Kronikk

Da jeg ble karantenepoliti

Jeg vurderer å sladre på min egen mor for smittevernbrudd.

Lorelou Desjardins

Nordmenn er redde for å bli utestengt av samfunnet dersom de ikke gjør det samme som naboen. Den sosiale kontrollen er Norges beste smittevern, skriver franske Lorelou Desjardins

Foto: Tori Lind Kjellstad

Har du sladret på en kollega eller nabo som har brutt smittevernreglene?

Da det var hytteforbud, sjekket du at naboene dine faktisk hadde bilen i garasjen?

I Norge er det viktig å følge alle regler til punkt og prikke. Nordmenn blir gjerne sosialpoliti for alle rundt seg.

I Frankrike, mitt andre hjemland, er du en helt om du bryter loven – uten å bli tatt.

Se det falske skjemaet jeg har laget! sa en venninne. Med stolthet i stemmen.

Nordmenn tyster på naboen.

Jeg snakker regelmessig med franske venner og familiemedlemmer.

Noen følger reglene. Når det passer dem.

For noen uker siden var smittevernregelen i Frankrike at man måtte være isolert hjemme, med frihet til å gå maks én kilometer unna eget hus – én time i døgnet.

Om du ville bevege deg fritt, trengte du en god grunn, som for eksempel en jobb.

En venn av meg er gartner. Han hadde derfor lov til å bevege seg så mye han ville.

Så han kledde opp samboeren som gartner – slik at de kunne snike seg av gårde til huset de pusser opp. Det ligger 30 kilometer fra der de bor.

Slik kunne de omgå enkilometersregelen.

Da mine foreldre kom på besøk, følte de seg som i en godteributikk.

Mange franskmenn forstår ikke intensjonen bak regler.

Alle jeg kjenner som klarer å omgå regler, er ganske stolte av det.

«Se det falske skjemaet jeg har laget!» sa en venninne. Med stolthet i stemmen.

«Nå kan jeg reise til Paris med tog og treffe venner – selv om det er portforbud.»

I Norge er det ikke portforbud.

Det er tillatt å ta seg en togtur. Jeg har kjempelyst å besøke vennene mine andre steder i landet. Men jeg gjør det ikke, selv om det er lov.

Min indre franskmenn fra Marseille er blitt fullstendig temmet.

Norge har gjort meg til en stivbeint regelrytter.

Den sosiale kontrollen er mye høyere i Norge enn i noe annet land jeg har bodd i.

Jeg vil unngå å bli smittet eller smitte mine venner.

Mange franskmenn er så opptatt av å sno seg rundt smittevernreglene at de har glemt at reglene er der for at vi ikke skal dø.

Da jeg spurte venninnen min om hun ikke var redd å bli smittet på et tog med hundrevis av passasjerer, svarte hun:

«Smittet? Men jeg har jo skjemaet, og kan ikke få bot.»

«Har du glemt hvorfor du trenger skjemaet?» parerte jeg.

Da svarte hun:

«Jeg orker ikke mer, det er blitt så strengt her i Frankrike at jeg ikke bryr meg lenger om jeg får korona.»

Nordmenn er redde for å bli utestengt av samfunnet - om de ikke gjør det samme som naboen.

I Frankrike er det blitt så mange forskjellige regler at folk er forvirret og veldig lei.

15. mars i år var Norge i gang med full nedstengning av samfunnet. Da holdt den franske regjeringen valg – som planlagt.

Tenk på hvor mange flere som ble smittet da millioner inntok valglokalene den søndagen!

Noe annet jeg ikke forstår, er hvorfor Frankrike ikke har påbudt karantene for alle som kommer fra utlandet.

Hvis man har fransk statsborgerskap, trenger man ingen karantene.

Selv om man lander fra et land med veldig høy koronasmitte, som USA.

Min mor ble fortvilet da en venninne tok en tur til New York under USAs høyeste smittetopp i vår.

