I Kozelets utenfor Kyiv venter en mormor og en farmor spent. Kommer de snart?
I en minibuss på vei til den lille forstaden sitter Viktoria Strømme (39) og datteren Ksenija Shved (8).
De er også spente. Ksenija lurer på om bestemødrene har laget pannekaker til henne.
Det er snart fire måneder siden morgenen da flyalarmen ulte i Kyiv for første gang. 24. februar gikk Russland til angrep på mål i og rundt hovedstaden.
En russisk kolonne av militærkjøretøy rullet mot byen.
Frykt og usikkerhet spredte seg. Hva ville skje nå?
I likhet med flere hundre tusen ukrainere, valgte Viktoria og Ksenija å flykte. Ved hjelp av Viktorias norske eksmann kom de seg til Norge.
– Det var ikke lett, vi har opplevd mye traumer. Jeg gikk til psykolog i Norge. Jeg har vært så stresset på grunn av krigen. Den plutselige omveltningen av livet og all usikkerhet om fremtiden, sier Viktoria.
– Og fordi moren min ble værende.
Noen, men ikke alle
Nå er det relativt trygt og rolig i hovedstadsområdet. Mange krigsflyktninger vender i disse dager tilbake til de delene av Ukraina der det ikke er aktive kamper.
Ukrainske grensevakter melder at omtrent 30.000 personer kommer tilbake til landet hver dag.
Ifølge ferske tall fra UNHCR er nærmere 5 millioner ukrainere blitt registrert som flyktninger i Europa siden Russlands invasjon.
I tillegg anslår FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) at over 8 millioner mennesker er på flukt internt i landet.
Men selv om en del flyktninger nå velger å dra tilbake, pågår det fortsatt harde kamper i det østlige Ukraina. I byene Sievjerodonetsk og Lysytsjansk meldes det om svært store ødeleggelser.
Merket av krigen
NRK møter Viktoria og Ksenija på busstasjonen i Kyiv. De er slitne etter reisen fra Norge og en 20 timer lang busstur fra Krakow i Polen.
Nå gjenstår bare en kort tur med en lokal buss. Savnet etter Ksenijas mormor har vært stort.
I åtte dager skal Viktoria og datteren besøke det krigsherjede hjemlandet. Deretter drar de tilbake til Norge. De vil se an situasjonen i Ukraina før de vender hjem for godt.
– Det ser ikke ut som det er krig her lenger. Da jeg dro føltes det mer farlig, vi følte at det var krig. Nå ser det mer normalt ut, sier Viktoria i det vi kjører gjennom Kyiv.
I de fire månedene Viktoria og Ksenija har vært borte, har kulden som herjet ved krigens begynnelse blitt erstattet med sol og 30 varmegrader.
Folk går kledd i sommerklær, og mange sykler i gatene. Noen kafeer holder åpent.
Likevel er det uvanlig stille, og krigens tilstedeværelse merkes overalt.
Ukrainske flagg og plakater med oppmuntrende budskap pryder hele Kyiv. Det er mange sjekkpunkt med hvite sandsekker å se, selv om få av dem er bemannet nå.
Fra bussen på veien til Kozelets, der Viktoria er vokst opp, ser hun flere hus i ruiner. Området er tydelig merket av den russiske hærens angrep.
Viktoria har savnet familien som ble igjen i Ukraina.
– Det er fantastisk, men litt trist også, fordi jeg skal reise herfra igjen veldig snart, sier hun.
Gjensynsglede
Vi nærmer oss leiligheten til Viktorias mor og Ksenijas mormor, Svetlana Fonaruik. Sammen med henne venter også Ksenijas farmor, Oksana Shved.
Viktoria og Ksenija har steget av bussen og går med raske skritt mot mormorens hjem. De bærer hver sin ryggsekk. Viktoria drar en trillekoffert etter seg.
Ksenija får øye på bestemødrene og begynner å løpe. Hun kaster seg i armene til mormoren og blir løftet opp i en varm klem. Deretter står farmor for tur.
Gleden er enorm. Alle kvinnene gråter og klemmer. Det er et følelsesladd øyeblikk.
– Takk Gud for at vi har kunnet holde kontakten via internett, sier mormor Svetlana.
Hun forteller at hun har hatt det vanskelig etter at datteren og barnebarnet dro. Men hun forstår at Viktoria må gjøre det som er til Ksenijas beste.
– Vi må holde ut dette, vi vil ringe til hverandre. Vil trenger å være tålmodige og vente, sier Svetlana.
Men akkurat nå er det bare glede og latter i mormors stue. Viktorias og Ksenijas tretthet er som blåst bort.
– Kan forandre seg
Krigen i Ukraina ble etterfulgt av den største flyktningstrømmen i Europa siden andre verdenskrig. Noen har begynt å dra tilbake, og flere kan følge etter, ifølge Pål Kolstø, professor ved Universitetet i Oslo.
– Ukraina er et veldig stort land, og det er regioner som er helt trygge å vende tilbake til. Dette vil kunne forandre seg fra måned til måned og uke til uke, sier Kolstø til NRK.
Om ukrainske flyktninger på lengre sikt velger å bli i utlandet, kommer også an på hvordan de blir møtt i landene de kommer til, mener Kolstø.
– En viktig faktor for om de blir værende i Norge, er om det er andre ukrainere der fra før der de blir bosatt.
Kolstø tror at returer til Ukraina etter en eventuell fredsavtale, vil avhenge av hvordan det ser ut i landet.
– Hvis krigslykken snur mot ukrainerne og de taper terreng, så vil kanskje mange vente med å returnere, påpeker han.
– Andre kommer ikke til å vende tilbake i det hele tatt, legger professoren til.
Skaper et liv
Selv om bombingen av Kyiv og områdene rundt har avtatt, tror ikke Viktoria det er trygt å flytte tilbake helt ennå.
Hun ønsker å bli i Norge i ett år, og deretter vurdere om det er trygt å flytte hjem.
– Om krigen stanser, kommer vi tilbake, sier hun.
– Jeg er bekymret for Ksenija, og jeg har bestemt meg for å redde henne. Selv om det er stille her nå, kan alt forandre seg i løpet av 5 minutter.
Nå prøver Viktoria og datteren å skape seg en tilværelse i Oslo som ligner den de hadde i Ukraina.
Ksenija begynner i 3. klasse til høsten. Hun forteller at hun har møtt flere ukrainske barn på skolen.
– De er vennene mine nå, sier Ksenija.
Den lille familien skal flytte inn i en leilighet som de har fått av norske myndigheter, forteller Viktoria.
– Jeg føler at vi har masse i Norge. Vi får støtte og hjelp av fantastiske folk. Hjelp fra myndighetene med skole, integrasjonsprogram og leilighet. Alt vi trenger, får vi. Dette er en drøm for meg, sier hun.
I Ukraina jobbet Viktoria som daglig leder på en restaurant. Nå håper hun å få jobb på en kafe eller restaurant i Norge. Hun har vært på et jobbintervju.
– Jeg har vært på et jobbintervju, så vi får se, sier 39-åringen.
Viktoria trodde oppholdet i Norge skulle bli kortvarig. Da hun og datteren kom registrerte de seg ikke, fordi de trodde krigen skulle være over etter 2–3 uker.
– Men nå forstår vi at det vil ta lang tid, sier Viktoria.