Åndsverkloven er en historisk parentes

Bortfall av åndsverkloven kan sees som et overmodent skritt bort fra markedets makt over sinnene.

Demonstrasjon for opphavsretten

Åndsverkloven er en historisk tilfeldighet som kan avskaffes, skriver Runar Døving. Det spørs om disse demonstrantene fra 1975 ville vært enig i det.

Foto: Laurvik, Henrik / NTB scanpix
Bylinebilde - Runar Døving
professor ved Markedshøyskolen og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)
Kronikkvignett Ytring

I vår ble jeg bedt om å signere et opprop fra Norsk faglitterær forfatterforening (NFF). Med stor indignasjon har NFF og andre grupper av åndsverksprodusenter aksjonert for åndsverkloven og mot fildeling. Det er forståelig at musikere, kunstnere og forfattere ønsker å forsvare sitt levebrød. Ikke desto mindre er det fullt mulig å tenke seg andre økonomiske organisasjonsformer og relasjoner mellom kunstneriske utøvere og publikum enn markedet.

Originalen finnes ikke lenger

Ny teknologi har satt åndsverksloven under sterkt press. Det er en kjensgjerning. På den ene siden har digital distribusjon ført til bortfall av flere ledd i kjeden; grossister og detaljister er blitt overflødige. I tillegg er forholdet til produksjonen og varen «kunst» blitt forandret.

Det finnes ikke lenger noen 'original'.

Runar Døving, professor og forfatter

Når alt kan kopieres digitalt, ser nettopp kunstverkets spesielle karakter ut til å falle bort. Det finnes jo ikke lenger noen «original». Digitalisering og flerfoldiggjørelse fører nemlig til at det ikke lenger finnes noen ukrenkelig «original». Musikk, tekst, lyd – alt som kan legges på en harddisk – har tapt originalitetens tiltrekningskraft, og likner nå mer på filmen som alltid allerede har vært kopier uten originaler.

Nå har det, i en digital verden, også blitt meningsløst med førsteutgaver eller bok- og platesamlinger.

«Kopi» var ikke skjellsord

Verdien av kopien er endret, men denne endringen er ikke rettlinjet. Det finnes fortsatt noen nostalgiske moderne sjeler som tror at det er viktig å være original, og som ser ned på kopien. Det er samtidig åpenbart at kopien ikke alltid har vært det skjellsordet det ble forvandlet til på et tidspunkt. Før reproduksjonens tidsalder fantes ikke kopien i den slemme betydningen av ordet. Shakespeare reviderte, snarere enn skrev, Hamlet. Under klassisismen var regelen at man fornyet levende fortellinger, heller enn å finne på alt selv.

I lys av ny digital teknologi er Åndsverkloven en historisk parentes. I tidligere tider og på andre steder har jo ikke tekst og musikk vært som varer å regne.

Runar Døving, professor og forfatter

Å se originalitet som en kvalitet ved et kunstverk er en romantisk oppfinnelse, som henger sammen med en dyrking av det geniale enkeltmennesket. Kopier fantes ikke: Shakespeare ble aldri dømt for plagiat, fordi åndsverksloven ennå ikke var oppfunnet.

I romantikken ble personen viktigere enn Gud og tradisjonen. Kunstverket og kunstneren insisterte på å bli tolket og dømt i tråd med sine egne regler. Tradisjoner ble mindre viktig.

Gode gjentakelser fornektes

Den romantiske forestilling ble videreført av modernismen, der den individuelle skapelsen fortsatt har enorm verdi. Modernismens krav til endring og kontinuerlig (ny)skapelse har gjort originalitet til en verdi i seg selv. Modernitetens kjærlighet til det nye og den samtidige feiringen av opprinnelse, gjør at den fornekter gode gjentagelser og justeringer.

Modernismens tidsforståelse er dogmatisk. Det nye er alltid det beste. Se deg ikke tilbake, men framover, alltid framover. Dette grunnsynet gjenfinner man i alt fra folkelige fortellinger om nasjonen («vi er en ung nasjon»), til abstrakte forestillinger om verden generelt («utviklingen kan ikke stoppes»).

Trusselen er en mulighet

Med bortfallet av skillet mellom original og kopi, kan skillet mellom den høyverdige skapelsen og det mindreverdige konsumet endelig falle. Vi har allerede sett at musikere beveger seg mer mot scenen – av økonomiske årsaker, og selv distribuerer sine verker på nettet. Man kan derfor se på trusselen som en mulighet.

Hvorfor skulle det å spille musikk være en del av et marked, og ikke for eksempel kjærligheten?

Runar Døving, professor og forfatter

Åndsverkloven oppsto etter at mennesket ble Gud overlegen, da skaperkraft ble tilkjent mennesket alene, og da kapitalistisk produksjon og distribusjon gjorde åndsverket til en vare, spredt gjennom enestående og nye teknologiske muligheter for reproduksjon av tekst, musikk og bilder. I lys av ny digital teknologi er Åndsverkloven en historisk parentes. I tidligere tider og på andre steder har jo ikke tekst og musikk vært som varer å regne.

Historiske tilfeldigheter

Åndsverkloven ble en gang betraktet som en nyvinning med en spesiell organisering av kunstneryrkene over til et marked. Denne posisjonen er ikke naturgitt. Hvorfor skulle det å spille musikk være en del av et marked, og ikke for eksempel kjærligheten? Man kan like gjerne tenke seg at en utøvende kunstner blir embetsmennesker, eller at kunstnere underlegges mesenvirksomhet, offentlig yrkesutøvelse eller hobby.

«Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket» heter det i den norske varianten av loven. Det er historisk og etnografisk tilfeldig, basert på en helt spesiell historisk epoke der markedet overtok stadig flere sider av livet. Man kan snarere betrakte bortfall av åndsverkloven som et overmodent skritt bort fra markedets makt over sinnene.