Ville bytte Hans Christian mot 21 geriljakrigere
Hans Christian Ostrø (27) tok en spontan tur til utlandet for å lære om teater. Fem måneder senere hører moren om kidnappingen.
– Tror du han skjønte at han kom til å dø da han skrev dette?
– Ja, svarer Marit Hesby kort, før hun blar videre i papirene med dikt sønnen hadde gjemt i underbuksa.
Sønnen hennes, Hans Christian Ostrø, skrev dikt i fangenskap hos geriljagruppen Al-Faran i Kasjmirfjellene.
4. juli 1995
Slitne etter lange fotturer i flere tusen meters høyde stopper to britiske og to amerikanske ryggsekkturister på en stor slette i fjellene i Kasjmir. De skal overnatte, og setter opp telt. Dagen etter skal backpackerne dra hjem fra India.
Mens de venter på at middagen skal bli ferdig, ser turistene plutselig at noe beveger seg i et kratt med furutrær. Det er en flokk bevæpnede menn, kledd i kamuflasjeantrekk. Først kommer de gående, så løper de mot turfølget.
Samtidig starter Hans Christian Ostrø sin fjelltur, ikke langt unna.
Han er i Kasjmirfjellene for å oppleve den hellige Amarnath-grotten, et av de viktigste reisemålene for hinduistiske pilgrimsfarere. Ostrø vet ikke at de fire vestlige fangene blir ført rundt av kidnappere i samme område.
Natt til 8. juli klarer det ene amerikanske gisselet, John Childs, å rømme. I stedet for å flykte den enkleste veien, nedover mot bebyggelsen, går han motsatt vei. Han kommer seg i sikkerhet.
Tidlig om morgenen samme dag oppdager geriljagruppen at amerikaneren har flyktet, og stormer nedover fjellet. 16 menn løper tilfeldigvis rett mot Hans Christian Ostrø. De ser at han er hvit, og prøver å fange ham. Ostrø gjør motstand, sparker og slår, men til slutt klubber de ham ned bakfra. Så blir han bundet, før geriljagruppen sleper ham med seg.
Landsbybeboerne har gjemt seg. De er skrekkslagne.
Truer med å drepe
De fleste innbyggerne i Kasjmir er muslimske, men de er under indisk, og dermed hinduistisk, styre. Konfliktnivået er høyt etter at Britisk India i 1947 ble delt til de to selvstendige statene India og Pakistan. Ved starten av 90-tallet har 40.000 mennesker mistet livet i konflikten.
Det er geriljagruppen Al-Faran som har tatt Hans Christian Ostrø og fire andre vestlige gisler. For å sette gislene fri, vil gruppen ha 21 geriljakrigere løslatt fra indiske fengsler. Flere av fangene er fengslet på ubestemt tid, arrestert for å ha planlagt eller deltatt i terrorisme mot indiske militære og sivile mål. Fristen for å innfri kravet settes til 14. juli 1995, og Al-Faran truer med å drepe gislene hvis ikke kravet blir innfridd.
Hjemme i Norge har moren Marit Hesby tatt ferie og dratt til hytta på Nøtterøy, slik familien gjør hver sommer. I 1995 har de hverken mobil eller fasttelefon der, men radioen står på hele dagen.
«Hvorfor sier de ikke hvor gammel han er?»
11. juli 1995: Marit Hesby hører på radioen at en norsk turist er kidnappet i Kasjmir. – Oi, der er jo Hans Christian, tenkte jeg. Men det kunne jo ikke være ham. Men hele dagen tenkte jeg på at de ikke sa hvor gammel han var. «Hvorfor kan de ikke si det, så slipper jeg å tenke på det?» Det kunne ikke være Hans Christian.
Først natt til 12. juli får hun beskjed om kidnappingen. Marit Hesby ferierer på hytta uten telefon, og får beskjeden via en mobiltelefon broren har lånt. Kort tid etter banker en kvinnelig politibetjent på hyttedøren. «Jeg vet hvorfor du kommer. Det er litt av en beskjed du har,» sier Marit. «Ja. Men den kunne vært verre,» sier politibetjenten, og tenker på at Ostrø trolig fortsatt er i live.
Marit Hesby sitter i stua i Tønsberg 23 år etter gisseldramaet. Hun blar gjennom en av to permer hun har laget med avisutklipp.
– Han skulle jo egentlig til Sør-Amerika, men så fikk han høre om denne kathakali-dansen, og da tente han der og da.
Kathakali er en tradisjonell indisk danse- og teaterform, der kostymer, sminke og masker er sentralt. Ostrø var lidenskapelig opptatt av fysisk dans, og ville lære seg denne teaterformen.
– Jeg skulle jo vise denne permen til Hans Christian, så han fikk se hvor mye oppstyr det hadde vært, sier hun.
