Mental Helses hjelpetelefon

Kristin (53) er et medmenneske som kan hjelpe mange.

Foto: Thomas Nikolai Blekeli / NRK

Ordene som redder liv

Allerede på den første telefonvakta får Kristin samtalen hun ble advart om.

Det er en kvinne. Som forteller at hun ikke orker mer. Som er klar til å ta livet sitt. Som har planlagt dette lenge.

Hun har akkurat vinka farvel til familien sin. De har reist på høstferie.

Da ringer den middelaldrende kvinnen hjelpetelefonen til Mental Helse. Hun forteller i detalj hva hun skal gjøre på vei inn i døden.

Kristin er aldri i tvil. Dette er et menneske som kan ta livet av seg i løpet av bare noen minutter.

Hun retter seg opp i ryggen. Hun er skjerpa til tusen. Anspent.

– Har du snakka med noen om dette tidligere?

Kvinnen har ikke delt de mørke tankene med noen. Nå forsøker hun å sette ord på hvorfor alt er håpløst.

Da får Kristin et hint om hvor kvinnen er. Kristin trenger ikke se på norgeskartet. Det er ikke lenge siden hun var der på ferie sjøl.

Da starter den vanskeligste og viktigste delen av samtalen. Kristin må ikke miste kontakten med kvinnen.

Ringer nødnummeret

Kristin og kollegaene har varslingsplikt når de skjønner at det er mulig å avverge et selvmord.

Det har den nye telefonvakta akkurat lært på kurset til Hjelpetelefonen. Alt kan skje i det telefonen ringer. Hun vet aldri hvem det er. Hun vet aldri hva det mennesket har på hjertet.

Denne høstkvelden skjer det de snakka om. Det finnes ingen eksakt oppskrift på hva hun skal gjøre. Hun må stole på seg sjøl og gode råd fra erfarne kollegaer.

Telefonnummeret til innringeren er alltid skjult. Derfor er det bare politiet og Hovedredningssentralen som kan leite opp nummeret og få informasjon om hvor han eller hun er.

Dette må skje i løpet av bare noen få minutter. Og så må politiet rekke å komme fram.

Klarer hun det? Klarer politiet det?

Fortvilelse og lettelse

Det skjer ikke hver dag, men det skjer ofte.

De første månedene i 2020 har det vært flere samtaler om selvmordstanker og selvmordshandlinger enn noen gang. Mental Helse Hjelpetelefonen har registrert en dobling sammenligna med fjoråret.

Koronaen har oppløst kontorfellesskapet til telefonvaktene. Men kollegaene er bare en telefon eller en SMS unna.

Oppvaskmaskinen surrer lavt i bakgrunnen. De to tenåringene i huset er på vei ut til venner i nabolaget. Ektemannen er på jobb. Det er Kristin også. Kjøkkenet har blitt hjemmekontor.

Hodetelefonen med mikrofon er på plass. Åtte timers vakt er i gang. Tre samtaler står på vent allerede. De er flere på vakt som kan svare. Det gjelder å svare fort før noen gir opp.

– Prøv å snakke rolig, sier jeg til dem. Det er noen ganger nok til at de roer seg litt. Jo mer stressa innringeren er, dess roligere blir jeg. Det smitter.

20 års erfaring gjør det lettere å lene seg tilbake og lytte i dag. Og hun gir beskjed om det. Hun har god tid, enten noen trenger et kvarter, tretti minutter eller to timer.

Hun tror de først og fremst ønsker hjelp. Det er derfor de har ringt. Fortvilelsen går ofte over i lettelse når politiet kommer for å hjelpe.

Dermed er Kristin også letta, men også usikker. Hva skjer når samtalen er ferdig? Klarer han eller hun som ringte å ta kontakt med legen som de lovte?

– Jeg ber dem ringe tilbake og fortelle hvordan det går. Det kan være viktig hvis det er noe som butter imot på veien videre.

