Selfangst i Østisen - grønlandssel flås på dekk. Foto: Tore Haug.
På 1600-tallet skjedde det en opptrapping i utnyttelse av polare ressurser, i første omgang med fangst av grønlandskval ved Spitsbergen. Kvalfangerne tok også en del sel, i særlig grad kvalross for skinnet og tennenes skyld. Selskinn skulle vise seg å bli en ettertraktet handelsvare, og man ble etter hvert klar over at det var betydelige fore-komster av sel (i særlig grad grønlandssel og klappmyss) i de isfylte strøkene. De første organiserte forsøk på selfangst kom i gang rundt 1720 – norske selfangere kom med i denne næringa på midten av 1800-tallet, og har seinere spilt en sentral rolle i fangstens utvikling.
Den tradisjonelle norske fangsten av ishavssel drives i dag på to felt i Nordøst-Atlanteren: I Vesterisen (Grønlandshavet ved Jan Mayen) fanges både grønlandssel og klappmyss, mens det i Østisen (den sørøstlige delen av Barentshavet) bare fanges grønlandssel. Det finnes også store bestander av klappmyss og grønlandssel i Nordvest-Atlanteren – disse beskattes i dag kun av Canada og Grønland (Norge trakk seg ut etter sesongen 1982). Fangsttida har alltid vært konsentrert om våren (mars–mai), når både grønlandssel og klappmyss samles i bestemte drivis-områder for å føde ungene sine.
Kvitunge av grønlandssel. Foto: NRK.
Grønlandsselen
Grønlandsselen er utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren fra Karahavet i øst til St. Lawrence-bukta og Newfoundland, Canada, i vest. Artens utbredelse er først og fremst knyttet til områder hvor det finnes drivis, men dyrene kan i deler av året også påtreffes i åpent farvann. Grønlandsselene deles inn i tre ulike bestander. Disse har atskilte kaste- og hårfellingsområder (kaste = føde) på drivis i henholdsvis St. Lawrence-bukta og utenfor Newfoundland, Canada (nordvest-Atlanterbestanden), Grønlandshavet mellom Jan Mayen og Grønland (grønlandshav- eller vesterisbestanden) og i Kvitsjøen og det sørøstlige Barentshavet (kvitsjø- eller østis-bestanden).
Utenom kaste- og hårfellingsperioden (mars–mai) gjennomfører grønlands-selene betydelige næringsvandringer. Vesterisbestanden bruker områdene rundt Svalbard og de nordlige delene av Barentshavet som beiteområder i store deler av året (juli–desember) – ellers holder disse dyrene seg i Grønlands-havet og Danmarkstredet (mellom Island og Grønland). Det normale vandringsmønsteret til østisbestanden karakteriseres av en nordoverrettet beitevandring om våren og tidlig om sommeren (mai–juni), slik at dyrene om sommeren og høsten forekommer (sammen med vesterisselene) både i åpne farvann og langs driviskanten ved Svalbard og i resten av det nordlige Barentshavet. I november trekker imidlertid østisselene sørover igjen, og i hele perioden desember–mai er bestanden normalt konsentrert i de sørøstlige deler av sitt utbredelses-område.
Grønlandsselene spiser både krepsdyr og fisk. Krill og amfipoder er særlig aktuelle byttedyr om sommeren og tidlig om høsten, mens flere fiskearter (særlig lodde og polartorsk) står på spisekartet seinere om høsten og utover vinteren. Næringsvalget synes å reflektere dykkemønsteret, ettersom dykk grunnere enn ca 100 m, der krepsdyrene i hovedsak finnes, dominerer om sommeren, mens selene i resten av året også foretar en rekke dypere dykk (ned til 400 m).
Klappmyssen
Klappmyssen er utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren fra Svalbard i øst til St. Lawrence-bukta, Canada, i vest. Artens utbredelse er først og fremst knyttet til områder hvor det finnes drivis, men dyrene kan i deler av året også påtreffes i åpent farvann. I dag kjenner man til fire faste drivisområder hvor klappmyssene årlig samles for å kaste ungene sine, vanligvis i siste halvdel av mars. Tre av disse ligger i canadisk farvann i Nordvest-Atlanteren, det fjerde ligger i Grønlandshavet mellom Jan Mayen og Grønland (grønlandshav- eller vesterisbestanden). I april måned forlater de voksne klappmyssene kasteområdene og drar ut på matjakt, men i perioden fra midten av juni til midten av juli er de igjen samlet for hårfelling. Vesterisbestanden samles i denne perioden på Grønlands østkyst mellom 74ºN og 76ºN. Det er i hovedsak dyr fra vesterisbestanden som forekommer ved Jan Mayen og østover i de øvrige norske områdene.