«Han er vårt GISSEL», står det i store bokstaver på forsiden av VG, over et lite bilde av Hans Christian Ostrø og et annet bilde av et medlem av geriljagruppen. Det står også at geriljaen truer med å drepe.
«Venter på SØNNENS FRIHET», står det på et annet avisutklipp.
Utallige bilder av sønnen både før kidnappingen og i fangenskap er trykket under og over dystre overskrifter. Mange av avisutklippene har temateksten «Geriljadramaet» på toppen av de mange sidene som omtaler saken.
Kidnappingssaken blir omtalt i medier verden rundt. Al-Faran sender ut bilder av gislene med jevne mellomrom.
På det kanskje mest kjente bildet sitter Hans Christian Ostrø helt foran, med et lite smil om munnen. Dette er ikke et smil moren kjenner igjen. – Det koselige draget rundt munnen er ikke der. Dette er mer litt forakt, samtidig som han har kontroll, sier Marit Hesby.
10. august 1995:
Marit Hesby og Hans Christians stefar, John Ryer, lander i New Delhi. Hans Christians søster, Anette Ostrø, og faren Hans Gustav Ostrø har allerede vært i India i flere uker.
På ambassaden får familien overlevert et brev, datert 24. juli.
«Vær sterke, for det er jeg», skriver sønnen.
Han forteller at han har det bra og at han tror på det gode i menneskene. Han er mest bekymret for om familien er redd. Ostrø skriver også at ingen fortalte ham at det har vært geriljagrupper i Kasjmirområdet. Turistbyrået advarte ham aldri mot dem.
Samtidig ber han ambassaden ta vare på en svart notatbok som lå etterlatt i teltet da han ble kidnappet. Notatboken er et resultat av tre måneders arbeid med teaterstykket han skal sette opp til høsten.
Moren er ikke overrasket over at Ostrø, fanget som gissel, tenker på teaterstykket sitt.
«Tenk om de blir satt fri», tenker hun. Håper hun. Men tiden går veldig fort.
Tre dager senere, søndag 13. august, får familien beskjed om at det er funnet et lik i fjellene i Kasjmir, og at det er en hvit person.
Marit Hesby åpner den andre permen med avisutklipp. Temateksten «Geriljadramaet» er byttet ut med «Kashmir-drapet». «DØDE ETTER HALSHUGGING», står det under temateksten.
Så står de der i døren og sier at det er Hans Christian. Da bare rakna det helt.
Liket av Hans Christian Ostrø er funnet av en kvinne som var ute for å sanke brensel i et skogholt, ikke langt fra stedet han ble kidnappet. Kroppen ligger i veikanten. Hodet ligger 20 meter unna.
Samme dag som sønnen er funnet død, ringer Marit Hesby til noen venner.
– De hadde jo sett på tv at han er død, at han er halshugget. Jeg sa at han ble halshugget, men at de skjøt ham først. For det var ufattelig for meg at man kunne drepe på den måten.
Ingen av de andre gislene er funnet.
Diktene
En dag etter at Ostrø er funnet død får familien vite at han har skrevet i fangenskap. Han har skrevet kjærlighetserklæringer til familien, og han har skrevet dikt. Mange dikt. Han har skrevet på alle mulige ting han fant, på ark, reklamebrosjyrer og bark. Diktene ble funnet på ham etter at han ble drept, han hadde gjemt dem i underbuksa.
«Så var det hele over
det kom ingen skrik
ingen hysteriske kvinnehyl eller barnegråt
bare den tause ensomme manns stagnasjon
og stillhetens allvitenhet»
Marit Hesby sitter i sofaen i Tønsberg og leser utdrag fra ett av diktene Ostrø skrev.
– Slik kan jeg sitte og lese uten å bryte sammen, sier moren, selv om stemmen innimellom brister litt.
Hun har tatt innover seg kulturen Ostrø var i India for å oppleve. Etter drapet har hun vært på flere turer til India sammen med mannen sin.
Der har de også sett oppsetninger av danse- og teaterformen Kathakali, som Ostrø lærte seg i India.
Moren og mannen har til og med sett en teateroppsetning av kidnappingsdramaet.
– Det var ingen som spilte Hans Christian, han ble bare omtalt og det synes jeg var fint. Men noen spilte meg, det var litt rart, sier Hesby.
Hun smiler og ler idet hun viser fram bilder av turene til India. Mange gode opplevelser, til tross for den brutale forhistorien.
De andre gislene ble aldri funnet, men det finnes historier om hva som kan ha skjedd med dem. En teori er at de ble drept litt senere, høsten 1995. En annen er at de ble drept rundt juletider samme år. Ingen vet sikkert hva som har skjedd.
Marit Hesby er glad for at Hans Christian Ostrø la igjen så mye til familien. Hun trekker pusten og leser videre på diktarket:
«Så var det hele over
En person av sorte øyne
Allah og herregud
en pistol
Jeg var ikke redd
Slutt.»