Rawdah Mohamed

STOLT: Rawdah Mohamed går aldri noe sted uten hijab. Alenemoren er tydelig på at dette er hennes personlige valg.

Foto: Sindre Thoresen Lonnes / NRK

Den usannsynlige supermodellen

Rawdah Mohamed er eksempelet på at alt er mulig.

Kamerautløseren går som en mitraljøse i fotostudioet øverst på Torshov i Oslo.

Store blitslamper sørger for riktig lys.

– Nice. Ja, sånn. Se rett i kamera. Der. Det er bra at verden får litt mer av Rawdah, ler fotograf Renate Torseth.

Den 173 centimeter høye kvinnen foran henne lar seg ikke be to ganger.

De riktige øyeblikkene skal sikres.

På klesstativet henger jakker, sjal, hatter, bukser og flagrende gevanter i ulike materialer og kulører.

Ut av høyttalerne pumpes musikken til «Anna of the North».

Med vante bevegelser og fast blikk under kanten av hijaben, gir modellen fotografen det hun er ute etter.

Noe nytt. Litt annerledes.

Rawdah Mohamad

Fotograf Renate Torseth fanger øyeblikk med kamera. Rawdah Mohamed beveger seg scenevant foran linsa.

Foto: Sindre Thoresen Lonnes / NRK

Akkurat nå har Rawdah Mohamed flere modelloppdrag i utlandet enn hun har i Norge.

Det er siste innspurt før en egen dokumentarserie om alenemoren slippes på NRK.

Livet er hektisk. Bare noen dager tidligere kom hun hjem fra Paris Fashion Week 2020.

– Jeg hadde den villeste outfiten. Det kom på franske nyheter.

Hun forteller opprømt mens hun finpusser på noen detaljer i sminkespeilet.

Det går riktig vei. Ting er i ferd med å ta litt av.

Det har ikke kommet av seg selv.

Tung start

Det var nemlig ikke gitt at hun skulle pryde side opp og side ned i internasjonale motemagasiner, ha egen manager og oppdrag over store deler av verden.

Ei heller at hun skulle bli vernepleier for psykisk utviklingshemmede i Oslo for den saks skyld.

Så langt i livet har hun opplevd mer dramatikk enn mange av kollegene i motebransjen.

Alt startet i byen Dhobley sør i Somalia tidlig på 90-tallet.

Hun var bare en liten baby da familien måtte forlate hjemmet sitt.

Den brutale borgerkrigen med harde kamper like i nærheten, gjorde tilværelsen uutholdelig. For ikke å si livsfarlig.

En flyktningleir føltes tryggere som et midlertidig hjem.

Å flytte tilbake ble aldri et alternativ for familien med ni barn å forsørge.

Hun husker ikke så mye fra den tiden, annet at hun ofte sov under et tre, eller måtte dele et lite telt med mange andre. At ikke alle voksne ville henne vel. Ikke der heller.

I syv år stod livene deres på vent, før de kom seg videre.

Da ble det bestemt at Rawdah, som er nest yngst i søskenflokken, skulle reise til Norge med moren. De andre måtte foreløpig bli værende.

En tøff avgjørelse å ta for familien, men alternativene var heller ikke gode.

Uønsket

Selv om de slapp å bekymre seg for krig, ble det ikke en myk landing for den da åtte år gamle jenta å komme til landet langt nord.

Første stopp ble et asylmottak på et lite tettsted i Sør-Norge.

Starten var kald. På flere måter. Verken mor eller datter følte seg velkomne i bygda.

Hun husker at folk samlet seg for å se på «negrene».

Hijab var heller ikke noe vanlig syn. Den vesle jenta ble raskt vant med skeptiske blikk og kommentarer av det mindre hyggelige slaget.

Rawdah Mohamed utenfor det nedlagte asylmottaket, der hun og moren bodde de første årene eter at de kom til Norge.

De valgte å bite det meste i seg, men én hendelse fikk det allerede velfylte begeret til å renne over.

Asylmottaket lå langt fra nærmeste butikk.

Den utfordringen løste beboerne ofte ved å spleise på en felles minibuss for å dra på handletur i samlet tropp.

Den siste utfarten glemmer hun aldri.

Hun hadde fått beskjed av moren om å vente utenfor matbutikken for å leke.

Den vesle jenta vimset litt rundt for seg selv, da en fremmed bil stanset ved siden av henne på parkeringsplassen.

Ut kom en voksen mann og en kvinne. Sistnevnte med en tent sigarett.

– Hun kom rett bort og stumpet røyken på kinnet mitt.

Lille Rawdah hadde riktignok opplevd å bli angrepet av jevnaldrende barn på skolen fordi hun så annerledes ut.

Medelever som rev av henne hijaben uten at noen reagerte. Barn som kalte henne neger i skolegården.

