Hopp til innhold

Roterom-fysikerne er fortsatt pedagogiske forbilder

Hva får pølsene til å sprekke i gryta? Og hvorfor kan storm få hustaket til å fly avgårde? Svaret gjorde to fysikere til tv-kjendiser.

Professor Einar Uggerud med et eksperiment

Fra feiringen på Blindern ser vi pappfigurer i svart-hvitt av Otto Øgrim (til venstre) og Helmut Ormestad (ytterst til høyre), mens Professor Einar Uggerud gjør et eksperiment. NRK Ekkos Guro Tarjem lengst til venstre.

Foto: Ivar Grydeland / NRK

Helmut Ormestad, med et nærmest Einstein-liknende utseende, stilte alle de undrende spørsmålene. Han sto ved siden av Otto Øgrim, og begge hadde en leke der de ved å dra vekselsvis i to tråder fikk en dukke til å klatre oppover.

– Hvorfor går den oppover? Hvordan er det mulig? Hva er det som gjør at det skjer?

Ormestad og Øgrim

Otto Øgrim til venstre, Helmut Ormestad til høyre i et av Fysikk på roterommet-programmene i svart-hvitt på 1960-tallet.

Foto: Jan Nordby

Otto Øgrim var den rolige, jordnære som alltid hadde et svar. Eller rettere sagt alltid hadde forslag til hvordan de kunne finne et svar. For i fysikkens roterom var det ikke rom for luftige teorier. Bare konkrete bevis ut fra praktiske forsøk.

Derfor gjorde de for eksempel hele fem forsøk for å teste ulike hypoteser om hvorfor pølsene sprekker. Konklusjonen var at den viktigste faktoren var at pølseskinnet krymper når det blir varmere enn 70 grader.

«Fysikk på roterommet»

Programmet «Fysikk på roterommet» var med fra norsk fjernsyns barndom. Det kunne fort blitt en traust og kjedelig form for folkeopplysning, men ble en suksess. Grunnen var at det var morsomt og lekent. Og så var det interessant.

– For min generasjon var Øgrim og Ormestad viktige i å skape oppmerksomhet om fysikk og realfagene generelt, sier professor i kjemi Einar Uggerud.

Professor Svein Sjøberg og redaktør Anders Isnes, som langt på vei tok over stafettpinnen etter Øgrim og Ormestad på universitetet, hevder det var mye takket være tv-programmet at de og mange med dem valgte fysikkfaget. Tv gjorde fysikk populært.

Otto Øgrim med glassrør.

Otto Øgrim demonstrerer hva som skjer når luftmotstanden er borte.

Arven etter dem: Skolelaboratoriet

Svein Sjøberg

Professor Svein Sjøberg hadde Øgrim og Ormestad som lærere, og videreførte deres arbeid for fysikkundervisningen i skolen.

Foto: Picasa

– Svein Sjøberg ble overtalt av Otto Øgrim til å hoppe av en mulig karriere innen kjernefysikk, og i stedet satse på skolefysikk eller undervisning, forteller Anders Isnes.

Foranledningen var at det flommet over av brev og spørsmål om forsøk og veiledning i kjølvannet av «Fysikk på roterommet»-programmene. Alle skoler i hele landet ville bruke Roterom-eksperimentene i undervisningen, men da trengte de hjelp.

– Det var behov for å etablere en ny enhet, og det ble Skolelaboratoriet, forklarer Sjøberg, som i dag er professor i naturfagenes didaktikk.

Først var Skolelaboratoriet bare for fysikk, men så ble det for alle realfagene. Og så ble det skolelaboratorier ved alle norske universiteter - og sannelig i andre land også.

Forut for sin tid

Øgrim og Ormestad

Det var gjerne Ormestad (til høyre) som spurte, mens Øgrim (til høyre) som forklarte.

Foto: Jan Nordby

Øgrim og Ormestad likte ikke ord som «didaktikk», som betyr undervisningslære. Det var fremmedord, mente de, og det var en uting. De ville bruke så konkrete ord og uttrykk som mulig, akkurat som de ville knytte faget fysikk til konkrete forsøk og eksperimenter.

Sjøberg og Isnes understreker at Øgrim og Ormestad var veldig forut for sin tid med sin pedagogikk. Det var ikke nok bare å komme med riktig svar. De ville at man skulle undre seg over fenomenet og komme med ulike hypoteser.

Så skulle man teste ut hypotesene på en måte som var i samsvar med de beste vitenskapelige prinsipper. Dette har nå kommet inn i læreplanen 50-60 år etterpå.

Et av eksemplene de tok var Bernoullis lov, som Øgrim og Ormestad omdøpte til «Bernoullis låv», der de laget en pappmodell av en låve med tak. Så tok de en støvsuger og lot den blåse i stedet for å suge, for å skape storm.

Slik viste de den samme effekten som når luften blåser over en flyvinge der luften har lenger vei å blåse på oversiden av vingen enn under. Dette fører til høyere fart på luften oppå vingen i forhold til luften under. Da blir trykket mindre over vingen, og flyet får med det en viss oppdrift. Og derfor kan taket bli blåst av hus i storm.

Startet på radio

Det begynte med radiosendinger i 1949. De beskrev hverdagslige situasjoner som egentlig handlet om fysikk. Lærerikt og lekent på en gang. Og slik fortsatte de på tv.

– Den måten de jobbet på ble rett og slett en del av naturfaget, sier Svein Sjøberg og Anders Isnes som forsøker å føre arven etter Øgrim og Ormestad videre på Naturfagsenteret på universitetet.

Einar Uggerud pølseeksperiment

Professor Einar Uggerud tar pølse-eksperimentet.

Foto: Picasa

I høst var det hundre år siden Øgrim og Ormestad ble født, og i den anledning ble de feiret med utstilling på Realfagsbiblioteket (åpent ut januar), og et miniseminar på universitetet i samarbeid med radioprogrammet Ekkos «Abels tårn». En TV-versjon av dette blir sendt på NRK2 2. juledag.

En fysiker sprekker ikke pølser

Deltaker i dette var professor ved kjemisk institutt Einar Uggerud, som fikk oppgaven å gjøre eksperimenter helt i «Fysikk på roterommets» ånd.

– Øgrim og Ormestad hadde en hypotese, og så testet de den gjennom praktiske forsøk. Hvorfor pølser sprakk i kokende vann, hadde de fem hypoteser på, og forkastet de fleste av dem. Det er metoden for all etterprøvbar vitenskap, sier Uggerud.

Uggerud måtte sørge for både pølsekoking og blanding av rødkål og natron der rødkålen ble grønn. Men hva var fysikk og hva var kjemi av dette?

– Å trekke grensene mellom kjemi og fysikk kan være vanskelig iblant. Men fargeforsøkene var nok kjemi, mens pølsekokingen var fysikk, sier Uggerud.

Helmut Ormestad og Otto Øgrim gjør forsøk med farger.