Arnold Juklerød bæres bort fra Gaustad sykehus 16. mai 1986.

Arnold Juklerød bæres bort fra Gaustad sykehus 16. mai 1986

Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix

Skytebasen som ble sykehusokkupant

Han ble erklært paranoid og kalt Norges fremste kverulant. Nå blir historien om Arnold Juklerød teater.

En junidag i 1990. Jeg står foran inngangen til velferdsbygget på Gaustad sykehus i Oslo.

Den brennende sommersola skaper en trykkende stemning mellom de massive steinveggene. Den varme stemningen på plassen foran murbygningen blir forsterket av alle veggavisene og plakatene.

"Hele psykiatrien er en faglig bløff!". "Du blir sprøyta full av gift". "Lobotomert uten å vite det".

Jeg er på vei for å intervjue en mann som noen dager seinere skal møte i Oslo byrett, siktet for ulovlig opphold på Gaustad sykehus.

Skolekamp

Juklerøds historie innenfor murene på Gaustad sykehus startet i 1971. Han ble tvangsinnlagt etter at et samlivsbrudd og en nærmest manisk kamp mot nedleggelse av Holtane grendeskole i Kragerø hadde ført ham inn i det legene mente var en depresjon.

På sykehuset ga psykiaterne en diagnose som Juklerød ikke kunne godta: "Paranoia, 297.0 religiøs kverulant type."

Etter sin andre tvangsinnleggelse fikk Juklerød beskjed om at han kunne reise hjem, men han nekter.

– Jeg reiser ikke herfra før de erkjenner at diagnosen "alvorlig sinnssyk og drapsfarlig i forverra tilstand" er feil og blir trukket tilbake, sier Juklerød. Slik han ser det handler det om grunnlaget for et fritt liv ute i det norske samfunnet.

"Dette er bastionen min"

På toppen av trappa har han innredet avsatsen som i en ungkarsleilighet med sovesofa, sittegruppe og salongbord, kjøleskap, hybelkomfyr, skrivemaskin og store arkivskap.

– Jeg kaller det ikke et hjem, men bastionen min. En forpost midt i fiendens leir, sier han på sin litt saktmodige måte.

Situasjonen er fastlåst. Arnold Juklerød er siktet for ulovlig opphold på Gaustad sykehus. Rettsvesenet trekkes inn i et desperat forsøk på å bli kvitt den kverulerende telemarkingen.

Arnold Juklerud

Arnold Juklerød nektet å fjerne seg fra Gaustad sykehus.

Foto: Christian Fougner / VG

"Hvem er den gale?"

Februar 2017. 27 år etter møtet mitt med Arnold Juklerød og parolene hans på Gaustad sykehus i Oslo, møter jeg veggavisene på nytt.

De gamle slagordene slår mot meg med store bokstaver på teaterscenen i Skien, der Teater Ibsen øver på stykket "Juklerødsaken – Hvem er den gale?"

– I 1062 dager var han innesperret sammen med de verste folkene som fantes på Gaustad. Det gjør noe med et menneske. Men jeg opplever ikke Arnold Juklerød som alvorlig sinnssyk, sier skuespiller Ola Otnes ved Teater Ibsen som spiller Juklerød.

Strødd ut over scenegolvet ligger gamle utklipp og avisoverskrifter fra kampens hete. I en krok har de gjenskapt arbeidsplassen, med skrivemaskinen som et sentralt våpen.

– Han var skytebas og kunne ikke skrive skikkelig på skrivemaskin, men satt oppe om nettene og skrev brev til aviser og andre folk. Han ble litt manisk og var nok ikke så lett å leve med, sier Otnes.

Stykket er skrevet av instruktør Morten Cranner.

– Jeg vil fortelle om en mann som har stått imot samfunnet til en ganske høy pris. Historien er litt gjemt og glemt i dag, sier Cranner som vil at saken belyses fra flere sider.

Ola Otnes i rollen som Arnold Juklerød

Ola Otnes spiller Arnold Juklerød i stykket 'Juklerødsaken – Hvem er den gale?' på Teater Ibsen.

Foto: Dag Jenssen

Paralleller til Ibsen

Teaterstykket "Juklerødsaken - Hvem er den gale?"

Arnold Juklerød hengte opp veggplakater da han nektet å fjerne seg fra Gaustad sykehus.

Foto: Dag Jenssen

Teatersjef Thomas Bye hadde sjøl ikke hørt om den kverulerende telemarkingen før Morten Cranner kom og ville fortelle historien.

– Min generasjon er skånet for denne historien. Det jeg nå leser overgår det meste av det man kan dikte opp, sier Bye.

Cranner mener Juklerød, akkurat som Ibsens Brand, var villig til å dø for saken sin. Og at vi kan se det også i våre dager.

– Vi har Edvard Snowdon som oppholder seg i Moskva (amerikansk IT-tekniker som i 2013 lekket gradert informasjon om et amerikansk etterretningsprogram). Han har ofret hele livet for noe han tror på. Det samme gjaldt Juklerød, som brøt med familien sin, og mistet kontakten med ekskona og de tre barna.

Morten Cranner mener at denne historien er viktig – fordi problemstillingene gjentar seg:

– Juklerød satte seg opp mot samfunnsutviklingen med skolesammenslåing. Skoler blir fortsatt lagt ned og slått sammen, og tvangssammenslåing av kommuner og fylker står på den politiske dagsorden.

– Men er dette verdt prisen Juklerød betalte?

