En traktor kjører over et jorde i kveldslys og med tunge skyer
Foto: John-André Samuelsen / NRKFoto: John-André Samuelsen / NRK

Så kom skammen

Drømmen hans var i ferd med å gå i oppfyllelse. Men en telefonsamtale skulle snu opp ned på livet til Dag Fredrik Eftedal.

Fem ubesvarte anrop lå igjen på mobilen da han gikk ut av jobbmøtet. Alle fra det samme telefonnummeret.

Dag Fredrik kjente et stikk av uro i magen, men rakk ikke å tenke noe mer på det før det ringte igjen. Et annet nummer lyste på telefonen.

Han fikk så vidt sagt «hallo», før det gikk opp for ham hva som var i ferd med å skje. Det brant i kinnene og munnen ble knusktørr.

Han hørte egentlig bare det ene ordet. Ordet som skulle dra ham ned i et mørke han aldri før hadde kjent på.

Dag Fredrik Eftedal sitter ved kjøkkenbordet og ser ut gjennom vinduet.

ALVOR: Dag Fredrik Eftedal er fortsatt preget av den tunge tiden.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Den gode ideen

Det hele startet fem år tidligere. Dag Fredrik hadde fått høre at Norge importerte 4000 tonn småpoteter fra utlandet hvert år.

Så dumt. Er det noe norske bønder kan så er det å dyrke poteter, tenkte han.

Han bestemte seg for å prøve selv sammen med kona hjemme på gården i Larvik. Først bare et lite testområde.

Da det ble tid for høsting dukket små, gule poteter opp av jorda. Han puttet de første potetene i sekken, og reiste ut til de mest eksklusive restaurantene i Norge.

Småpoteter henger tett under potetgresset. Med jord på.

DELIKATESSER: Dag Fredrik var en pioner i dyrkingen av småpoteter.

Foto: privat

Alt han ba om var at kokkene skulle smake på potetene hans. Mottakelsen var fantastisk. Norsk, kortreist mat var etterspurt. Bestillingene kom inn. Dag Fredrik kunne satse enda større.

Norges Bondelag intervjuet ham om suksessen. Det ringte fra TV og aviser. Alt var smil og glede. Dag Fredrik smilte bredest.

At ideen ble til en suksess ga ham en lykkerus som han levde lenge på. Han elsket livet som bonde og gründer.

Dag Fredrik var høyt og lavt. Han solgte, markedsførte, pakket, høstet og var ansiktet utad. Dette var hans idé. Han var stolt.

Flere bønder heiv seg på samme trenden. Dag Fredrik delte det han hadde erfart, og var med på å utvikle ny teknologi.

Årene gikk.

Potetbonde Dag Fredrik Eftedal

BEDRE DAGER: Å dyrke småpoteter var en stor suksess. I 2014 pekte alle piler oppover.

Foto: Hans Petter Reppe / NRK

Dag Fredrik fant glede i jobben, men kjente også etter hvert på en uro.

Potetene føyk ut fortere enn pengene kom inn.

Da det begynte å vise seg i regnskapene, krummet han nakken og jobbet enda flere timer. Han hadde ikke noen annen løsning på problemene enn å jobbe mer. 4000, kanskje 5000 timer det siste året. Han holdt ikke tellingen. Han jobbet.

– Det var ingenting jeg heller ville enn å jobbe de timene. Det var en fantastisk glede, sier han.

I arbeidsgleden ble etter hvert mer og mer preget av den stadige bekymringen. De måtte klare denne kneika. De var snart i mål.

Han sto på som en helt for å dra inn enda flere store avtaler. Over alt møtte han positive signaler.

Noen lovet kanskje mer enn de kunne holde, men han vil ikke legge skylda på andre enn seg selv.

Bare timer før han trodde pengene var i boks, ringte altså telefonen. Skatteinnkreveren skulle ha sitt. Beskjeden var ikke til å misforstå.

Konkurs.

Mistet seg selv

Da han sto opp den dagen, trodde han det skulle bli en god dag. Det skulle komme inn penger.

Først måtte han bare jobbe, så skulle han og kona en tur på et stort foreldremøte. Det var planen. Barnevakt var ordnet, og de voksne skulle spise middag alene.

Men etter den vonde telefonsamtalen visste ikke ekteparet om de orket å møte folk. Over middagen diskuterte de fram og tilbake.

Tankene raste. Var det noe mer de kunne gjøre?

Dag Fredrik følte at hele hans personlighet var rammet. Det som var hans stolthet var borte. Hva var han nå? Mislykket?

Han skammet seg.

Snart ville alle i lokalsamfunnet få vite at suksessen hadde gått i knas. Hva kom folk til å si?

Aller helst ville Dag Fredrik synke i jorda og bli usynlig.

Skam skader Norge

Ikke mange milene sør for gården til Dag Fredrik bor finansmannen Jon Gunnar Pedersen. Han er glad i de som har gode ideer, de som våger å satse. Det skaper jobber.

Han er en av få som er universitetsutdannet i konkurs. Han mener det er for mye skam knyttet til konkurs i Norge.

