Hopp til innhold
Kronikk

Ansvarlig og uvaksinert

Vi skal leve videre sammen, gjennom korona og etterpå. Dersom vi ikke tåler at vi tar forskjellige valg, blir det et vanskelig samliv.

Vaksinering med Pfizer

NEI TAKK: Jeg er kritisk til at vi velger en ikke ferdig utprøvd vaksine for hele befolkningen som løsning. Derfor takker jeg nei. Det er en grunnleggende demokratisk rettighet, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Jeg er en av de 10 prosentene av Norges voksne befolkning som har valgt å takke nei til vaksinen. Jeg er nå en del av en minoritet i mitt eget land. En legitim minoritet – vaksinen er et fritt valg. Det har helsemyndighetene gjentatt flere ganger.

Likevel er jeg redd for å si offentlig at jeg er uvaksinert. Jeg er redd for å fortelle det til nye mennesker jeg møter. Jeg er redd for å fortelle det til venner og familiemedlemmer jeg ikke kjenner holdningen til. Jeg er redd for reaksjonen jeg kan få.

Jeg er verken aktivist, debattant eller provokatør. Jeg er et vanlig medmenneske som lever så godt jeg kan etter de verdier jeg tror på. Til nå i mitt liv har jeg kunnet gjøre det helt selvfølgelig uten å stå til rette for eller provosere noen.

Friheten til å bestemme over egen kropp har til nå vært en selvfølge.

Jeg jobber med å undervise gymnastikk og yoga i grupper. Gjennom hele koronatiden har jeg opprettholdt gruppene i tråd med de til enhver tid rådende smittevernregler etter beste evne – via taleopptak, antall deltagere, meter avstand, zoom.

Mange av mine elever er pensjonister, andre har sittet på hjemmekontor. Jeg vet hvor mye tilbudet har betydd for dem i en tid hvor nesten alt har vært stengt. Aldri har jobben min føltes så viktig og meningsfylt som i denne tiden.

Da jeg skulle starte opp gruppene igjen i høst, gikk det opp for meg at de fleste rundt meg tok det som en selvfølge at alle var vaksinerte. Jeg kom i et dilemma. Hadde jeg plikt til å informere mine elever og andre jeg møtte om at jeg var uvaksinert?

Etter noen dager med grundig overveielse, bestemte jeg meg for å følge helsemyndighetenes linje, i samsvar med det jeg selv opplever som en grunnleggende demokratisk rettighet: Det er et fritt valg om man tar vaksinen eller ikke, og jeg har ingen plikt til å informere andre om mitt valg og mine beveggrunner.

Dersom vi ikke tåler hverandres forskjellighet, blir det et vanskelig samliv.

De siste ukene, etter at smitten har økt igjen, står jeg imidlertid midt i skuddlinjen i en krig som jeg ikke har vervet meg til. Nå opplever jeg at myndighetene stiller spørsmål ved om jeg skal ha de samme rettighetene som andre til å bevege meg fritt i samfunnet vårt, ved at det åpnes opp for bruk av koronapass.

Mediene nører opp under holdninger som skaper et «oss» og et «dem» gjennom å stille spørsmål ved om jeg skal ha rett til helsehjelp dersom jeg skulle bli syk av korona.

Er det mulig å tale sin sak som både et ansvarlig og uvaksinert menneske i dette klimaet, og hva vil det si å være ansvarlig?

Jeg er ikke redd for vaksinen. Jeg er kritisk. Jeg er kritisk til at vi velger en ikke ferdig utprøvd vaksine for hele befolkningen som løsning. Jeg er kritisk til at intensivkapasiteten på sykehusene ikke er økt. Jeg er kritisk til at det ikke har vært mer åpen debatt om virkning og bivirkninger av vaksinen – og om behandling av de syke.

Mediene nører opp under holdninger som skaper et «oss» og et «dem»

Jeg mener at det er å være ansvarlig å stille kritiske spørsmål. Det er ansvarlig å etterlyse en mer åpen debatt om det som angår våre og våre barns liv, helse og framtid.

Alle uvaksinerte jeg kjenner er redde for å si høyt at de er uvaksinerte. Mange av dem har opplevd å bli skjelt ut, både av nære familiemedlemmer, venner og fremmede. Egoistisk, uansvarlig, usolidarisk og gratispassasjer er ikke karakteristikker jeg identifiserer meg med – eller som de som kjenner meg ville finne på å bruke om meg til vanlig.

Nå kan jeg risikere å bli møtt med det av hvem som helst, kjent eller ukjent, på grunn av et valg jeg har tatt i forhold til min egen helse i et fritt, demokratisk samfunn.

Alle uvaksinerte jeg kjenner er redde for å si høyt at de er uvaksinerte.

Jeg kjenner mange vaksinerte. Jeg kjenner mange uvaksinerte. Det er forskjellige grunner til å la seg vaksinere. Noen er redde for å få korona. Noen synes det er det eneste riktige å gjøre som samfunn. Noen ønsker å fortsette å ha muligheten til å dra på ferie eller besøke familie i utlandet eller gå på konsert.

Det er forskjellige grunner til å forbli uvaksinert. Noen gjør det av hensyn til egen helse og i tillit til eget immunforsvar. Noen gjør det fordi de mener at vi som samfunn trenger en mer helhetlig tilnærming til sykdom og død. På begge sider av skillelinjen vaksinert/uvaksinert bedrives det skyttergravskrig og stigmatisering av de «andre».

Det skremmer meg. Vi skal leve videre sammen – gjennom korona og etterpå. Dersom vi ikke tåler hverandres forskjellighet, blir det et vanskelig samliv. Dersom vi ikke tillater andre perspektiver å komme fram uten å ty til latterliggjøring eller sjikane, så er demokratiet vårt på tynn is.

Jeg står midt i skuddlinjen i en krig som jeg ikke har vervet meg til.

Jeg svetter av nervøsitet mens jeg skriver dette, likevel kan jeg ikke annet enn å skrive. For det angår ikke bare meg. Det angår oss alle. Frihet er en av de viktigste verdiene et demokratisk samfunn er tuftet på. Frihet og likhet for loven. Friheten til å bestemme over egen kropp har til nå vært en selvfølge.

Det samme gjelder friheten til å uttrykke tanker og meninger som skiller seg fra majoriteten. Uten frihet er vi ingenting. Uten frihet er vi ikke lenger et demokrati. Og hvis jeg ikke tør å stå opp for de grunnleggende demokratiske rettighetene og verdiene jeg tror på, hvem skal gjøre det da?

Vi kan alle motvirke den polariseringen som nå skjer. Hver og en av oss har mulighet til å engasjere oss i vår samtid.

Vi er alle med på å skape det samfunnet og den verden vi lever i.