Klappmysshunn med unge ("blueback"). Bluebackfangsten starter når mora har forlatt ungen. Foto: Tore Haug
Utenom kaste- og hårfellingsperiodene (det vil si i april–juni og i august–februar) holder klappmyssene tilhørende denne bestanden seg i stor grad i de isdekte områdene langs Grøn-lands østkyst. Herfra foretar de til dels lange (én til tre måneders varighet) beitevandringer til fjerntliggende områder sørvest av Island, vest av Irland, rundt Fær-øyene og langs eggakanten utenfor norskekysten og helt opp til Svalbard. Unge klappmyss forekommer tidvis på kystene av det europeiske kontinent, i noen tilfeller også helt ned til Kanariøyene. Klappmyssen er en utpreget dypdykker, og menyen reflekterer at de fleste dykk går ned til 100–600 m dyp. Arten livnærer seg i særlig grad av blekksprut, spesielt en art med det latinske navnet Gonatus fabricii (det fins intet norsk navn – arten er svært tallrik og viktig mat for topp-predatorer i Norske- og Grønlandshavet), i noen grad også av lodde, polartorsk og dyptlevende bunnfisk som uer og blåkveite.
Fangsten
I Vesterisen har det vært drevet fangst av grønlandssel helt siden 1700-tallet. Norske fangstfolk kom ikke med i aktiviteten før midt på 1800-tallet. Fangsttrykket var størst i 1870- og 1880-årene, noe som bidro til at bestanden antakelig var på et historisk lavmål ved århundreskiftet. Reguleringstiltak ble innført allerede i 1876, men det var først i 1971 at det ble innført kvoter i fangsten. Da hadde fangstutbyttet vært avtakende fra 35 000–40 000 dyr rundt 1950 til under 20 000 dyr i 1970. I de siste 25 år har fangsttrykket vært så lavt (gjennomsnittsnivå på mellom 5 000 og 10 000 dyr, først og fremst årsunger) at det er god grunn til å anta at bestanden har økt i størrelse.
Gjennomsnittlig årsfangst. Ill.: Tore Haug.
Russiske og norske selfangere har siden slutten av 1860-årene drevet fangst av grønlandssel i Kvitsjøen og i Østisen (drivisområder i Barentshavets sørøstlige deler). Fangsttrykket på østisbestanden var hardt helt fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til midten av 1960-tallet. Fangstene avtok imidlertid fra et nivå på rundt 170 000 like etter den andre verdenskrigen til rundt 80 000 på begynnelsen av 1960-tallet. Midt på 1960-tallet ble det innført strenge reguleringstiltak, herunder inkludert totalkvoter. Kvotene har variert mellom 35 000 og 80 000 dyr – i de siste 10–15 år har innsatsen imidlertid vært så lav (35 000–40 000 dyr tatt årlig, de fleste årsunger) at kvotene ikke er blitt tatt. Det er grunn til å tro at bestanden, som antas å ha vært betydelig redusert i forhold til opprinnelig nivå midt på 1960-tallet, kan ha økt i årene etterpå.
I Vesterisen har det vært drevet fangst av klappmyss helt siden 1700-tallet – norsk fangstinnsats startet imidlertid ikke før på andre halvdel av 1800-tallet. Fangststatistikken før den andre verdenskrigen er mangelfull, da fangstene på denne tiden vanligvis ble oppgitt som samlet fangst av klappmyss og grønlandssel. Det var egentlig ikke før etter 1920 at klappmyssfangsten i Vesterisen begynte å få et omfang av virkelig betydning. Med unntak av en generell fangststopp under den andre verdenskrigen ble det drevet intensiv jakt på arten helt fram til 1960-tallet. I tillegg til kasteområdene i Vesterisen hadde norske selfangere vært involvert i klappmyssfangst i dyrenes hårfellings-områder i Danmarkstredet fra 1904, med økt aktivitet etter den andre verdenskrigen, mens sovjetiske/russiske fangstskuter deltok i Vesterisen i perioden 1955–1994.
