Framnæs Mek. Værksted i Sandefjord
Foto: Fotograf ukjent

Verkstedet for de virkelig store reparasjonene

Hva hadde Sandefjord vært uten denne bedriften?

Framnæs Mekaniske Værksted ble anlagt på østsiden av Sandefjordsfjordens indre del i 1892, men dette var langt fra starten på skipsbygging i Sandefjord.

Fra 1816 poppet det opp flere mindre verksteder i byen og det var verkseier Christen Christensen som samlet dem i 1898 og ga bedriften navnet Framnæs Mek. Værksted. Men vi kommer tilbake til ham og til Framnæs mek. verksted.

Norges første sykler?

Det begynte altså i 1816, med Klavenessverven, opprettet av Tor Akessonn Klaveness, som var lensmann, bonde og skipseier. Han lagte et sted for kjølhaling og litt senere en bedding for skipsbygging ved Framnes. I 1861 ble Klavenessverven solgte sønnesønnen til Tor, Henrik Klaveness bedriften til Joseph Lyhmann.

Han endret navnet til Lyhmanns mek. verksted, som primært laget jordbruksmaskiner, blant annet skal det første treskeverket i Norge ha blitt laget i Sandefjord. Det sies også at Lyhmann laget de første syklene i Norge. Verkstedet bygde også dampbåter i stål, og kokeutstyr for hvalfangstindustrien.

Høsten 1882 byttet verkstedet navn igjen, da Lyhmann solgte til ingeniørene Hetlesæter og Solberg som ga bedriften navnet Sandefjord Mek. Verksted. De gikk konkurs etter bare fire år.

Lyhmann var hovedkreditor i selskapet, og tok det over igjen, for så å selge det på nytt i 1889. Dette nye foretaket, eid av Kaptein A.M. Aamundsen, ingeniøren Jacob Moe og Adolf Top, bygde og reparerte dampskip, turbiner, sagbruksmaskiner og reparerte seilskip i dokk. Men heller ikke dette foretaket gikk særlig bra, og i 1892 solgte de til Christen Christensen.

Mange ble til ett

Christen Christensen var sønn av Søren Lorentz Christensen, som i flere år samarbeidet med tømmerhandler og skipseier Peder Søberg. Sistnevnte kom til Sandefjord i 1807 for å tjene i kystvakten.

Høsten 1808 var han med på kapring av et svensk og et britisk skip utenfor Vallø, og kjøpte senere et av disse fra staten, Han sluttet i kystvakten og begynte for seg selv som forretningsmann og skipseier. I 1826 begynte å han bygge skip på Framnes.

På midten av 1830-tallet begynte samarbeidet med seilmaker, verftseier og skipseier Søren Lorentz Christensen, som bygde flere av sine skip på Søbergverven. I 1850 kjøpte Christensen halve Søbergverven fra Peder Søberg.

Da Søren Christensen døde, 52 å gammel, var det hans enke Otilie som tok over ledelsen av forretningene i noen år, til sønnen Christen Christensen tok over som leder i 1968.

Christen Christensen var en driftig mann. Han kjøpte alle skipsverftene i nærheten og flere andre eiendommer.

I 1879 eide han hele Langestrand-området og Rødsverven i tillegg til Søbergsverven. I 1892 kjøpte han Lyhmanns mek. verksted, og ga bedriften navnet Framnæs mek. Værksted.

200 skip på 100 år

I 1898 ble verftet et aksjeselskap. A/S Framnæs mek. Værksted gjorde mange store investeringer for å kunne rette fokuset fra bygging av trebåter til bygging av stålskip.

I løpet av de litt over 100 årene Christen Christensens selskap bygde skip i Sandefjord, har 200 skip forlatt dokken og reist ut i verden. Men vi kan ikke snakke om Christen Christensen uten å komme innpå at det var han som startet det norske hvalfangsteventyret i Antarktis.

Framnæs Mek. Værksted gikk fra å bygge store seilskip i tre, til å bygge dampskip, flytende kokerier til hvalfangstflåten og de sto bak mange av de teknologiske nyvinningene innen hvalfangsten.

Hvalfangsten sørget også for god butikk for bedriften i mange år, vedlikehold og ombygging av Vestfolds store fangstflåte var lenge en av verkstedets viktigste oppgaver.

Den norske hvalfangstens fødestue

Christen Christensen var en pioner. Han startet tidlig med selfangst og sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper allerede på 1880-tallet.

Carl Anton Larsen

Kaptein Carl Anton Larsen fra Larvik ledet flere av ekspedisjonene Christensen finansierte i Antarktis. Carl Anton Larsen etablerte også Grytviken på Sør-Georgia, som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904.

Foto: Offentlig eiendom

Han innledet norsk hvalfangst i Antarktis, etter å ha ominnredet dampskipet Admiralen til verdens første moderne flytende hvalkokeri. Sammen med to hvalbåter reiste «Admiralen» til Sydishavet i 1905.