Mental Helses hjelpetelefon

Kristin får høre ting ingen andre har blitt fortalt.

Nysgjerrig

Hun er ikke psykolog, men Kristin har valgt denne jobben fordi hun vil hjelpe noen som sliter i hverdagen.

– Jeg er nysgjerrig på andre mennesker. Jeg er rett og slett glad i mennesker.

Ja-mennesket Kristin har innimellom tatt seg i å sitte på hendene sine. Hun rekker gjerne opp handa hvis det er snakk om dugnad eller FAU-representant.

Tida strekker ikke alltid til, men da er det viktig å prioritere. Familien og det sosiale livet gir et mentalt overskudd pluss vissheten om at hun gjør en viktig jobb.

Målet hennes er å gi støtte, oppmuntring og kanskje en utfordring til den som ringer.

Ekstreme måneder

Folk ringer hele døgnet. Hun beskriver de siste månedene som ekstreme.

– Telefonene speiler samfunnet og nyhetsbildet, sier Kristin.

Hun tar sjansen på å fylle en halv kaffekopp. Da rekker den ikke å bli kald hvis det skulle komme en ny telefon nå.

Kristin taster fram rapporten fra 2. januar 2020.

– Da hadde jeg 30 samtaler. 13 av dem var fra personer som aldri hadde ringt til oss tidligere.

Ari Behns selvmord i romjula gjorde inntrykk. Da dukka telefonnummeret til hjelpetelefonen opp etter mange TV-reportasjer og artikler på nettet.

Vaktrapporten gir korte beskrivelser av samtalene.

– De ringte fordi de var berørt av det som skjedde. De var bekymra for den psykiske helsa til noen de kjente, eller de kjente andre som hadde begått selvmord. De hadde ganske enkelt behov for å snakke om det.

Det var et voldsomt trøkk på telefonen. De måtte sette inn flere vakter. Likevel klarte de ikke å svare på alle henvendelsene.

Helsedirektoratet ga 10 millioner kroner i ekstra støtte på deling til Kirkens SOS og Mental Helse Hjelpetelefonen.

Og så kom koronaen

Ingen var forberedte på hvordan en smittsom sykdom kan lamme deler av samfunnet. Da ble det minimalt med pustepauser og kaffekopper i løpet av vakta hennes.

– Folk var ganske enkelt redde. De var redde for smitte. De var redde for å miste den hjelpa de fikk. Og jobben.

De som sleit med psykiske problemer fra før, fikk det enda vanskeligere i løpet av de neste månedene.

Mental Helses hjelpetelefon

Notatblokka kan bli full i løpet av telefonvakta. Stikkord fra samtalene skal inn i rapporten til kollegaen som overtar vakta etter henne.

Foto: Thomas Nikolai Blekeli / NRK

Minuttene teller

Sekundene og minuttene er like lange den høstkvelden i 2000 som sommerkvelden i 2020.

Den kalde kvelden er hvert sekund og hvert minutt livsviktig. De skulle gjerne vært ekstra lange.

Kristin lokker fram minner kvinnen har gjømt bak mørke tanker. Når var hun glad sist?

Kvinnen stusser. Hva skal til for at hun kan bli glad igjen?

Kvinnen nøler. Så kommer svarene, litt etter litt. Mens Kristin lytter, får hun gitt beskjed til en av de andre telefonvaktene. De må ha hjelp av politiet.

Hun må ikke virke stressa. Må ikke gi inntrykk av at hun kikker på klokka i ett sett. Må bare fortelle den fortvila kvinnen at det er mye som kan bli bedre.

Kristin må hale ut tida. Finne de rette orda. Hva skal til for at livet skal være verdt å leve?

Spørsmåla kommer rolig og direkte. Hun må aldri heve stemmen.

Det er nå det gjelder.

Hverdagsprat

En litt ilter ringelyd fyller kjøkkenet.

– Hei, det er Mental Helses hjelpetelefon.

