Parasitter på hjernen

Det er en varm sommerkveld i juli, og verden lukter varm jord og gress. Lyden av fuglekvitter blander seg med insektssurr og elvesus. På et strå sitter en enslig gresshoppe taus. Den vet det ikke selv, men den skal aldri igjen synge med i sommerkveldens kor.

Antennene vrir seg og fanger inn det kjølige draget fra elva. Gresshopper kan ikke svømme, likevel vet akkurat denne gresshoppa at den vil i vann. Strået forlates med et langt byks, før den på målrettet vis beveger seg mot elva. På bredden stanser den et øyeblikk. Har den funnet ut at selvmord likevel ikke er veien å gå? Ett, to, tre sekunder passerer. Så velter gresshoppa seg på udramatisk vis ut i vannet. Den spreller en stund, før den blir stille.

Forklaringen på selvmordet ligger i den tynne ormen som nå kravler seg ut av gresshoppeliket. Den langstrakte skapningen er en parasitt som bærer navnet taglorm. Selvmordet ble forutbestemt allerede for flere uker siden, da den purunge taglormlarven klekket ut av egget og krøp opp på land. Her gjennomboret den huden til gresshoppa ved hjelp av kroker i munnåpningen, før den leita opp fordøyelseskanalen. Der inne vokste den seg stor og sterk gjennom å suge til seg næring gjennom egen hud.

Samlivet mellom de to varer til taglormen blir kjønnsmoden. Når kjødets lyster vekkes i parasitten, vil den tilbake i vann, som er det eneste stedet den kan reprodusere seg. Transporten til fuktigere grunn arrangeres ved at taglormen frigjør et protein. Dette påvirker gresshoppas hjerne slik at den får en uimotståelig trang til å oppsøke vann. Selvmord ved drukning følger, og taglormen har kommet dit den vil.

Knabber DNA fra verten

− Taglormen er et av ytterst få tilfeller der forskerne har klart å isolere signalstoffet parasitten bruker for å påvirke adferden til verten. I de fleste tilfeller aner vi ikke hvordan de klarer det.

Det forteller biolog Øyvind Øverli ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han forsker på hvordan parasitter manipulerer vertens adferd til sin fordel.

Ifølge Øverli er det egentlig helt utrolig at parasitter har utviklet evnen til å hacke seg inn på nervesystemet til høyerestående dyr, som står langt fra dem evolusjonært.

− En teori er at parasittene på ett eller annet tidspunkt har klart å knabbe DNA fra verten. Det er en ganske kontroversiell idé, men en kan tenke seg at en del parasitter har klart å plukke opp deler av DNA som finnes fritt i kroppen til verten. Dette har den klart å bruke til sin fordel, og derfor har disse genene også blitt ført videre.

Biologisk krigføring

På NMBU forsker Øverli og hans kollegaer på hvordan flatormen Euhaplorchis californiensis påvirker adferden til California killifish. Parasitten har fisken som mellomvert, der den setter seg på hjernen som små cyster.

− Infisert fisk viser mye merkelig adferd. Den er merkbart mindre redd for bevegelser over vann og blir gjerne gående og vimse rett under overflaten. Den vrir til og med på kroppen slik at den blinker i sollyset. Det er nesten som om den prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet, sier Øverli.

Følgen er at de parasittinfiserte fiskene blir spist av fugler 30 ganger oftere enn andre fisker. Dette er også parasittens hensikt, i og med at den må over i en vert av det flygedyktige slaget for å kunne utvikle seg til fullvoksent stadium. Å bli spist er selvsagt svært uheldig for fisken, og Øverli sier det foregår et konstant evolusjonært kappløp mellom de to.

− Men det er tydelig at det er parasitten som ligger i forkant her.

I fuglen utvikler parasitten seg til en innvollsorm, men i dette tilfellet er vert og parasitt på samme lag. Innvollsormen stjeler litt energi, men er ingen særlig plage for fuglen. Energiregnestykket går uansett ut i pluss, i og med at parasitten gjør det lettere å få tak i fisk.

− Det er nesten som om de bruker parasittene i biologisk krigføring mot byttedyrene sine! sier Øverli.

Påvirker mer enn vi tror

− Forsvar mot parasitter har spilt en stor rolle i evolusjonen også hos mennesker. Genetiske variasjoner som beskytter mot infeksjoner har blitt favorisert.

Det forklarer Armand Kuris som er professor i zoologi ved University of California, og en av Øyvind Øverlis amerikanske samarbeidspartnere.

Parasitter kan ta alle mulige former, alt fra insekter og krepsdyr til sopp, bakterier og virus. Om du er et levende vesen har du nesten helt sikkert minst en parasitt. Ofte har parasitten selv parasitter, og disse kan også ha egne parasitter.

− Det er rimelig å anta at parasitter utgjør så mye som halvparten av alle jordas arter, sier Kuris.

Mange betrakter parasitter som passive haikere som snylter seg gjennom livet. Det mener Øyvind Øverli er feil. Ifølge han, påvirker parasittene bestandene i minst like stor grad som konkurranse og predasjon.

