingen gode planer for hva de skulle gjøre etterpå og kjempet raskt på to fronter, mot sjiamuslimske grupper støttet av Iran og mot sunnimuslimske grupper som sprang ut av den gamle staten.

Disse gruppene ble startpunktet for det som skulle utvikle seg til Den islamske staten samtidig som Iran gradvis utvidet sin makt og innflytelse i regionen. Midtøsten skulle aldri bli det samme igjen.

Ved siden av dette, hadde Irak-krigen også en annen konsekvens. Den amerikanske etterretningen om masseødeleggelsesvåpen stemte ikke. De ble aldri funnet. Det var heller ikke noen forbindelse mellom Saddam Husseins regime og terrorangrepene i 2001. USA hadde gått til krig likevel, uten et FN vedtak.

I kombinasjon med fiaskoen på bakken, svekket krigen både amerikanske makt og de internasjonale institusjonene.

Det skapte også en mistro og mistillit til USA og amerikansk etterretning som har hengt ved i alle årene som fulgte, og her kommer vi tilbake til Ukraina. Amerikansk etterretning delte aktivt informasjon i forkant av Russlands storangrep på Ukraina i fjor.

Den skulle jo vise seg å stemme, men mange var tvilende og lurte på det gikk an å stole på USA denne gangen. Det ga Russland handlingsrom de ellers ikke ville hatt.

Irak-krigen gir også Russland og Vladimir Putin et lettvint argument. De har jo rett i at heller ikke USA respekterte internasjonal rett da de gikk til krig i Irak.

Selv om man ikke kan rettferdiggjøre egne overgrep med andres feilgrep, er dette et argument som faller i god jord i USA-kritiske land blant annet i Afrika og Latin-Amerika.

Russlands Ukraina-krig kan ikke sammenliknes med Irak-krigen. Russland gikk til angrep mot et demokrati og broderfolk med mål om å ta over landet og utvide egne grenser, men i bakgrunnen lurer altså en 20 år gammel krig som fortsetter å prege internasjonal politikk.