På slutten av 1950-tallet lå det totale gjennomsnittsnivå på årsfangstene (Vesterisen og Danmarkstredet samlet) på nærmere 70 000 klappmyss. Dette beskatningsnivået var for høyt, og reguleringstiltak var nødvendige. Det ble derfor innført kvoter for fangsten i Danmarkstredet (der man nå var klar over at de fleste dyrene kom fra kaste-områdene i Nordvest-Atlanteren) i 1958, og denne fangstaktiviteten ble avviklet etter 1960-sesongen. I 1958 ble det også inngått avtaler mellom Norge og Sovjet om tids- og innsatsbegrensninger i fangsten i Vesterisen. Det var imidlertid først i 1971 at det ble innført kvoter i Vesterisen. Da hadde fangstvolumet vært avtakende fra midten av 1960-tallet, blant annet som en følge av redusert innsats. Fangstvolumet fortsatte å avta – mens det på første halvdel av 1960-tallet lå på et årlig gjennomsnitt på rund 47 000 klappmyss, hadde det sunket til rundt 6 000 dyr på begynnelsen av 1980-tallet. Gjennomsnittsfangstene de siste 25 år har ligget på under 5 000 dyr, og fangstene har først og fremst bestått av årsunger («blueback»). Det er grunn til å anta at bestanden kan ha økt i størrelse i denne perioden.
Forvaltningssystemet
Forvaltning av ishavsselbestandene er underlagt fiskerimyndighetene, ved Fiskeri- og Kystdepartementet og Fiskeridirektoratet, og gjennomføres på et rent vitenskapelig grunnlag. Den vitenskapelig funderte rådgivningen gis gjennom internasjonale institusjoner som Det Internasjonale Råd for Havforskning (ICES = International Council for the Exploration of the Sea) og Den Nordatlantiske Sjøpattedyr-kommisjonen (NAMMCO = North Atlantic Marine Mammal Commission). Basis for anbefalinger av fangstkvoter for ishavssel legges av en arbeidsgruppe for grønlandssel og klappmyss (WGHARP = Joint ICES/NAFO Working Group on Harp and Hooded Seals) som består av forskere fra Canada, Danmark (Færøyene og Grønland), Island, Norge, Russland, Tyskland og USA.
Med bakgrunn i råd gitt fra WGHARP gjennom ICES vil selve reguleringsbestemmelsene for fangsten (kvoter, tids- og områdebegrensinger, redskapsbestemmelser m.v.) fastsettes av Norge for klappmyss og grønlandssel i Vesterisen, og av Russland for grønlandssel i Østisen. Spørsmål knyttet til kvoteanbefalingene fra ICES blir i denne forbindelse drøftet i en felles arbeidsgruppe nedsatt innafor rammen av Den Blandete Norsk-Russiske Fiskerikommisjonen. Arbeidsgruppas mandat har omfattet gjensidig rapportering om fangst og forskning siste år, vurdering av selbestandene, utarbeidelse av forslag til fangstkvoter (kvotedeling mellom de to nasjonene) og andre reguleringsbestemmelser for kommende sesong, samt gjensidig informasjon og avtale om forskningsarbeid for påfølgende år. På norsk side fastsetter en i tillegg ytterligere bestemmelser om blant annet utøvelse av selve fangsten – her har det nasjonale Sjøpattedyrrådet en viktig rådgivende rolle.
Bestandsberegninger
Mørkt felt viser kaste- og hårfellingsområde for grønlandssel, lyst felt er generell utbredelse i Nordøst-Atlanteren. Ill.: Tore Haug
Bestandsvurdering av ishavssel er basert på estimater av ungeproduksjonen. Grønlandssel og klappmyss samles i konsentrasjoner i drivisen under kasteperioden. Ungene blir født der og oppholder seg på isen under hele dieperioden. For klappmyss kan dieperioden være 4–5 dager, for grønlandssel 10–12 dager. Antall unger beregnes enten gjennom merking-gjenfangst-eksperimenter eller ved hjelp av stripetransekt-metodikk (se nærmere forklaring nedenfor) utført som flyfotografering eller visuelle tellinger fra helikopter. Kastingen skjer over en relativt lang tidsperiode. Ved bruk av stripetransekt-metodikk må det derfor samles informasjon om kasteforløpet for å kunne korrigere for unger født etter opptellingen. For klappmyss, der dieperioden er svært kortvarig, må også unger som har forlatt området estimeres. Ungeproduksjonen brukes i bestandsmodeller der fangst og biologiske data inngår for å beregne så vel totalbestand som likevektsfangster.
Mørkt felt viser kaste- og hårfellingsområder for klappmyss, lyst felt er generell utbredelse i Nordøst-Atlanteren. Ill.: Tore Haug.
