Den alvorlige leken

Før trengte man fantasi for å planlegge øvelser i Nord-Norge for Nato. Slik er det ikke lenger.

Annethvert år arrangerer Norge store øvelser for forsvarsalliansen i nord. Du har antakelig ikke hørt om landet Asando. I 2006 øvde tusenvis av vestlige soldater på å være en fredsbevarende styrke i et fiktivt land med det navnet. Et jordskjelv hadde skapt kaos og væpnet opprør, og Nato måtte inn og rydde opp.

Denne gangen er det enklere og mer brutalt. Artikkel 5, prinsippet om «én for alle, alle for én», er utløst av Norge etter et angrep fra et naboland.

Nato-styrker fra 13 allierte land kommer for å bidra til forsvaret av Norge. Krigen har kommet nærmere oss og operasjonene langt unna, som i Afghanistan, er et tilbakelagt kapittel.

Over to år etter fullskala-invasjonen av Ukraina, er det ingen illusjoner igjen i Russlands europeiske naboland. Det er ikke bare her i Norge Nato øver. Nordic Response er en del av den kjempestore Nato-øvelse Steadfast Defender, som går gjennom hele vinteren og våren.

Overalt øves det på det samme: en invasjon fra et naboland der vi alle må stille opp for hverandre. I alt er 90.000 Nato-soldater fra alle 31 medlemsland og Sverige, som i disse dager blir nummer 32, er involvert.

Det er den største øvelsen siden Den kalde krigen, og alvoret kunne knapt vært større.

Drapet på den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj var en påminnelse om hvordan Putins regime behandler fiender, indre som ytre. Det var også en påminnelse om at det er vanskelig å se for seg et regimeskifte med positivt fortegn i vårt naboland i nær framtid.

Det gjør at Norge og alle andre Nato-land har en like enkel som nådeløs virkelighet å forholde seg til. Ingen grenser er hellige, i hvert fall ikke de som ble etablert i etterkant av Sovjetunionens fall.

Putin kommer til å handle der han kan, og så er det opp til Norge og de andre Nato-landene å hindre ham.

Dette er ikke nytt for Europa. I tidligere tider var det slik sikkerhetspolitikken fungerte. Det var et beinhardt realistisk regime der styrkeforhold avgjorde hva slags handlingsrom statene hadde. Hadde du en stor og mektig hær, tok du deg til rette. De svake led under de sterkes åk, eller tilpasset seg.

Etter å ha vaklet på slagmarken i Ukraina, har Russland gjenfunnet balansen og framdriften det siste året. De har fått krigen inn i et spor de mestrer og der de får utnyttet sine sterke sider. En lang frontlinje og en langvarig krig gjør at Russland har fått et slags overtak på land.

Russland har også fått på plass en krigsøkonomi som gjør at alt settes inn på å vinne krigen. Forsvarsbudsjettet utgjør nå over 7 prosent av landets BNP, mens 40 prosent av statens budsjett brukes på sikkerhet og forsvar. Landet er både politisk og økonomisk rigget for krig i lang tid framover.

Parallelt med at dette har enigheten i Vesten gått i oppløsning. Tyskland og Frankrike krangler for åpen scene. Ungarn saboterer EUs politikk innenfra. Europeiske bønder protesterer fordi deres ukrainske kolleger får tollfri adgang til markedet.

Og aller viktigst: USA klarer å ikke vedta en ny støttepakke til Ukraina.

Bak ligger en grunnleggende usikkerhet om hva som skal skje hvis Donald Trump vinner valget i USA til høsten. Hans skygge hviler allerede over krigen i Ukraina. Hans oppsiktsvekkende oppfordring til Russland om å angripe Nato-land som ikke bruker 2 prosent av BNP på forsvar, kan nesten tolkes som et politisk banesår for den atlantiske alliansen – om Trump skulle vinne valget.

Vil Trump være villig til å risikere atomkrig i New York for å redde Tallinn? Hvis svaret er nei eller kanskje, har Nato mistet sin funksjon som en avskrekkende og bindende forsvarsallianse. Motstanderen må tro fullt og fast at artikkel 5 gjelder og er absolutt, altså at USA og andre allierte kommer til unnsetning uansett hvor stort eller lite Nato-land som blir angrepet.

Vi kan komme til å se svaret på det raskere enn vi liker å tro. Den danske forsvarsministeren sa nylig at Russland kan komme til å teste Nato-alliansen innen tre til fem år.

Det er dette mørke scenarioet Nordic Response i nord og Steadfast Defender i resten av Europa skal motvirke. Øvelsene sender et signal både til befolkningen i medlemslandene og til Russland om at Nato er forberedt og klare til å gå til krig om nødvendig.

Det er heller ikke slik at bildet er entydig negativt for Nato og Vesten. For det første blir Sverige i disse dager Nato-medlem, kort tid etter at Finland tok samme steg. Norden står dermed samlet i en forsvarsallianse for første gang på svært lang tid.

Norge arrangerer årets øvelse sammen med våre naboland, og det som tidligere het Cold Response har blitt til Nordic Response. Den styrker Natos slagkraft i nord og gjør det langt lettere å komme de sårbare baltiske landene til unnsetning.

Samlet sett rår også Nato-landene over langt større ressurser enn Russland, så fremt landene klarer å samordne innkjøp og utstyr. Mye av kampen framover er derfor politisk. Bildet vil være helt annerledes hvis for eksempel Europa klarer å få i gang en dynamisk ny forsvarsindustri, og Joe Biden vinner presidentvalget i USA til høsten.

I Ukraina er heller ikke bildet entydig negativt. De ukrainske styrkene har for eksempel klart å tvinge den russiske Svartehavsflåten tilbake.

Men det er utrygge antakelser å lene seg på. Verden er mer usikker enn tidligere.

Det betyr ikke at krig er nært forestående eller sannsynlig. Det vi derimot må vende oss til, er et nytt alvor. Det alvoret preger også årets Nato-øvelse.

Vi må vende oss til å ha fiender og leve med en annen type utrygghet enn vi har kjent på de siste tiårene.

Krig er ikke lenger bare noe som skjer langt borte.