Pedersen påpeker at alle bedrifter kommer til en ende en gang. Noen bruker bare lengre tid.

Det er ofte bare «litt rot» som velter lasset, forklarer han.

Hvert år går rundt 5000 bedrifter konkurs i Norge. Mange frykter et ras av konkurser når støtteordningene i koronatiden blir stoppet.

Jon Gunnar Pedersen.

EKSPERTEN: Jon Gunnar Pedersen har vært statssekretær i Finansdepartementet, rådgiver i Høyre og er medeier i et internasjonalt finansselskap med over 200 ansatte.

Foto: Knudsen

Tapte muligheter

Pedersen tror skammen skyldes at folk ikke ser forskjell på dem som gjør alt for å unngå konkurs, og kjeltringer som spekulerer i konkurser og lurer folk.

– De aller fleste gjør jo ikke det. De fleste har gjort et ærlig forsøk på å lykkes, slår han fast.

Han mener løsningen er at de som jukser må tas hardere. Så blir skammen mindre for de ærlige.

Han frykter vi kan gå glipp av gode ideer og arbeidsplasser vi trenger. Særlig nå, når mange opplever at jobben plutselig er borte.

Han har en finger med i det også.

Da regjeringen opprettet et arbeidsutvalg som skal se på hvordan Norge skal komme seg på beina igjen etter koronakrisen, ringte de Pedersen. Nå leder han utvalget «Norge mot 2025».

Nye ideer er etterspurt vare.

Derfor trenger Norge flere som Dag Fredrik Eftedal.

Det ukjente nummeret

Tilbake til den dagen som begynte så bra, men endte så tøft. Konkursen var et faktum.

Dag Fredrik fant fram det ukjente nummeret, det som stadig hadde prøvd å nå ham.

Det var lokalavisa. Nå var det ingen vei tilbake. Han stilte opp til intervju.

– Har du stikki huet fram når det går bra, så må du også tåle det når det går dårlig.

Mens journalisten skrev, gruet han seg til at alle skulle få vite om nederlaget.

Han visste ikke når saken ville komme ut på nett. Det kunne skje når som helst, og da ville alle få vite det.

Det kunne skje mens de satt på foreldremøtet, sammen med hundrevis av andre.

Der var det ingen steder å gjemme seg.

De bestemte seg likevel for å dra dit. De tok på jakkene og kjørte sammen ned den svingete veien langs elva til sentrum.

Dag Fredrik satte telefonen på lydløs. Prøvde å tenke på noe annet en kort stund.

Uventet støtte

Men uroen slapp ikke taket. Fingrene fant veien ned i lomma. Han måtte fram med telefonen. Bare sjekke raskt om historien var publisert.

Da så han det. 50 uleste meldinger. Alle fra folk som brydde seg. Saken var ute. Men reaksjonene han mottok var så annerledes enn han hadde sett for seg og gruet seg til.

Folk støttet dem.

Den vonde følelsen av skam begynte å vike for hver melding han leste.

Likevel ble han liggende søvnløs den natta. Tankene kvernet.

I senga oppsummerte han de fem potetårene.

Hvor gikk det galt?

De hadde vært arbeidsgivere, levert et godt produkt og opplevd mye.

Dag Fredrik innrømmet for seg selv at de hadde tatt noen valg som var feil. Men som føltes riktige da de ble tatt.

Skammen gled sakte over i en tristhet.

Gårdens framtid

Det er to år siden den tøffe beskjeden kom. Ute faller regnet tungt over den typisk norske gården.

Hvitt hus, en litt mindre kårbolig og en rød låve rundt et tun. Elva siger forbi nedenfor jordene.

På veggen til driftsbygningen står det fortsatt Svanepotet. Skiltet har begynt å falme.

Inne i pakkeriet er det nesten tomt. En pappeske med ansiktet hans på står glemt på ei hylle. Støvet har begynt å legge seg.

Dag Fredrik Eftedal sitter i de tomme produksjonslokalene. Grønne plast kasser står stablet bak ham.

TOMT: Pakkeriet er helt stille nå. Her jobbet han natt og dag til det var stopp.

Foto: John-André Samuelsen / NRK

Det som var en hektisk arbeidsplass, er nå bare rester av en suksess.

Dag Fredrik og kona har fått nye jobber utenfor gården.

Han selger ny teknologi til bønder. All kunnskapen og nettverket han fikk under årene med poteter er nyttig for ham.

Målet er å redde gården for neste generasjon. Da må de først betale ned gjelda de tok opp for å beholde drømmen.

Oppgaven er stor, og pågangsmotet litt skadeskutt.

Men selv nå, to år etter konkursen, blir han rørt til tårer over den støtten de fikk fra kjente og ukjente. Den kom så overraskende. Men betydde alt.

De ligger der ennå. Alle hjertene og støtteerklæringene på Facebook. 300 mennesker, sist han sjekket, takket og heiet på dem. Det varmer fortsatt.

Og skammen?

Den er borte.