Flaggermus
Foto: Raghunath Thirumalaisamy CC BY 2.0

Sykdomsbæreren

I Brasil har en fugleblodspisende vampyrflaggermus fått smaken på mennesker. Det kan være dårlig nytt for folkehelsa.

I Pernambuco, nordøst i Brasil, går natta inn i sin mørkeste fase. I en innhegning sover en flokk geiter tett sammen, i murhuset like ved snur en kropp seg i søvne. Ingen enser den mørke skapningen som flyger inn vinduet og lander lydløst på gulvet.

Nesen er sammentrykt, øyne og ører er så tett plassert at de nesten har vokst sammen i det lille fjeset. Dyret vi ser på er en vampyrflaggermus av typen Diphylla ecaudata, en art som normalt sett bare spiser fettrikt fugleblod.

I natt har imidlertid sulten drevet akkurat denne flaggermusa til teste noe nytt i dietten: Menneskeblod. Den kryper forsiktig bort til madrassen på gulvet, stanser like ved den sovende kroppen og trekker inn et dypt drag med luft. Vampyrflaggermus har spesielle sanseceller i nesen som registrerer varmestråling. Dette er nyttig i jakt, i tillegg til at det hjelper flaggermusen å finne en egnet blodåre å sette tennene i. Den lille vampyren får stort sett spise i fred, siden de sylskarpe tennene er så små at de færreste legger merke til bittet. Et antikoagulerende stoff i spyttet gjør at blodet strømmer fritt fra såret som flaggermusen slikker i seg blod fra. Etter en spiseskje eller to, er den mett og forlater åstedet.

Bjørnar Ytrehus

Veterinær Bjørnar Ytrehus er ekspert på vilthelse.

Foto: Arnstein Staverløkk

I forsøk har fuglespisende flaggermus valgt å sult i hjel framfor å spise det tykke, proteinrike blodet fra pattedyr. Brasilianske forskere ble derfor svært overrasket da de fant spor av menneskeblod i avføringen til arten. Tanken på at en flaggermus spiser blodet ditt er selvsagt ekkel. Men hvis du ikke legger merke til det, gjør det da noe?

− Når en fugleblodspisende flaggermus plutselig begynner å spise blod fra pattedyr – deriblant husdyr og mennesker – betyr det at vi kommer i kontakt med et mylder av nye smittestoffer. Ikke bare fra flaggermusen selv, men fra alle artene den har vært i kontakt med. Det er litt som å bli stukket med en uren sprøyte, forklarer Bjørnar Ytrehus som er forsker ved NINA, veterinær og ekspert på vilthelse.

Dette er ekstra skremmende når vi vet at flaggermus er bærer av noen av de dødeligste sykdommene vi kjenner til.

Den skjulte trussel

Folk begynner å dø allerede i oktober 2004, men det kommer til å ta mange måneder før noen skjønner alvoret. De første symptomene er uskyldige nok, feber og hodepine. Etter noen dager dukket utslettet opp. Så oppkast, diare, leddsmerter. I den andre uka danner bloduttredelser mørke ringer rundt øynene, den syke begynner å hallusinasjoner, blir aggressive. For noen få snur det, de frisknet til. De fleste er imidlertid døde før to uker er omme.

Vi befinner oss i Uíge-provinsen i Angola, på vestkysten av Afrika. Et land som i 2004 akkurat har lagt 26 år med borgerkrig bak seg, og nå ligger med økonomisk knekt rygg. Helsevesenet mangler både tillit og det mest grunnleggende av utstyr, infrastrukturen er grundig forsømt. Alt dette bidrar til at folk oppsøker tradisjonelle healere framfor lege når de blir syke. De trekker sitt siste pust hjemme, omgitt av sine nærmeste – som snart også blir syke. Slik sprer døden seg i det stille.

Flaggermuskjøtt

Bushmeat i Ghana. I deler av Afrika er det vanlig å spise flaggermus, rotter og andre ville dyr, noe som trolig bidrar til å overføre sykdommer til mennesker.

Foto: Wikimedia Commons

I mars 2005 begynner helsearbeidere og pasienter å dø på en barneavdeling i provinshovedstaden. Det er først da varselbjellene begynner å ringe. Hva er det som tar livet av alle disse menneskene? Kan det være snakk om et utbrudd av blødningsfeberen Ebola?

