Bjørn (58) skriver sin første CV

– Det er fortsatt italiensk salat som er min favoritt, sier Bjørn Petersen.

I kantina får alle de ansatte spise så mye de vil av salatene de produserer. Brødskivene må de ha med sjøl. Selv denne dagen, tre dager før det er slutt, runger latteren rundt lunsjbordet.

I rommet ved siden av er det rigget opp med pc-skjermer. På veggene henger det utskrifter av alle ledige jobber som finnes av relevante jobber. Her skal de møtes også etter at produksjonen er stanset. Her får de oppfølging av et innleid konsulentselskap ut april. NAV Larvik stiller også opp ved behov.

CV og NAV

Av 31 ansatte er det bare sju som blir med videre når all produksjonen av Denja-produkter flyttes fra hjembyen til Elverum.

– Jeg har aldri skrevet en CV før, sier Bjørn og klør seg litt i hodet.

I 37 år har han gått fra å være operatør til å bli teknisk sjef på fabrikken. Han kan litt om alt i bedriften, men hvordan får man det ned i en CV?

– Vi har fått hjelp av et konsulentbyrå til å definere hva vi er flinke til, sier Bjørn.

Fikk du vite noe om deg sjøl som du ikke visste?

– Jeg visste det vel, men nå får andre vite det også, sier han og ler.

Han er altså 58 år og optimist.

100 år og ingen fest

Denja ble startet som en familiebedrift av familien Marcussen i Larvik for 100 år siden. Da var det altså først en såpefabrikk i noen få år. Det skulle de selvsagt ha feiret i år, men i stedet blir det altså en litt mer dempet markering av slutten.

Også på ansatt siden er dette en familiebedrift. Hilde Kristoffersen har jobbet på fabrikken i 41 år, men var der allerede som en liten jentunge sammen med faren som også jobbet på Denja. Nå jobber både søsteren og datteren hennes der.

Hvordan blir den siste dagen?

– Det blir tøft – veldig tøft.

Så kommer tårene, og hun orker ikke å fortelle mer. Trenger en pustepause.

For familiebedriften er ikke det lenger. Nå er det Orkla Foods som eier Denja, og det er bestemt at Denja-salaten nå skal produseres på Elverum.

Den samme smaken

Hilde Kristoffersen har hatt ansvaret for at salatene smaker som de skal. Nå har hun lært opp de som overtar jobben hennes i hvordan det skal blandes for å få den rette smaken.

– Datteren min er på Elverum nå for å gi dem den siste hjelpen på veien, sier hun.

Orkla Foods legger ned i Larvik.

Sjefen hennes, Per Hagen, står trøstende ved siden av. Han kan fortelle om en arbeidsplass der det å ha 30 års ansiennitet ikke regnes som rekord. Her har flere 40, og noen av pensjonistene, nesten 50 års erfaring

– Resepter og maskiner er viktig, men det er menneskene som lager produktet, sier Hagen.

Og alle vi møter denne dagen, sier nettopp det – de ble værende på grunn av det gode miljøet.

Eget museum

En av dem som har vært ved bedriften i nesten 50 år, er Erik A. Johanssen. Han skulle også bare ha en sommerjobb mens han studerte. Nå er han pensjonist, og det ble verken kapteinseksamen eller andre arbeidsgivere på ham.

– Det var gode penger å tjene på å selge Denja-salater, sier Johanssen.

Hans jobb var å fylle bilen med varer og så kjøre rundt til butikker og selge varene. Lønna var på provisjon og ble utbetalt kontant i handa.

Kjærligheten til jobben må ha vært sterk, for han har spart på alt han kunne av papirer, gammel emballasje, bilder, plakater og uniformer. Nå har hele den ene veggen i kantina blitt til et museum. Det er glasskap fra vegg til vegg og fra tak til gulv.

– Kona var glad da jeg fløtta det ut av huset hjemmet, ler han. Og viser stolt fram.

Selv om det ergrer ham litt at han ikke har de aller første boksene.

Men her står det i hvert fall: gamle sennepsflaske, glass til sild, hønsesalat, matolje, kaviar skrevet med C og bilder av den første fabrikken.

Håper på ny drift i lokalene

Det begynte altså med såpekoking. Så ble det kunstig honning. Italiensk salat kom på 50-tallet. Så kom rekesalaten, og i våre dager altså quinoa- og bønnesalater. Det er norsk mathistorie i produktutviklingen.

Fabrikken lå midt på den staselige Storgata i Larvik. I lia bak vokste nettopp Erik Johanssen opp og husker at mor måtte ta inn klesvaska når vinden dro lukta fra fabrikken opp til dem.

I dag er det lukta av bensin som driver den samme veien. Fabrikkbygget er revet og erstattet med en bensinstasjon.

Den mer moderne fabrikken ble lagt utenfor byen. Men nær boliger, skole, butikker og byen.

– Her hadde de ansatte sykkelavstand til jobben og veldig mange hadde jo ikke bil da fabrikken ble flyttet hit, sier Per Hagen.

Nå er bygget til salgs, og det spekuleres i om det blir annen produksjon i lokalene eller om dette også blir en tomt som fylles med leiligheter.

Flere av dem som nå søker seg jobb, håper at det i stedet er en ny arbeidsgiver som kommer til dem – så kan de fortsatt møtes i denne samme kantina.

Tomt på lager

Det er mer enn glissent i lagerhyllene. Kjølebiler har kjørt varene til Elverum. Produksjonen er planlagt, slik at de siste råvarene blir benyttet best mulig.

I pakkerommet står de fortsatt på.

Arbeidsledigheten i Norge

Bokser med italiensk salat renner ut av pakkemaskinen. I enden av båndet pakkes de for hånd på paller. Pakkemaskinen er nemlig demontert og flyttet allerede.

– De ansatte har stått på til siste slutt, det skal de ha, sier Per Hagen.

Og dermed er det i boks, og et industrieventyr på 100 år kan pakkes ned. Museet i kantina skal gis til familien Marcussen som startet det hele.

Det som begynte med italiensk salat, slutter også der.

Fra nå av kommer Denja-salaten fra Elverum, og i kantina på Denja i Larvik sitter det bare jobbsøkere de nærmeste ukene. Nå må de holde seg med pålegg sjøl.

Bjørn Petersen skal bare demontere de siste maskinene, så er han klar for nye utfordringer.