Reisende i kjærlighet

Lyset dempes og den røde løperen blir med ett rulla ut i det festpynta klubbhuset.

Latter blander seg med høylytt snufsing. Selv voksne menn gråter en skvett over det de vet snart skal skje.

Gjestene venter i spenning på at bruden skal komme skridende.

Men først kommer en mann med lang kappe vaggende ut av mørket.

En rund og glisende kar med briller, bukseseler, hvit skjorte og sort slips. Latterdøra slås opp.

Men denne latteren er god, den er varm og inkluderende. Kjell Morten ler hjertelig sammen med den festkledde forsamlinga. De ler med ham.

Her er det han som styrer showet.

Vier overalt

Han elsker jobben sin.

Kjell Morten Bråten vier par over hele landet.

På klubbhus og på Kielferga. På stranda og på fjelltopper. Han har blitt frakta opp til Rondane i beltevogn for å vie et tysk par.

Han har vært prest i naturistbryllup der alle var nakne – bortsett fra brudeparet og han sjøl. Han vier heterofile og homofile, og gjør ikke forskjell på noen.

I kjærlighetens tjeneste er han en omreisende seremonimester. Å være kjærlighetsvigsler gjør rik, men ikke i kroner.

Som liten var han storøyd vitne til alle bryllupene i hotellet like ved barndomshjemmet.

Bruden var alltid så vakker. Han likte når kjolene var av silke og blonder, og med skoa så vidt tittende fram.

For den gangen var det faktisk ikke brudgommen han så på.

Han elska også alle takkekortene foreldrene hans fikk fra brudepar. De var som små skatter.

Han klipte ut brudebilder fra ukeblader og tegna brudebuketter.

Homo og smørbukk

Da Kjell Morten blei født midt på 60-tallet var det lite rom for å være gutt og interessert i bryllup. Det hjalp ikke å vokse opp i ei lita bygd.

Forvirringa var også stor, for han blei forelska både i Per og Kari. Han skjønte at det var feil å klemme søte Per. At han måtte holde det skjult. Men ikke hvorfor.

Kjell Morten følte seg aleine, som plassert fra en annen planet. Det var feil. Han var feil.

Han prøvde å gjøre gutteting. Fotballkarrieren var kort, men han rakk å juble over én scoring.

Men mens han feira, fant han ut at han hadde skutt mot eget mål.

«Homo», ropte gutter etter ham på skolen. «Femi». Han skjønte ikke hva det betydde. Bare at det ikke var bra.

Det var heller ingen fordel å være litt rund. Å bli kalt smørbukk måtte han også tåle.

Unger fulgte etter og sparka ham på skoleveien. Etter at dette hadde skjedd mange nok ganger, visste han på forhånd hva som skulle skje. Ofte la han seg bare ned og gjorde seg klar til spark og slag.

Han skjønte det ikke da, men julinga sådde en gryende erkjennelse. Han lærte hvor viktig det var å beskytte dem som føler seg annerledes.

Barndomsopplevelser han helst skulle vært foruten, bidro til å forme den personen han seinere skulle bli.

Men det skulle ta mange år før han turte å omfavne sin egen annerledeshet.

I et desperat forsøk på å være normal prøvde han som ung voksen å leve som heterofil. Testa til og med å være i forhold med ei dame.

I arbeidslivet prøvde han også mye forskjellig.

Faren hans var maskinentreprenør, og av den gamle skolen. Det var viktig å være i arbeid.

Kjell Morten forsøkte seg motvillig både som søppelkjører og steinknuser.

Mens samlebåndet gikk, kunne han sitte og lese bøkene til Margit Sandemo og sovne.

Han fant aldri sin plass.

Helt siden han var 16 år gammel hadde han sagt homo, homo, homo inni seg. Han kunne si det så mange ganger at han var redd ordet skulle ploppe ut av munnen på ham ved en glipp.

Men selv på farens dødsleie, klarte han ikke å si det høyt. På tomannshånd hadde Kjell Morten en siste mulighet til å fortelle, men redselen for å skuffe vant nok en gang.

I stedet blei det en lang dags prat om gravemaskiner.

Ljåen i veggen

Etter farens død åpna Kjell Morten et gatekjøkken i hjembygda.

Mens pølsene godgjorde seg i kjelen, ringte han stadig sextelefonen for homofile. Telefonregningene var skyhøye.

På bygda begynte det å gå rykter. Folk kasta ølflasker i veggen og stjal blader rett foran øynene på ham. Anonyme ringte til samme tid hver natt uten å si noe.

Kiosken het Jutulbu, men blei kalt tjukken kiosk eller homobua. Hjemme blei innkjørselen stengt etter at folk hadde tømt søppelsekker utover.

Hver gang han kom inn på kafeen i bygda, hørte han dempa latter eller tilrop.

Han blei syk av det og kjente han måtte redde seg sjøl. Han måtte vekk fra bygda.

Den dagen det sto en ljå og dirra i husveggen blei han helt sikker.

Forsnakkelsen

Kjell Morten ville ikke være homo, men han skjønte at han var det. Han orka ikke å ljuge mer. Hvis folk ikke likte det, fikk de heller holde seg unna.

Han lot det stå til.

Kjell Morten satt i sitt nye krypinn i Oslo og skrev side opp og side ned. Til slutt viste han de 14 tettskrevne sidene til ei venninne.

Hun fikk i oppgave å kontakte en rekke personer. Hvis de ikke syntes det var ok, skulle de ikke ringe, men da var de heller ikke vennene hans lenger.

Men alle ringte.

Familien var ikke på lista. Likevel tror han at de visste.