− De styrer også adferd i mye større grad enn vi tidligere har trodd. I mange tilfeller påvirker de vertens adferd slik at den blir lettere å fange, noe som påvirker forholdet mellom byttedyr og rovdyr.

Undersøkelser gjort i Japan viser at taglormparasitten driver så mange gresshopper og sirisser til selvmord, at opptil 60 prosent av dietten til den lokale ørreten består av druknede insekter. Det er vanskelig å si i hvilken grad taglormen sørger for fiskefôring her til lands, med parasitten finnes også i norske elver og vann.

Forsker Frode Ødegaard ved Norsk institutt for naturforskning kan mye om parasittiske insekter. Han mener at parasittene er en viktig regulator som hindrer at bestander vokser ut av kontroll, for så å krasje.

− De utgjør en stor del av det mangfoldet som skaper et stabilt og fleksibelt økosystem.

Zombie-barnevakt

Det finnes utallige eksempel på parasitter som bruker verten sin som en kombinasjon av matkilde og transportmiddel. Andre går enda lengre. Parasittvepsen Dinocampus coccinellae har for eksempel funnet ut at det er mulig å bruke marihøner som en slags zombiebarnevakt.

Det hele starter med at vepsen legger et egg inni marihøna. Der klekkes det ut en larve, som så begynner å spise marihøna levende. Etter et tre uker langt etegilde bryter larven seg ut og begynner å spinne en kokong mellom marihønas bein. Det snedige er at hun enda ikke er død, bare paralysert. Vepselarven passer nemlig på å ikke spise for mye av de vitale organer.

− Parasittene vet hva de må la være å spise for at verten skal holde seg i live, forklarer Frode Ødegaard.

Grunnen til at den utviser slikt måtehold, er at marihøna nå ansettes som vokter over vepselarvens kokong. Dersom en trussel nærmere seg, rykker marihøna til, slik at fienden skremmes vekk.

Undersøkelser gjort av franske forskere viser at marihønas innsats har mye å si. I et forsøk ble vepsekokonger utsatt for sultne nettvinger, og dersom de lå helt ubeskyttet, ble alle spist. Forskerne prøvde så å legge en død marihøne på toppen av kokongen, men likevel ble 85 prosent konsumert. Når en zombifisert marihøne stod vakt, overlevde derimot hele to tredjedeler av vepselarvene.

Marihøna får imidlertid lite igjen for innsatsen. Det finnes eksempel på marihøner som har kommet levende fra terrorregimet, men de fleste dør når den ferdig utvokste vepsen bryter ut av kokongen etter en ukes tid.

Gjør mus kåt på katt

I sitt parasittprosjekt skal forskerne på NMBU også undersøke om noen individer er mer sårbare for manipulasjon enn andre. Her ser de på den encellede parasitten Toxoplasma gondii.

Dette er en parasitt som får mus og rotter til å bli seksuelt tiltrukket av kattelukt. Den hemmer dessuten fluktadferden hos gnagerne. Dermed får de problemer med å stikke av når de oppdager at den tiltrekkende duften kommer fra noen som vil spise dem.

Motivasjonen bak denne nokså grusomme adferdsmanipulasjonen er klassisk: Katten er det eneste stedet Toxoplasma gondii kan reprodusere seg. Det har pus mest sannsynlig ingenting imot, siden det innebærer å få maten levert på døra.

− I de tilfellene der parasitten overføres oppover i næringskjeden, er det påfallende ofte slik at sluttverten ikke påvirkes spesielt negativt, sier forsker Øyvind Øverli.

«Crazy cat lady»

Toxoplasma gondii er en parasitt som ofte havner i feil dyr – også i folk. Enkelte studier anslår at mellom 30 og 50 prosent av alle mennesker er infisert av parasitten. Toksoplasmose kan føre til fosterskader dersom du blir infisert mens du er gravid, men de aller fleste vil ikke merke noen ting. Nyere forskning viser imidlertid at parasitten likevel kan ha innvirkning på adferd hos mennesker.

− Det virker som om parasitten faktisk har mange av de samme effektene på mennesker som på mus. Den gjør at enkelte mister hemninger og tar større risiko. Folk med toksoplasmose er for eksempel oftere innblandet i trafikkulykker, forklarer Øverli.

Toksoplasmose er dessuten assosiert med økt fare for både selvmord og schizofreni.

− Menneskers adferd en nok påvirket av parasitter i langt større grad enn vi er klar over i dag, sier Øverli.

Naturens usynlige hånd

Sommerkvelden glir umerkelig over i natt. Småfuglene er enda våkne og fyller lufta med skrål. Ei rådyrgeit snur seg for å se at hennes tre små holder følge. I elva dukker en ørretkjeft så vidt over overflaten og snapper til seg liket av den den druknede gresshoppa.

Ute på enga vrenger en taglorm munnåpningen og hugger krokene i en ny gresshoppe. På et øyeblikk kryper den innenfor. Gresshoppa tar sats og hopper vekk, uvitende om at den snart skal bli del av selvmordsstatistikken.