– Svaret er individuelt, det er en problemstilling som er grunnleggende gjennom hele forestillingen. Men det å brenne for noe, en sak man engasjerer seg i fullt og helt, er egentlig et dyptliggende eksistensielt behov hos alle mennesker.

Antipsykiatrisk bevegelse

Omtalen av Juklerød var avhengig av hvem som ble spurt. Forkjemperne hans omtalte ham som "snill, omtenksom og arbeidsom". Motpolene karakteriserte ham som en "paranoid kverulant med religiøs fundamentalisme".

På 1980- og -90-tallet var den kverulerende telemarkingen et ikon for en slags antipsykiatrisk bevegelse.

I åra han bodde som okkupant inne i velferdsbygget eller utenfor i telt, ble Juklerød oppsøkt av en lang rekke opposisjonelle leger og psykiatere fra bl.a. Sverige, Danmark og USA. Det var folk som satte spørsmålstegn ved den rådende politikken innen psykiatrisk behandling, ikke minst bruken av medikamenter på det de kalte forsvarsløse mennesker.

Støttegruppa hans reagerte på det Juklerød fortalte, budskapet i veggavisene, men også på måten han ble behandlet av de ledende legene på Gaustad, der han i perioder ble nektet kontakt med verdenen utenfor – journalister og andre besøkende.

Fra teaterstykket "Juklerød-saken - Hvem er den gale?"

Skuespillerne Kasper Skovli Botnen og Julie Moe Sandø som leger ved Gaustad sykehus.

Foto: Dag Jenssen

Oppreisning

Først i 1995 fikk Juklerød en form for oppreisning ved at kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i et brev innrømmet at myndighetene handlet ulovlig da grendeskolen ble lagt ned.

Juklerød hadde rett da han som lokal aksjonsleder i 1968 hevdet at skolesentraliseringen skjedde uten hjemmel i loven.

Da brevet fra departementet kom, hadde den såkalte Juklerødsaken pågått i omkring 25 år. Det var en strid som ikke bare splittet en familie, vennekrets og bygdelag. Hele den norske psykiatrien ble satt under debatt.

"Han var en varsler"

Tidligere psykolog og kriminolog ved Universitetet i Oslo, Joar Tranøy, møtte Arnold Juklerød for første gang i 1985.

– Jeg skulle på psykiatriseminar som ung student. Han satt på plassen sin og demonstrerte utenfor velferdsbygget. Da vi gikk forbi, reagerte jeg på nedlatenheten til sjeflegen, og kommenterte dette. Reaksjonen var at jeg ble sett på som en raring. For det var jo opplest og vedtatt at mannen var gæern, sier Tranøy.

Tranøy mener Juklerød var en farlig varsler ut fra dagens terminologi.

– Han varslet om lobotomering og psykiatriske overgrep, etter at han som innesperret møtte ofrene. Lobotomering var en praksis som holdt på helt til 1970-tallet, sier Tranøy. Sjøl trodde han i begynnelsen ikke på det Juklerød fortalte da han snakket om Gaustad.

På 1980- og 90-tallet hadde Juklerød en stor gruppe følgere. I dagens verden med sosiale medier, ville han hatt en aktiv Facebook-profil. Kanskje saken hadde fått en helt annen form og utgang dersom han hadde hatt anledning til å poste på FB og sende direkte fra bastionen på Gaustad til alle følgerne sine.

Grunnlag for etisk debatt

Ved Sykehuset Telemark, et par olympiske steinkast unna den ibsenske teaterscenen møter jeg Arne Johannesen, fagsjef ved klinikk for psykisk helsevern og rusbehandling.

Han mener at Juklerødsaken ikke er noe tema i dagens psykiatri. Dette blir sett på som en historisk hendelse. Likevel er det ting i denne historien som kan brukes også i 2017.

Ansatte ved klinikken skal sammen se forestillingen og bruke dette som innledning til en etisk refleksjon.

– Det handler om måten vi behandler mennesker på. Hvordan vi møter pasienter med psykiske problemer, og ikke minst de beslutningene vi som leger og behandlere tar.

Arne Johannesen er enig med dem som mener at Juklerødsaken førte til større åpenhet og at det ble lettere for pasienter å få tilgang til egne journaler.

– Vi har mye større åpenhet med pasientene om diagnosen vi stiller, og vi er i dialog med pasienter som mener at diagnoser kan være feil, og retter opp der vi finner det riktig. Men vi har fortsatt pasienter som klager på diagnosen, og der vi kan stå på det vi har skrevet. Kravene til journalføring er også skjerpet og vi skal ta pasientene med i beslutninger om behandlingsopplegg.

Juklerødsaken var medvirkende til at vi i 1999 fikk en ny lov om psykisk helsevern, med strengere regler for bruk av tvang og større krav til åpenhet i behandlingen.

I forståelse med familien

Teaterstykket om Juklerødsaken er skrevet i forståelse med familien til Arnold Juklerød, uten deres godkjenning ville det ikke blitt noe teaterstykke.

Morten Cranner har snakket med sønnene, og fått tilgang til privat materiale. I tillegg har han snakket med andre som var involvert i saka på ulike måter.

NRK har vært i kontakt med den yngste sønnen til Arnold Juklerød. Han sier at familien ikke ønsker å stille til intervju eller uttale seg i media om farens historie nå. Selv er han spent på å se stykket som Teater Ibsen setter opp. Han håper teateret får fram flere sider av historien rundt farens liv.