Denne våren elsker alle Ryan Gosling

Verden virker som et splittet og rasende sted om dagen. Men det er noe, eller nærmere bestemt noen, alle elsker. Jeg snakker så klart om skuespiller Ryan Gosling.

Når sant skal sies var Gosling både en stor stjerne og en sertifisert hjerteknuser fra før. Men med rollen som Ken i «Barbie» skjedde det noe. Og ikke minst med den gutsy fremføringen av «I’m Just Ken» under årets Oscar-seremoni.

Overfor et enormt, verdensomspennende publikum viste Gosling frem sitt betydelige musikalske talent og sin like betydelige selvironi. Han imponerte med sitt talent for sang, dans og komedie, samtidig som han lot seg selv bli gjort mildt narr av. Øyeblikket er blitt kalt en av tidenes beste Oscar-fremføringer.

Dette kom så klart ikke ut av ingenting. Snarere kan vi si at Gosling har vendt tilbake til røttene sine, de han i mange år forsøkte å sage over. Han har overgitt seg til sin skjebne.

Den ble formet i årene da Gosling var en syngende, dansende musketer, eller vent, mouseketeer, på barneshowet The New Mickey Mouse Club på Disneys egen TV-kanal. Han var tolv år da han begynte, i 1993, på det som skulle vise seg å være en av de mest fruktbare stjerneklekkeriene i moderne amerikansk popkultur.

De som sang og danset ved siden av Ryan Gosling var nemlig, blant annet, Keri Russell, Britney Spears, Christina Aguilera og Justin Timberlake.

Det har vært nok av amerikanske programmer som har presentert et kobbel med pene, syngende, iherdig smilende barnestjerner for verden. Det er ikke helt vanlig at så mange av dem blir verdensstjerner som voksne.

«Hvis en av ungene fra programmet slo gjennom, ville de si at det var flott. Hvis to slo gjennom, var det virkelig flott. Tre, fire, fem? Enten var det noe i vannet, eller så visste fyren som hyret dem hva han drev med».

Den som sa dette, heter Max Casella, og «fyren» han henviser til, er ham selv.

Casella var en uavhengig castingagent som ble hyret av Disney for å finne talentfulle barn til The New Mickey Mouse Club. Casella bestemte seg for ikke å ha auditions i Los Angeles, fordi alle som kom, kom til å være for polerte, for ferdige. I stedet tok han med seg «en ryggsekk, et videokamera og en boombox» og fløy rundt i USA og Canada.

I et intervju med Seattle Times i 2007 mimret Casella om de første møtene med barna som skulle bli megastjerner. Britney Spears, som var åtte år gammel første gang? Det var som å finne Shirley Temple eller Judy Garland, ifølge Casella. Hun sang og danset på et utrolig høyt nivå.

Timberlake? Han var elleve, sang «When A Man Loves A Woman» og traff hver eneste tone. Aguilera? Som Mariah Carey, Céline Dion og Whitney Houston i en stemme. Russell? «Kunne ikke synge en tone», men danset fantastisk og ble elsket av kamera. «Alle jenter ville ønske å være henne».

Så var det Ryan Gosling, da. Selv skulle han si at han ikke var i nærheten av å de andres nivå. Ifølge Casella sang og danset han bra, men det var ikke det som gjorde utslaget. Det var snarere at han var ekstremt hyggelig, hadde perfekt komisk timing, og det mest forjettede av alt. En it-faktor.

Hvorfor lyktes han så godt? Kanskje fordi han fisket i et såpass stort hav. Blant dem som prøvde seg, men som ikke kom inn i museklubben, var folk som Kirsten Dunst, Matt Damon, Ben Affleck og Jessica Simpson. Samtidig hevder Casella at han så etter barn som hadde en normalitet ved seg, som ikke var for trent, men som hadde talenter utenom det vanlige.

Trening skulle det ellers bli nok av. De som ble valgt ut, måtte flytte til Orlando i Florida. De bodde i Disney World, der studioet var, med et tett program av øving og innspilling. De ble drillet i sang, dans, skuespill og mediehåndtering, mens de laget programmer som ble sendt fem dager i uken, med gjestene i Disney World som publikum.

Hvor mye «vanlighet» som var igjen etter noe sånt, kan vel diskuteres. Men kanskje det Casella så, rett og slett var noe relaterbart. En følelse av at midt i begavelsen og ambisjonene var det et barn, som var genuint og til stede, og som ville gi andre barn lyst til å være venner med dem.

Noen slike stjerner, også noen av Micky Mouse Club-stjernene, kan også sies å ha en slags beherskelse, en mystikk, som gir en følelse av at det er mer ved dem enn de viser frem. Det skaper ikke bare beundring, men også nysgjerrighet, og den nysgjerrigheten er viktig for alle som vil ha et langt liv på stjernehimmelen.

Men musketerene bygget opp voksenkarrierene sine på svært forskjellig vis. Mens Britney Spears, Christina Aguilera og Justin Timberlake fortsatte å synge og danse, ble Ryan Gosling taus.

Etter en populær rolle som drømmeprins i «The Notebook» ble han trukket mot å spille kompliserte, grublende menn, for regissører med mye kred. Det ble en Oscar-nominert hovedrolle i «Half Nelson», det ble den lidende mannen i ekteskapsdramaet «Blue Valentine», det ble den innesluttede stuntsjåføren i hypervoldelige «Drive» og «Only God Forgives».

Det var roller som var nærmest det motsatte av å skulle være alle barns syngende bestevenn. Men Hollywood glemte ikke hva han var god for. I 2016 var det på med danseskoene igjen, for å gi publikum et stykke bittersøt underholdning i musikalen «La La Land» sammen med Emma Stone. Og så «Barbie».

Nå for dagen trekker Gosling folk vekk fra vårsolen og inn i kinosalene med «The Fall Guy», en romantisk actionkomedie om en stuntmann som blir trukket inn i alskens uhumskheter mens han forsøker å vinne hjertet til en lovende regissør, spilt av Emily Blunt.

Et mer saftig stykke gammelmodig underholdning er det lenge siden filmbransjen har kastet til publikum.

Kanskje Gosling har innsett det Matt Casella visste, der han fløy fra by til by med videokameraet sitt. At det å underholde er tungt, hardt arbeid.

Noe av det aller vanskeligste er å få det til å virke lekende lett.