Men fysisk vold? Utført av en voksen person mot et lite barn?

Hun husker morens fortvilelse.

Hun kunne ikke språket, og våget ikke å gjøre noe med saken. Selv om hun var rasende over at noen kunne utsette datteren for noe slikt.

Hun fryktet at de kunne bli kastet ut av landet om de kom med klager.

De måtte videre.

Moren ba om tillatelse til å flytte med lille Rawdah til venner og familie i Skien, noe hun fikk lov til etter kort tid.

Rawdah Mohamed fotografert på det som den gang het Pizzahjørnet i Skien, 2008.

Rawdah Mohamed fotografert på det som den gang het Pizzahjørnet i Skien, 2008.

Foto: Privat

Ny retning

Møtet med en større by skulle bli noe ganske annet.

Den permanente oppholdstillatelsen kom like etter. De ble tildelt en kommunal leilighet.

Faren og resten av søsknene som hadde blitt igjen fikk også komme til Norge.

Foreldrene fikk jobb.

Folk, både barn og voksne, hilste på henne på butikken.

Lærerne på den nye skolen reagerte om noen forsøkte å plage henne. Hun fikk både venninner og kompiser som aksepterte henne for den personen hun var.

Foreldrene var opptatt av at de skulle ha et åpent hjem.

Moren hadde alltid en enorm gryte med mat på ovnen. Hun visste aldri hvor mange de ble til middag. Alle var velkomne på besøk.

Og selv om det var trangt, sørget foreldrene for at barna kunne være i aktivitet. Også innendørs.

Faren ryddet vekk møblene så barna kunne spille fotball i stua. Ble noe ødelagt kom det en onkel eller venn av familien for å reparere.

Skjedde det noe som var trist og vanskelig, ble barna gjerne minnet på at de tross alt hadde et hjem. Et trygt hjem.

Rawdah Mohamed

Rawdah Mohamed er opptatt av å ha beina på jorda, og huske hvor hun kommer fra.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

Tar kampen for flere enn seg selv

Hun ble interessert i klær og mote da hun var ungdom.

Som tenåring leste hun moteblader med stor entusiasme. Enten det var på tannlegekontoret, eller at noen av de eldre søsknene spanderte et blad på henne.

Hun var likevel langt inn i tjueårene før tanken om å kunne jobbe i bransjen ble en realitet.

Det hadde egentlig ikke slått henne at det var en mulighet.

Hun hadde flyttet til Oslo etter videregående, og trivdes godt i jobben som vernepleier.

Det var derfor rene tilfeldigheter som åpnet døren for henne inn i en ny verden.

I 2018 dukket hun opp på moteuken Oslo Runway. Et treff der mange av de viktige og «riktige» personene møtes.

Selv skulle hun egentlig bare se på noen show, men kom i snakk med en somalisk stylist. Hun mente at Rawdah absolutt måtte settes i kontakt med modellagenten Amar Faiz.

Det skulle vise seg at han likte det han så. En uke senere satt de på kontoret hans og la planer for fremtiden.

Hun trodde det skulle gå sakte fremover, men der tok hun feil. Det gikk i rakettfart.

Se Rawdah på besøk hos Lindmo

Kontrastfylt

Bare to år etter representeres hun nå blant annet av byråene The Claw Models i Frankrike og The Society i New York.

Den ene dagen sitter hun i baksetet på en «black cab» i London. Uka etter fraktes hun med en blankpolert doning fra Charles de Gaulle til moteshow og fotografering i sentrum av «Lysenes by».

Så kommer etterlengtede dager sammen med datteren, før hun må fly ut i verden igjen.

For eksempel for å være med på «Fashion week» i Paris.

Der venter store flokker av skyteglade motefotografer.

Rawdah Mohamed sammen med lillebroren Abdullahi Mohamed utenfor Odd stadion i 2009.

Rawdah sammen med lillebroren Abdullahi Mohamed utenfor Odd stadion i 2009.

Foto: Privat
Dame i rødt med rød hijab

Rawdah fotografert i studio på Torshov, våren 2020. Rødt, rødt og litt rødt.

Foto: Renate Torseth / NRK
Rawdah Mohamed venter på å bli fotografert.

Rawdah venter på å bli fotografert i Oslo sentrum.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK
Rawdah Mohamed

Rawdah velger gjerne noe litt annerledes. Her stiller hun opp for fotografen på toppen av Vikaterrassen i Oslo.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK
Rawdah Mohamed på Fashion Week i Paris.

Rawdah på Fashion Week i Paris. Sminkevesken er formet som en pistol.

Foto: NRK / NRK
Rawdah Mohamed.

Rawdah på Fashion week i Paris. – Her ville jeg være litt gatejente. Litt ghetto. Men også litt prinsesse-vibe, forklarer Rawdah om valget av antrekk.