Prøver fra femten pasienter sendes til Atlanta i USA. Resultatet overrasker alle: 12 av 15 tester positivt for Marburg viruset, en nær slektning av Ebola. En sykdom som aldri før har blitt påvist i Vest-Afrika, men som har vist seg i Øst-Afrika ved ujevne mellomrom siden 1967, har dukket opp, for så å forsvinne fullstendig sporløst. Til tross for at sykdommen er kjent, finnes det ingen vaksine eller effektiv behandling. Det eneste man kan gjøre er å isolere pasientene, desinfisere og sørge for at ingen rører syke eller døde uten beskyttelsesutstyr. Selv om det internasjonale samfunnet kommer på banen etter at Marburg blir påvist, tar det fire måneder før utbruddet stanses. 90 prosent av de smittede er da døde.

Etter at en ugandisk gruvearbeider og en nederlandsk turist, som begge hadde vært i kontakt med flaggermus, dør i henholdsvis 2007 og 2008, blir det tydelig hvor viruset gjemmer seg; i den egyptiske fruktflaggermusen. Kanskje var ikke dette overraskende, siden flaggermus er assosiert med over 200 ulike virus – deriblant rabies, SARS, Nipah og Ebola.

− Det er bare toppen av isfjellet, for virusfloraen hos de fleste flaggermusartene er dårlig kartlagt, sier Bjørnar Ytrehus.

Verdens helseorganisasjon har laget en liste over sykdommer som de forventer vil forårsake store epidemier i framtiden, og på den kryr det av flaggermusbårne virus. Hvorfor følger det så mye sykdom med denne dyregruppen?

Flaggermus

Flaggermus lever tett sammen i svære kolonier, noe som gjør at smitte spres raskt mellom individene.

Foto: Jeff Hajenga, WVDNR - wikimedia commons

En essensiell del av økosystemet

Flaggermus har til alle tider hatt et dårlig rykte, assosiert med ondskap, vampyrer – og sykdom. Sannheten er at dette er en stor og variert artsgruppe, som utgjør en helt essensiell del av det globale økosystemet.

− Det finnes om lag 1300 ulike flaggermusarter, men kun tre av disse spiser blod. Resten lever insekter, frukt, nektar og fisk, forklarer Ytrehus.

Han legger til at flaggermus ivaretar en rekke funksjoner som er viktige for naturen. De pollinerer planter, sprer frø og er vitale under reetablering av skog i hogstområder i tropiske strøk. I tillegg konsumerer de enorme mengder insekter, som ellers ville ødelagt avlinger og vært til plage for folk og dyr. En eneste flaggermus kan spise 1200 mygg på en time, og en stor koloni kan spise tonnevis med insekter på én natt.

Flaggermus

Flaggermus pollinerer og sprer frøene til mange planter. Her ser vi en australsk flaggermus (Pteropus poliocephalus) midt i et nektarmåltid.

Foto: Andrew Mercer wikimedia commons

Flaggermus er det eneste pattedyret som kan fly, og dyrets unike fysiologi har vært til inspirasjon for flere teknologiske nyvinninger. Mye tyder imidlertid på at livet i luften også henger sammen med rollen som sykdomsbærer. Når flaggermusen flyr øker stoffskifte og kroppstemperaturen. Dette beskytter mot infeksjoner ved å trigge immunforsvaret – slik feber også gjør hos andre pattedyr.

− Flaggermus har på en måte feber hver natt. Det betyr at forsvarsmekanismene står på nesten hele tiden, mens de hos mennesker først aktiveres når vi får en infeksjon, forteller Bjørnar Ytrehus.

Dette gjør at flaggermusene ofte er uberørt av sykdommene de bærer på.

− Flaggermus kan vise symptomer på sykdom, men er rekke virus eller antistoffer mot virus er påvist hos friske individ. Det er for eksempel påvist antistoffer mot ebola hos en frisk flaggermus, forklarer veterinær og virusforsker Torfinn Moldal ved Veterinærinstituttet.

Dyr som er bærer av et smittestoff, men som i liten grad rammes av sykdommen selv, kalles naturlige reservoar. Flaggermus et godt reservoar også fordi de lever lenge. Enkelte arter blir over 40 år – noe som betyr at sykdommene har god tid til å smitte videre. Det er heller ingen ulempe at flaggermus er sosiale dyr.

