Da russerne trakk seg tilbake flyttet familien hjem. En uke senere åpnet de kjellerlemmen

En blå varebil står parkert i innkjørselen til et toetasjes teglsteinshus i utkanten av landsbyen Shevchenkove nordøst for hovedstaden Kyiv.

Porten er perforert med kulehull, men det er synet på gårdsplassen som har fått følelsen av maktesløshet til å spre seg hos disse mennene.

30. mars begynte russiske styrker tilbaketrekningen fra områdene rundt den ukrainske hovedstaden Kyiv. Sakte, men sikkert kunne folk som hadde flyktet i sikkerhet nærme seg husene sine igjen.

2. april kom Maxym Shpak og faren tilbake til det lille huset de hadde begynt å renovere for å se hvilke skader som var påført under den russiske beleiringen. Det var ikke så ille som fryktet. De russiske styrkene hadde åpenbart bodd i huset deres, så det var ikke utbombet. Det sto der.

– Vinduene var knust. Dører var ødelagt. Det hadde brukt ett rom til å sove i, og et annet som søppelrom og toalett. Så vi begynte bare å rydde, forteller han lavmælt.

De visste ikke hva som skjulte seg under bakken.

– I går drev vi på og ryddet på gårdsplassen og da bestemte vi oss for å sjekke kjelleren i same slengen. Vi åpnet kjellerlemmen og så at det lå seks døde mennesker der. Så vi varslet selvsagt med en gang politiet, sier han og legger til:

– Politiet kom i dag og fortalte at de hadde blitt skutt og drept.

Han kjente to av de døde. De var naboer og brødre. De fire andre vet han ikke hvem var. Det blir opp til politiet å finne ut nå.

Ifølge politiet på stedet ble alle seks funnet med hendene bundet på ryggen. Skutt i hodet i det som beskrives som en regelrett henrettelse.

– Jeg er helt sikker på at disse seks personene ble skutt av russerne en dag eller to før de trakk seg tilbake. Da de ble hentet ut var det ikke noen sterk lukt av lik, sier Shpak.

På betonggulvet hvor kjellerlemmen ligger er det ferske blodspor. Det er også flekker av blod på veggene.

Etter at de russiske styrkene trakk seg tilbake fra Ukraina har myndighetene startet etterforskning av 5600 saker de mener kan være krigsforbrytelser. Det er både høytstående politikere og offiserer på listen over mistenkte.

Også Norge og minst elleve andre europeiske land driver etterforskning sammen med Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Landsbyen Shevchenkove hadde like under tre tusen innbyggere før invasjonen. Den er litt for stor til å si at alle kjenner alle. Men alle kjenner noen som er rammet. Som er døde. Andriy Korkin hilser i det han går forbi.

Mannen i midten av 30-årene har ett mørkt drag over ansiktet.

– Jeg har akkurat begravd min mor og bestemor, forteller han. Det var en venn som varslet om at barndomshjemmet var utbombet.

– Han ringte meg og fortalte at han hadde gjennomsøkt hele huset og funnet min mor og bestemor døde.

Han føler seg helt alene i verden. Men han snur også sorgen til noe annet. Til en kampvilje. Han vil kjempe for sitt land.
– Jeg vil hedre min mor. Hun trodde på et fritt Ukraina. Hun trodde på et ukrainsk folk. Nå er mitt mål å tilintetgjøre okkupantene og undertrykkelsen av vårt land og folk, sier han og legger til.

– Jeg har jo ingen familie. Ingenting å miste lenger.

Hver dag. Hver time finnes det døde i de områdene som russerne okkuperte.

Han som er en av de øverste lederne for de militære styrkene i denne delen av Ukraina er sikker på at antallet døde vil øke jo lenger inn i de områdene russerne kontrollerte man får arbeidet seg.

– Selvsagt. I går hadde vi offisielt 69 døde i vårt distrikt. Jeg er helt sikker på at det vil bli langt flere ofre blant sivilbefolkningen, sier brigader Valery Yembakov.

Men arbeidet er farlig. Både militæret og myndighetene sier russerne har lagt igjen store mengder miner og eksplosiver etter at de trakk seg tilbake – eller ble nedkjempet, som de kaller det her.

Det er en skjebne på hvert gatehjørne. I hver hage. I hvert hus.

Tilbake på gårdsplassen. De seks likene er pakket pent i poser. Dødsattesten festes i en lomme på fremsiden. Seks av de over tusen døde som så langt er funnet etter at russerne forsvant. Tallet er ventet å bli høyere og høyere. For Maxym Shpak og faren var det tungt å komme hjem igjen. Kvinnene i familien bor fortsatt i en annen landsby. De hadde egentlig ikke lyst til å dra.

– Vi ville egentlig ikke komme tilbake de første dagene. Men nå er det litt ...

Han stopper opp. Nøler.

– De kom til oss, truet oss og tok alt vi eide. Vi visste ikke om vi ville overleve eller ikke. Men takk Gud så gjorde vi det. Vi overlevde. På et eller annet vis.

Nå frykter han at det bare blir verre og verre. Allerede har han fått siste nytt.

Også i ett av nabohusene lenger ned i gaten er det funnet døde i kjelleren.