Foto: NRK / NRK
Dame i grønt, grønn hijab

Rawdah boltrer seg i ulike farger og stiler.

Foto: Renate Torseth / NRK

De liker det de ser, når hun verdensvant beveger seg rundt i klær de færreste ville hatt fantasi til å ta på seg.

Som for eksempel en kombinasjon bestående av sort caps, hijab, hettegenser, lilla collegejakke, gullkorsett, rosa tulléskjørt og sminkeveske formet som en pistol. Slikt vekker oppsikt. Selv i et kresent Paris.

Ikke akkurat hverdagsliv. Slik føler ikke hun det heller.

– Den ene siden av meg liker det. Den andre vil bare hjem og legge seg.

Rawdah Mohamed på forsiden av september-utgaven av Costume

Rawdah Mohamed prydet forsiden av Costume i høst. Hun har ellers vært å se i ulike utgaver av Vogue, Elle, Harper's Bazaar, Teen Vogue og Refinery 29 for å nevne noe.

Foto: Faksimile / Costume

Rawdah er praktiserende muslim.

Hijaben og hennes somaliske bakgrunn er både en døråpner og en stopper i den internasjonale bransjen, der mange sier rett ut hva de mener. På godt og ondt.

Enkelte fotografer forventer at hun bare kan ta av seg hijaben.

Noen sier at de ikke kan bruke henne fordi hun er brun i huden.

– Det er jo ting som hadde vært helt krise å si i Norge. Jeg skulle ønske man hadde kommet lenger i resten av Europa, men for meg blir det bare en motivasjon.

Hun føler at hun er dratt inn i en kamp der man må kjempe for mer mangfold i en elitebransje.

Det gir henne samtidig mer mot.

– Da handler det ikke lenger bare om meg og hva jeg har lyst til. Selv når jeg har lyst til å gi opp må jeg fortsette.

Enkelte vil nok tenke at det å kjempe for sin rett til å bruke hijab er en selvmotsigelse.

Ikke for Rawdah.

Verken faren, brødrene hennes eller andre bestemmer om hun skal bruke den eller ikke, ifølge 28-åringen.

– Dette er et valg jeg har tatt selv. Det er viktig for meg å si.

Samtidig er hun klar på at hun ikke snakker for alle kvinner. Mange forbinder hijaben med tvang og undertrykkelse

– Jeg tror ikke man skal ta lett på det spørsmålet, altså. Det er mye sosial kontroll i mange innvandrermiljøer.

Rawdah Mohamed og Siri Fyen

HEKTISKE DAGER: Rawdah Mohamed på vei ut av studio. Siri Marie Fyen fra produksjonsledelsen i NRK bærer en av de mange koffertene med klær. Det blir noen plagg å holde styr på i denne bransjen.

Foto: Sindre Thoresen Lonnes / Sindre Thoresen Lonnes

Vil være et forbilde

Hjemme i leiligheten på Løren i Oslo bor hun alene sammen med datteren på fem år. Et lite menneske som betyr enormt mye for henne.

Derfra sjongleres livet med levering i barnehage, vakter som vernepleier og jetsettlivet i sitt andre glamorøse yrke.

Og selv om logistikken kan være utfordrende å kombinere, synes hun dagliglivet fungerer.

Søsknene stiller opp som barnevakter når det trengs.

Rawdah Mohamed

– Mitt største mareritt er å gi noen dårlig påvirkning. Det tenker jeg selvsagt på, sier Rawdah Mohamed.

Foto: Sindre Thoresen Lonnes / Sindre Thoresen Lonnes

Omsorgen hjemmefra håper Rawdah hun har tatt med seg videre i livet som voksen.

Først og fremst som mor, men også i jobben som vernepleier.

For mens det i modellbransjen ofte er stort fokus på å dyrke egen karriere og behov, er det temmelig annerledes på «den andre jobben».

Der er det ingen, verken kolleger eller brukere, som bryr seg om hvilken forside hun har prydet. Der er hun bare Rawdah.

– Det blir en veldig stor kontrast. Jeg liker det.

Det hender folk har meninger om hvordan hun lever livet sitt. At hun kanskje burde finne seg en mann. Det vil hun ha seg frabedt.

– Jeg ser ikke på meg selv som alenemor. Jeg er et individ og en mamma, sier Rawdah, som er tydelig på at familie og venner står bak henne.

Tiden som kommer blir spennende.

Det er etablert mange nye kontakter de siste månedene, både utenlands og i Norge.

Modellen forventer også at serien om henne på NRK vil gi henne enda mer oppmerksomhet her hjemme.

– Jeg tror det er rett før takeoff. Om noen måneder er jeg i lufta!

Niåringen som fikk en røyk stumpet i ansiktet for tjue år siden skulle bare ha visst.