− En flaggermuskoloni kan består av flere millioner individer og det gjør at smittestoffene lett sprer seg. Generelt har sosiale arter mye mer sykdom enn de som lever stor deler av livet alene – slik som brunbjørn, forklarer Bjørnar Ytrehus.

Forekomsten av zoonoser vil øke

Sykdommer som smitter fra dyr til mennesker kalles zoonoser, og mekanismen der et smittestoff overføres til en ny art kalles en spillover-infeksjon. Dette er langt fra et nytt fenomen – både influensa, meslinger og tuberkulose har sannsynligvis en gang vært dyresykdommer. Det samme gjelder HIV, som etter alt å dømme fant veien fra primater til mennesker en gang tidlig på 1900-tallet. Faktisk har hele 60 prosent av alle infeksjonssykdommene vi kjenner krysset over fra dyr til mennesker. Mye tyder på at vi kommer til å bli utsatt for flere zoonoser framover, etter hvert som vi mennesker trenger oss stadig lenger inn i leveområdene til andre arter og samtidig forskyver balansen i økosystemet.

Torfinn Moldal

Virusforsker Torfinn Moldal.

Foto: Eivind Røhne

− Interaksjonen mellom mennesker og flaggermus øker for eksempel ved at vi mennesker i større grad oppsøker flaggermusenes leveområder gjennom turisme og gruvearbeid, samtidig som flaggermus går over til å bruke menneskeskapte strukturer som hvilested, forklarer virusforsker Torfinn Moldal.

Vi lever dessuten i en global verden, der det er lett for en sykdom å reise fra en verdensdel til en annen når den først har krysset over til mennesker.

− Det er egentlig veldig liten sannsynlighet for at en sykdom skal smitte på tvers av artsgrenser, for så å overføres videre innad i den nye arten. Skjer en eksponering ofte nok, vil vi likevel på et eller annet tidspunkt få en spillover-infeksjon og en ny epidemi, forklarer Bjørnar Ytrehus.

− Det er litt som å spill lotto: Sjansen for å vinne er helt minimal, men det skjer likevel hele tiden. Slik er det også med spillover og zoonoser.

Sprengte flaggermushuler

I Mexico bærer en gruppe menn bildekk inn i en flaggermushule. De fyrer på, og løper ut. Ser på mens svart røyk og flaggermus velter ut åpningen.

På verdensbasis spres rabies først og fremst fra hunder. I Sør- og Nord-Amerika er dette annerledes, her er flaggermusbitt den vanligste årsaken til rabies blant mennesker. Sykdommen begynner med feber og hodepine. Krampeanfall, voldsom aggressivitet og en ekstrem frykt for vann følger. Hvis pasienten ikke dør under krampeanfallene, utvikles etter hvert koma og lammelser. Sykdommen varer sjelden mer enn fire-fem dager, selv om smitten kan ligge på lur i kroppen din i mange måneder før infeksjonen bryter ut. Har du først fått symptomer er det imidlertid lite å håpe på. Hvert år dør det titusenvis av mennesker av rabies – men kun fem mennesker har overlevd sykdommen etter å ha vist tegn på infeksjon.

Flaggermuskoloni

Bildet er tatt ved Bracken Cave i USA, som med sine 20 millioner individ er verdens største flaggermuskoloni.

Foto: USFWS-Ann Froschauer CC BY 2.0

Under én prosent av flaggermus er bærer av rabiessmitte – frykten for viruset rammer imidlertid langt flere. Kolonier har blitt gasset i hjel, flaggermushuler har blitt dekket til med hønsenetting og sprengt med dynamitt. Målet har vært å ta knekken på vampyrflaggermus, men siden disse lever i små skjulte kolonier er det vanligvis de insektsspisende flaggermus som får unngjelde. Resultatet er derfor ofte en oppblomstring av malaria – spredt av mygg – framfor en reduksjon av rabiessmitte.

− Dersom flaggermusene forsvinner vil det få dramatiske konsekvenser – ikke minst fordi de spiser så mye insekter, sier Bjørnar Ytrehus

− Men hva kan vi gjøre for å hindre at farlige sykdommer sprer seg fra flaggermus til mennesker?

− Vi kan overvåke, sørge for at smitten blir påvist tidlig og deretter stanse spredningen. Det viktigste vil likevel være å unngå eksponering for smitte. Dypest sett handler det vel om å la naturen være i fred, forvalte den bærekraftig og ikke være så grådige.