Dette skjedde etter den store hvalfangstkrisen i Finnmark, og etter flere mislykkede turer til Antarktis for rettshval- og selfangst. Christensen sto også bak den første fabrikken i Norge for herding av hvalolje, i 1913.

Så stort var dette at i 1917 åpnet Europas eneste spesialmuseum for hval og hvalfangst i Sandefjord. Det var Christensens sønn Lars, som donerte museet til Sandefjord kommune, etter å ha lekt med tanken i tre år. Han hadde besøkt et hvalfangsmuseeum i USA, og syns et museum tilegnet den omfattende næringen han selv og familien var en del av, var en god ide.

Museet fikk navn etter hans far, og het Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum.

Ny Sandefjord

Hans sønn Lars Christensen begynte som skipsreder i Sandefjord 1907, da var han bare 23 år gammel. Han var også aktiv i hvalfangsten fra 1909.

I årene 1927–30 finansierte Lars Christensen tre norske ekspedisjoner til Antarktis. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen i land på Bouvetøya.

Øya ble erklært for norsk territorium, ved flaggplanting. En liten hytte ble bygd på et av de få stedene det gikk an å gå i land og fikk navnet Ny Sandefjord. Ekspedisjonen gjorde forskjellige vitenskapelige observasjoner i løpet av måneden de var på øya.

Britene mente Bouvet-øya var deres og bestred Norges krav om å erklære øya norsk territorium, men etter diplomatiske forhandlinger oppga britene kravet i 1929 og siden 27. februar 1930 er Bouvetøya definert som norsk biland.

Lars Christensen deltok selv i fire Antarktis-ekspedisjoner sammen med sin kone Ingrid, samtidig som han var med i styrene i flere bedrifter, blant dem, Framnæs mek. Værksted.

Ga arbeid til tusener

Framnæs mek. Værksted var i alle år en hjørnesteinsbedrift for Sandefjord.

Christian Radich i Fredrikstad

Skoleskipet Christian Radich ble bygget på Framnæs mek. Værksted i Sandefjord.

Foto: Shemsi Bunjaku / NRK

Verkstedet har bygget seilskuter og hvalflåten, flytedokker og kraner. Den aller første norske boreplattformen ble bygget i Sandefjord. Skoleskipet Christian Radich så også dagens lys på Framnes.

Tyskerne beleiret Framnæs under krigen, og planen var å bruke verftet til utvikling av krigsmateriell. Det gikk ikke så bra. Arbeiderne gjennomførte en rekke «gå sakte-aksjoner», som hindret tyskerne i å bruke verkstedet slik de ville.

Etter krigen ble skipsproduksjonen utviklet videre og Framnæs leverte skip til store deler av verden. Da Norge fant olje, var det boreplattformer og heisekraner som fikk mest fokus.

Denne kortfilmen brukes med tillatelse fra Lardex.net, en nettside som har masse informasjon om Framnæs mek. Værksted, i tillegg til noen gode historier fra dem som arbeidet der. Vi tillater oss å gjengi en historie, fra 1953:

«En tidligere arbeider kunne fortelle at han i en periode arbeidet på Framnæs.

På nybygningen "Texaco Europe" i 1956 sto han oppe på en stilling og var motholder, da han mistet en glødende nagle, som falt ned og rett i nakken på en som gikk under. Den glødende naglen falt ned i nakken, under kjeledressen og videre nedover ryggen og endte opp i buksebaken. Etter en veritabel krigsdans brant naglen hull i buksebaken og falt ut.

Merkelig nok fikk ikke fyren store skader etter uhellet. Han slapp med noen mindre brannsår.»

Så kom oljekrisen ...

Kong Olav på trikken under oljekrisa i 1973.

Kong Olav på trikken under oljekrisa i 1973. Norge innførte forbud mot bilkjøring på søndager under oljekrisa, og Kong Olav på trikken er blitt selve symbolet på oljekrisa i Norge

Foto: Greve, Jan / SCANPIX

Da oljekrisen var et faktum i 1973, (et resultat av OPECs oljeboikott og den kraftige prisøkningen som var en straffereaksjon overfor land som støttet Israel under Yom Kippur-krigen i 1973, red.anm.) gikk det hardt ut over også driften på Framnæs.

Oljekrisen førte imidlertid til at den norske tankfarten gikk inn i en langvarig krise. Selv om oljekrisen ebbet ut i mars 1974, kunne man se ringvirkningene av det gjennom hele 70-tallet.

På 1980-tallet gikk det ikke noe bedre med A/S Framnæs mek. Værksted.

Ledelsen forsøkte å redde selskapet, ved å splitte det opp i seks forskjellige børsnoterte selskaper, med Framnæs Industriutvikling A/S som morselskap.

Det var ikke nok. I 1987 var det slutt for driften på Framnes. Selskapet ble nedlagt.

Kilder:

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost