NRK Meny
Kronikk

Angsten som aldri forsvinner

Terroristene i Jerusalem tok ikke bare livet av fem mennesker på barbarisk vis. De vekket også en tilbakevendende angst som vi som lever i Israel, forgjeves forsøker å fortrenge.

Angrep på synagoge i Jerusalem

Fem mennesker ble trept i terrorangrepet i en synagoge i Jerusalem tirsdag 18.11.14.

Foto: AMMAR AWAD / Reuters

Rett etter videregående reiste jeg til Israel for å studere på Kunstakademiet i Jerusalem. Det var i 2000, og ikke lenge etter at jeg kom, brøt den andre intifadaen ut med terrorangrep minst et par ganger i uka. Det smalt i gaten der jeg bodde; flere kjente ble drept av en selvmordsbomber i kafeteriaen på universitetet; sprengte busser stod som skjeletter i veikryss. Man var ganske enkelt i en konstant angst for å være i feil tid på feil sted.

Mange av mine europeiske venner som hadde flyttet hit, pakket sammen og dro tilbake. Økonomien i landet gikk inn i stor krise, og stemningen var dyster.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Freud og tåregass

På Kunstakademiet, som ligger i den østlige delen av Jerusalem, gikk det både palestinere og israelere. Nedenfor akademiet ligger det en palestinsk landsby, og ikke mer enn 13 km unna, på det palestinske området, ligger storbyen Ramallah. I klasserommene på skolen satt vi og diskuterte Freuds Ødipus-kompleks og Duchamps pissoar mens vi kunne høre eksplosjoner, sirener og skudd utenfor. En gang brast hele klassen i gråt da tåregass veltet inn fra en demonstrasjon på gaten nedenfor.

I klasserommene på skolen satt vi og diskuterte Freuds Ødipus-kompleks og Duchamps pissoar mens vi kunne høre eksplosjoner, sirener og skudd utenfor.

Louise Kahn

Ganske absurd det hele, men etter hvert ble jeg, som alle de andre, vant til kaoset. Jeg bestemte meg for å legge angsten til side og gjøre det beste ut av studiet.

Det streifet meg ofte at de andre i klassen ikke bare kunne pakke sammen og reise hjem til et land i nord, hvor det eneste folk får i hodet, er snø. Klassekameratene var født og oppvokst her, dette var deres eneste hjemland. De hadde opplevd flere kriger, og mange hadde hatt en bror eller en onkel som var drept i krig.

Knust fredsdrøm

De fleste var, eller hadde vært, heftige tilhengere av Oslo-avtalen. De hadde vært med på den store demonstrasjonen der Rabin ble skutt, og fått drømmen om fred knust av terrorbølgen som kom etterpå.

Jeg ble fort introdusert for en overlevelsesteknikk som ganske enkelt gikk ut på å fokusere på livets gode sider og på å følge sine drømmer. Konflikten var så ”in your face”, så komplisert, så håpløs at det ble et ikke-tema: noe vi ikke snakket om, en realitet vi helst ikke ville være en del av.

I dag, 14 år senere, er jeg godt plassert i Tel Aviv. Byen står for meg som en endeløs kilde til energi og inspirasjon. Til tross for terrorbølger, kriger og økonomisk usikkerhet har Tel Avivs befolkning i løpet av disse fjorten årene skapt en by med et rikt kulturliv, en internasjonal filmindustri, et heftig musikkmiljø, motebransje, turisme og en verdenskjent high-tech scene.

Mange europeere har i de siste årene flyttet hit: Jøder som reiser fra en økende antisemittisme i sine hjemland, men også ikke-jøder som kommer på grunn av byens gode arbeidsmuligheter. Til tross for de ganske umulige utsiktene har folk skapt sin egen fremtid ved å rett og slett fokusere på livet.

Altoppslukende angst

Det er lett å kritisere denne måten å leve på og kalle det en boblementalitet. Men utviklingen er ganske naturlig etter altfor mange år med krig og usikkerhet. Det å skape en fremtidsdrøm for seg selv og andre er på lengre sikt kanskje sunnere enn å overgi seg til frykt og depresjon. Og det å se en fremtid i sitt eget land inkluderer også det å se for seg at det kan bli fred i landet.

Jeg ble fort introdusert for en overlevelsesteknikk som ganske enkelt gikk ut på å fokusere på livets gode sider og på å følge sine drømmer.

Louise Kahn

De siste ukers terrorangrep i Jerusalem vekker hos meg og mange andre som opplevde Jerusalem i den andre intifadaen, en fortrengt angst som tar kontroll over hele kroppen. Jeg orker nesten ikke tanken på en sånn tid igjen. Rakettene fra Gaza som nådde Tel Aviv i sommer, fikk mange til å føle hva innbyggerne sør i Israel har levd med siden 2001.

Terrorangrepet på synagogen i Vest-Jerusalem på tirsdag er et av de verste på mange år. Med barbarisk karakter som minner om den type brutalitet som IS opererer med, ble fem israelere drept med bruk av kniver og økser. Et lignende angrep skjedde også for en uke siden i Tel Aviv, da en ung soldat ble brutalt knivstukket og drept ikke langt fra der jeg bor. I en hevnaksjon brente ekstreme på israelsk side ned en moské, og i sommer ble en ung palestinsk gutt drept på grusomt vis. Situasjonen er svært følsom.

Følg utviklingen i konflikten på NRKs nyhetssenter.

Religiøst inferno

Temperaturen blant folk har forandret seg svært mye i løpet av årene jeg har bodd her. Troen på fred og håpet om å få til en løsning har smuldret bort og blitt erstattet av realitetsorientering.

Hva vil det si å ha et religiøst styre som Hamas på Gaza i så mange år? De er overhodet ikke interessert i noen tostatsløsning og ønsker i stedet å drive meg og mine israelske venner ut i havet. Den antisemittiske og antizionistiske propaganda som pumpes ut i palestinske medier, er vanskelig å forholde seg likegyldig til.

Dette er heller ikke bare en konflikt mellom Israel og Palestina, men en konflikt mellom muslimer og jøder, og den strekker seg langt ut over grensene til Europa. Flere jøder er blitt drept i diverse terrorangrep gjennom sommeren. Det dreier seg ikke lengre om en territorial konflikt der landområder er avgjørende i fredsforhandlingene, men et religiøst inferno som allerede ser ut til å ha eksplodert.

LES OGSÅ: Usikkerheten råder i Jerusalem.

Konstruktiv energi

Det er nesten umulig å holde hodet kaldt og se noen klar løsning når man er vitne til et sånt nivå av hat og antisemittisme i så mange land.

Jeg er sikker på at den konstruktive energien som jeg er en del av, vil vinne.

Louise Kahn

Men når jeg går ut på gaten i Tel Aviv og ser den fantastiske kulturbyen som har blomstret opp siden jeg flyttet hit, med masse optimistiske mennesker som elsker byen sin og livet sitt, gir det meg igjen håp.

Vi har tross alt sloss for dette, og den fremtiden vi ser for oss her, ser vi også for resten av landet og våre naboer i Palestina. Noe annet er absurd. Tenk deg en tid da jeg kan reise på businessmøte i Ramallah og omvendt: Ta imot palestinske kolleger i min by. Jeg er sikker på at den konstruktive energien som jeg er en del av, vil vinne. Det vil kanskje ta mange år og et par generasjoner, men dette er tross alt en ung konflikt. I mellomtiden må vi ikke miste hodet, men slåss for ideen om fred og sikkerhet for oss selv og våre naboer.

Louise Kahn bor i Tel Aviv og er frontfigur og låtskriver i det israelske popbandet «Terry Poison». Hun jobber også som entreprenør og utvikler av mobilspill og websider.