Endelig turte Kjell Morten å leve som homofil.

Han fant ut at han ikke var aleine, men at Norge og Oslo var full av folk som elska og forelska seg i mennesker av samme kjønn.

Lettelsen over endelig å komme inn i et miljø der han kunne være seg sjøl, gjorde at han utforska det å være homofil. Han utagerte og skrulla litt. 20 år i skjul skulle ut.

Etter en forsnakkelse fikk noen i familien endelig vite hemmeligheten hans.

En dag i 2004 bestemte han seg for å si det til moren.

– Mamma, jeg skal gifte meg. Med en mann.

Moren svarte med stoisk ro.

– Jeg har fire barn og alle skal behandles likt. Alle er like mye elska.

Lettelsen var stor over at moren aksepterte valget hans. Nå skulle han få oppleve det han hadde drømt om siden han var liten.

Han ønska sterkt å få gifte seg i kirka i hjembygda. Den hadde vært en bauta i livet hans, og hadde en tradisjon han alltid hadde vært glad i.

Men det var umulig. To menn ved alteret var ikke aktuelt.

Bryllupet blei likevel feira stort med familie og venner.

Dessverre blei lykken kortvarig og brast etter bare et halvt år.

Tilbake satt 39 år gamle Kjell Morten aleine. Håpet om å bli elska hadde fått seg en trøkk.

Etter nok en vanskelig periode i livet, bestemte han seg for å finne ut av de store spørsmåla i livet.

Han fant ut at han ikke var kristen. Han trodde ikke på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Det viktigste var ikke hvem du elska, men at du elska.

Og plutselig en dag fikk han høre: – Men du er jo unitar, du.

– Hæ? sa han.

Ingen fasit

På den tida hadde Den norske unitarkirke blitt godkjent som trossamfunn.

Gjennom bloggen sin «Størst av alt er kjærligheten» kom Kjell Morten i kontakt med unitarbevegelsen og ble kjent med hva de sto for.

Etter å ha sett på Gud som en som ikke kunne godkjenne ham eller livet han levde som homofil, forsto han at han som unitar kunne ha sin egen tro.

Og sånn gikk det til at han, som aldri i verden hadde drømt om å bli prest, skulle ordineres – og det i unitarenes høyborg.

I en gammel kirke i Budapest i Ungarn sto han – en åpen homofil nordmann – uten presteutdanning. Han skulle få bli en del av det nesten 500 år gamle religiøse samfunnet.

Foran ungarske og italienske unitariske biskoper og prester fikk han høre at det nettopp var den han var som gjorde at han nå skulle ønskes velkommen til unitarfamilien.

Det var engasjementet for de svake og kampen for homofiles rettigheter som gjorde ham egna. Han hadde stått i det til tross for drapstrusler og etter å ha blitt banka opp på gata.

Før presten la hånda på hodet til Kjell Morten, sa han at ingen ville at han skulle forandre seg. Han skulle være den han var.

Så fikk han velsignelsen.

Han følte han var kommet hjem.

Tro på det du vil

I dag er Kjell Morten Norges eneste unitarprest, I tillegg fins det to andre vigslere i Unitarforbundet.

Forbundet har rundt en million medlemmer på verdensbasis, men bare 250 i Norge. Trosretningen er uten absolutte sannheter eller trosbekjennelse.

Du kan tro på det du vil.

Allerede under den første vielsen skjønte Kjell Morten at det var dette han skulle drive med.

Nå har han blitt en kjærlighetens ambassadør og lever av å vie folk, men han er også seremonimester under ungdomsmarkeringer, navnefester og i begravelser.

Så langt har han stått for over 500 vielser. En jobb han elsker og ofrer nesten hver helg for.

Nå samler han på sterke øyeblikk som når sola titter gjennom idet paret sier ja.

Eller når bruden kommer gående.

Vil prøve igjen

Etter at latteren har lagt seg i det festpynta klubbhuset med rød løper, kommer hun endelig. Brudekjolen hennes er sid, og hun har liljer i armkroken.

Nok en gang skal Kjell Morten få lov til å ta fram de store ordene. Å få snakke om mennesket og kjærligheten under ett av livets store ritualer.

Han elsker det.

«Kjære brudepar», messer han med en stemme som minner om Knut Risan som læreren i «Tre nøtter til Askepott».

– Å love å gi hverandre kjærlighet og troskap tror jeg må være ett av de vanskeligste løftene vi kan gi til et annet menneske.

Han vet hva han snakker om. Han har prøvd, og det ville han gjort igjen dersom muligheten kom.

Ingen skam å elske

De vanskelige opplevelsene i fortida har han lagt bak seg. Han har ikke noe vondt å si om hjembygda og bærer ikke nag.

Likevel har han aldri flytta tilbake.

Nå bor han på et mindre tettsted og trives med det.

I den hjemmekoselige leiligheten henger det visdomsord om kjærlighet på veggene.

I skapet på soverommet henger kappa av mørkebrun fløyel. Den er godt brukt og har overvært den lykkeligste dagen til flere hundre par.

Selv om hans egen personlige erfaring som brudgom ikke blei som han hadde tenkt, trøster han seg med at han i alle fall fant motet til å være seg sjøl.

For tanken på alle dem som fortsatt lever på en livsløgn, gjør ham trist. Alle dem som kommer til å ta med seg hemmeligheten i grava.

Han skulle ønske han kunne fortelle dem at kjærlighet aldri er galt. At det ikke har noe å si om den utkårede heter Per eller Kari.

– Det er aldri en skam å elske.

Men få vet bedre enn Kjell Morten hvor viktig det først er å elske seg sjøl.