«Men ble du ikke testet? Er du ikke i karantene?» spurte moren min.

«Nei, jeg er fransk statsborger, så jeg slipper det», svarte venninnen.

Men det franske unntaket gir ingen mening.

Viruset spør deg ikke hvilket statsborgerskap du har for å få lov til å smitte deg.

Det er vanskelig å bruke sunn fornuft når reglene som kommer fra myndigheter ikke gir mening.

Nordmenn tyster på naboen.

Sosial kontroll er Norges beste smittevern.

Jeg tror dere har det i blodet fordi dere engang i tiden var opplært til å frykte Gud.

Og nordmenn er redde for å bli utestengt av samfunnet dersom de ikke gjør det samme som naboen.

Den sosiale kontrollen er mye høyere i Norge enn i noe annet land jeg har bodd i.

Da mine foreldre kom på besøk, følte de seg som i en godteributikk.

På det tidspunktet var det lov med hjemmekarantene også for utlendinger som ikke var bosatt i Norge, så lenge de kunne bo hos familie.

Men karantenereglene gjaldt likevel. Jeg var veldig oppmerksom på at det hvilte et stort ansvar på mine skuldre, som franskmann i Norge.

Er jeg blitt det skandinaviske moralpolitiet de beskriver?

Moren min hadde veldig lyst til å besøke det nye Deichman-biblioteket i Oslo.

Men jeg så meg nødt til å sette foten ned for drømmen der og da.

Jeg fortalte henne at det ble rett og slett umulig.

«Hva med i morgen?» spurte hun.

«Hva med neste år?» svarte jeg.

«Men ingen sjekker det, ikke sant? Jeg ser ikke noe politi på gata, som i Frankrike, som gir oss bot om vi ikke overholder karantenen.»

«Nei, det er ikke politi på gata. For det er jeg som er blitt karantenepolitiet», tenkte jeg.

Hadde jeg sladret på min egen mor om hun hadde brutt smittevernreglene?

Jeg vet ikke, men jeg husker at det oppsto en rar følelse i meg.

Plutselig ble jeg den voksne som bestemte hva foreldrene mine skulle gjøre og ikke gjøre.

Smittet? Men jeg har jo skjemaet, og kan ikke få bot.

I Norge er det mye snakk om at korona har ført til en stor nasjonal dugnad der den enkelte gjør sitt beste, slik at alle er trygge.

Ja, noen gjør det for andre.

Når jeg tar offentlig transport med babyen min, er det få som lar meg slippe om bord først med barnevogna.

Mange nordmenn ser ut som de først og fremst tenker på å sikre seg et sete langt fra andre – før de prøver å tenke på dem som har babyer, er funksjonshemmede eller har spesielle behov.

Er nordmenn egentlig på dugnad for seg selv?

Jeg følte meg som nabokjerringa til Gro, som skal komme og fortelle dem hva som er riktig.

Jeg dro ikke hjem til Frankrike i jula i år.

Risikoen for å bli smittet var for høy. Jeg kunne smittet både foreldrene mine og bestemoren min, som alle sammen er i risikogruppen.

Jeg ofrer mye for å holde dem friske, men hva ofrer de?

De har holdt fest og fått besøk av søsknene mine, som bor i andre deler av landet.

«Vær så snill, be dem i det minste om å teste seg og vente på svar før de kommer inn i huset», tryglet jeg moren min.

Jeg følte meg som nabokjerringa til Gro (ja, den norske statsministeren) som skal komme og fortelle dem hva som er riktig.

«Nei! Da får jeg ikke se dem nok! Jeg savner dem altfor mye», svarte moren min.

Familien min sier ofte at jeg er blitt så streng siden jeg flyttet til Norge.

Er jeg blitt det skandinaviske moralpolitiet de beskriver? Burde jeg slappe litt mer av?

Det har jeg god tid til å finne svar på.

Jeg krysser fingrene for at familien min overlevde koronajula.