I 2002 gjennomførte Havforskningsinstituttet tokt med formål bestandsestimeringer av grønlandssel i Vesterisen med F/F «Lance». Under feltarbeidet ble det også benyttet fly (stasjonert i Scoresbysund, Grønland, og på Jan Mayen) og helikopter (stasjonert ombord i F/F «Lance»). Flyet, i noen grad også helikopteret, ble i første omgang brukt til rekognoseringsflygninger med formål lokalisering av kasteområdene. I områdene mellom Grønland og Jan Mayen og mellom ca. 69ºN og 72ºN ble det lokalisert i alt tre ulike kasteområder. I hvert kasteområde ble kasteforløpet overvåket ved at ungene med jevne mellomrom ble stadiebestemt fra helikopter. Ungene gjennomgår i sine første 2–3 leveuker en rekke forandringer i farge, hårdekning, kondisjon og adferd. Dette gjør det mulig å klassifisere dem til aldersstadier. Stadiebestemmelsene viste at det meste av kastingen i 2002 foregikk i perioden 16–21. mars – denne kastetoppen kan variere noe i tidsrom fra år til annet.
Omfanget av ungeproduksjonen ble estimert ved stripetransekt-tellinger. Transektlinjene var rette, parallelle linjer som ble flydd i øst-vestlig retning over kasteområdene. Avstanden mellom linjene varierte fra 0.5 til 2 nautiske mil, avhengig av kasteområdets størrelse. Langs transektlinjene ble selungene talt visuelt fra helikopteret, mens fotoflyet tok bilder med jevne mellomrom langs linjene. Begge metodene bygger på at man kjenner lengden og bredden på den stripa som blir talt visuelt eller fotografert. Dermed kan gjennomsnittlig tetthet av unger beregnes for hver linje – dette kan i sin tur brukes til å beregne total ungeproduksjon i kastet siden områdets areal kan beregnes på basis av transektlinjenes lengde, innbyrdes avstand og antall. En kombinasjon av resultatene fra de visuelle tellingene og billedanalysene fra flytellingene ga et estimat på ungeproduksjonen i 2002 for grønlandssel i vesterisbestanden på nærmere 100 000 unger, med en usikkerhetsmargin på rundt 20 %.
Etter sterke anbefalinger fra ICES og NAMMCO samarbeider nå forskere fra «selfangstnasjonene» Norge, Russland og Canada, i noen grad også Grønland, om aktivitetene med bestandsestimering av ishavssel. Slikt samarbeide startet allerede i 2000 da norske forskere deltok under russernes telling av grønlandsselunger med fly og helikopter i Kvitsjøen. Deltakelsen omfattet både feltarbeidet og seinere analyser og publisering. Både under toktet i Vesterisen i 2002, og i det seinere arbeidet med data-analyse, deltok gjesteforskere fra Canada og Russland. Den internasjonale samarbeidsmodellen som nå er etablert vil også bli benyttet ved framtidige bestandsestimeringer av ishavssel. Russiske forskere og forvaltningsmyndigheter legger opp til årlig overvåkning av grønlandssel-bestanden i Barentshavet/Kvitsjøen, og foretok tellinger av ungeproduksjonen i Kvitsjøen både i 2002, 2003 og 2004.
I mars/april 2004 ble det gjennomført telling av grønlandssel i Nordvest-Atlanteren, med Canada som ansvarlig hovedaktør, og med norske og russiske forskere som deltakere.
Gjennomføring av tokt med bestandsestimering som formål trenger ikke være årlige, men fem års intervaller er minimumskravet. I Vesterisen skjedde de siste flytellinger av klappmyssens ungeproduksjon i 1997 – det er derfor nødvendig med en ny telling nå. Ikke minst fordi interessen for fangst av klappmyss, blueback i særdeleshet, er raskt stigende. Innføring av føre-var-prinsippet i fiskeriforvaltning tilsier at ICES ikke vil gi kvotetilrådninger eller definere likevektsuttak dersom datagrunnlaget for bestandsanslagene daterer seg lengre bak enn fem år. Havforskningsinstituttet vil derfor gjennomføre telling av klappmyss i Vesterisen i mars/april 2005. Dette er ment å være ledd i en totaltelling av arten i hele Nord-Atlanteren, det vil si at Norge teller i Vesterisen samtidig som Canada teller i Nordvest-Atlanteren (der siste klappmysstelling ligger så langt tilbake i tid som 1991). Etter feltarbeidet vil det bli samarbeidet om såvel analyser som publisering.
Forfatteren
Tore Haug, leder for Forskningsgruppe Sjøpattedyr ved Havforskningsinstituttet og dr.philos. i fiskeribiologi. Han arbeider med biologi/økologi og forvaltning av kval og sel i norske og tilstøtende farvann. Han er også professor II ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø, og har en rekke verv i nasjonale og internasjonale organisasjoner knyttet til marin ressursforvaltning.
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren og Tromsø Museum.