Dette er ikke bare en frase. Det er en invitasjon. Stemmen hennes går opp på slutten av ordet hjelpetelefon. Som om hun skulle ha stilt et spørsmål.

Klokka har passert fem denne lyse sommerdagen i 2020. Da starter de lange timene for noen etter en dag på jobben eller med andre aktiviteter. Det mange kaller alenetid, er ensomhet for andre.

– Hvordan går det med deg?

Det er en av dem som ikke har så mange å ringe til. Da er Kristin god å ha.

Kvinnen har ringt titt og ofte i 15 år. Hun er takknemlig for at noen har tid til å prate med henne.

Kristin ber «Karin» ta vare på seg sjøl. Så er samtalen slutt etter sju viktige minutter.

Det er jo hverdager det er flest av. Og de kan være veldig vanskelige.

– Jeg er glad for å være en del av nettverket til de som trenger noen å snakke med. Mange ringer også bare for å fortelle at de har noe å glede seg til, at de har en god dag. Det setter jeg pris på.

Ingen ting er for vanskelig eller for lite å snakke om.

Hun kan ikke bagatellisere andres opplevelser og tanker. Det noen synes er et stort problem, kan hun noen ganger oppfatte som ikke så viktig. Likevel må Kristin ha respekt for den opplevelsen de har.

Hvis de ber om hennes ærlige mening, så får de det.

Mental helses hjelpetelefon

Kristins viktigste oppgave er å lytte og stille spørsmål.

Foto: Thomas Nikolai Blekeli / NRK

Noe kan gnage

Hun er vant til å få betroelser, også på fritida.

– Det står vel Mental Helse midt i panna mi, sier hun og ler.

Venner og bekjente vet hvor hun jobber, og de vet at hun er god til å lytte. Dessuten har hun erfaringer som kanskje kan hjelpe dem også uten at de må ringe hjelpetelefonen.

Etter vakta er det tid for å tømme hodet. Gå en tur, surfe litt på nettet, se på TV, snakke med mannen sin. Ikke om de siste åtte timene på jobben hennes, men om de siste bildene av det nyfødte barnebarnet og forberedelsene til yngstemannens konfirmasjon.

Noen samtaler ligger og gnager. Det er vanskelig å ikke bli berørt av alle skjebnene hun får innblikk i.

Telefonvaktene har to faste psykologer de kan snakke med. Ellers er de veldig flinke til å bruke hverandre.

Og så synger de ut. Bokstavelig talt. Kristin sluntrer aldri unna øvelsene til telefonvaktenes eget kor.

Fikk leve videre

33-åringens stikkord på vaktrapporten fra den første samtalen den kalde høstkvelden for 20 år siden: Det snudde. Fikk ringt politiet.

Det som ikke står der, er at Kristin får høyere puls

Minuttene går. Samtalen fortsetter. Kvinnen vil slippe taket i livet, men likevel vil hun ikke avslutte samtalen. Stemmen og orda til telefonvakta får henne til å holde ut litt til.

Politiet rekker fram i tide. Sammen redder de et liv den kvelden.

Det er en ufattelig lettelse å gå hjem fra vakta den høstkvelden.

– Jeg kjente det i magen lenge etterpå. Jeg håper hun lever fortsatt og har det bra. At hun fikk hjelp.

Hun kommer tett på livets mørke sider, men også de lyse sidene. For hun kan bidra til at det snur. At noen finner en ny vei videre.

Det er de tankene og opplevelsene som gjør at Kristin logger seg på for åtte nye timer. Hun vet at hun kan gjøre en forskjell.

Drikker kaffe

Kristin gruer seg aldri til å gå på jobben. Hun har et mentalt overskudd og livserfaring som gjør henne trygg i jobben.

Foto: Thomas Nikolai Blekeli / NRK

Trenger du noen å prate med? Mental Helses hjelpetelefon når du på 116 123.