Ukraina: Dette koster krigen Putin og russerne

Det går etter forholdene bra med den russiske økonomien, forsikret president Vladimir Putin i en tale 15. desember. Han viste til at økonomien lå an til å krympe med bare 2,5 prosent i år.

Det er langt mindre enn mange i Vesten hadde trodd.

Det er nok av mat og nødvendige forbruksvarer i butikkene i Russland. Putin gir stadig nye ordre til regjeringen om å «produsere russisk» til erstatning for import.

Likevel betaler landet allerede en høy pris for Putins krig. Ikke alt er synlig, og den kommer sikkert til å vokse.

De viktigste kostnadene ved krigen kan summeres i sju punkter.

1. Drepte soldater

Det finnes ingen sikre tall. Men den amerikanske forsvarssjefen, Mark Milley, anslo i starten av november at rundt 100.000 russiske soldater var drept eller såret i Ukraina.

Den russiske forsvarsministeren Sergej Sjojgu sa 21. september at 5937 russere var drept.

Mens det ukrainske forsvarsdepartementet hevdet 29. desember at rundt 104.560 russiske soldater er drept i krigen til nå.

Gravejournalister fra BBC og den uavhengige russiske nyhetstjenesten Mediazona har fått bekreftet over 10.700 døde via åpne kilder.

Men alle tall er usikre.

Det er dokumentert at mange russiske soldater er sendt inn i krigen uten kunnskap, trening, oppdaterte kart og kommunikasjonsutstyr.

The New York Times har intervjuet førstehåndskilder som forteller om kaotiske tilstander på bakken. Om et flyvåpen som ikke klarte å være støtte.

Mange russere har ikke tilgang til uavhengige kilder, og slett ikke alle forsøker å skaffe seg det. Men en god del har forstått – og dratt.

2. Hjerneflukt

Rundt 100.000 IT-arbeidere har forlatt Russland siden krigen startet. Det er rundt 10 prosent av alle ansatte i denne sektoren.

Det opplyste landets digitaliseringsminister, Maksut Sjadajev, 20. desember.

Allerede i løpet av første halvår skal 25.000 IT-spesialister ha dratt og ikke kommet tilbake. Programmerere, webdesignere, analytikere, prosjektledere og testere dro.

Mange av dem bor nå i tidligere sovjetrepublikker, som Armenia, Usbekistan og Georgia. En del reiste til Tyrkia. En stor andel jobber fortsatt for russiske selskap og institusjoner.

I tillegg har et ukjent antall leger, journalister og kulturarbeidere forlatt Russland. Mange dro i dagene like etter at den ekstra mobiliseringen ble kunngjort 21. september.

Når så mange forsvinner, er det ikke mulig å fylle hullene i løpet av to-tre år.

3. Isolasjon for middelklassen

Det er ikke like lett å reise vestover nå.

Jeg har møtt dem på butikken, på kafé, på treningssenteret. Unge russere som trekker resignert på skuldrene. De utstråler avmakt.

For dem er Europa i overskuelig framtid stengt. Ikke får de visum, og ikke har de noe å betale med.

Men de vet at mange oppfatter det som «upatriotisk» å klage over sånt. Samtalene med NRKs utsendte foregår som regel viskende.

– Den nye normaliteten er «livet uten», skrev redaktør Konstantin Remtsjukov på lederplass i avisa Nezavisimaja Gazeta på vår julaften.

Men han skrev også at dette berører bare rundt 20 prosent av befolkningen.

– De er få, godt utdannet, energiske og internasjonale i sin livsførsel. Men tapene deres teller ikke. Det er ikke helt rettferdig, for de har ikke gjort noe galt, la Remtsjukov til.

Avisredaktøren skrev også at «navlestrengsforbindelsen» mellom Putin og «den store massen av folket» har gitt ham legitimitet til å kjøre på av all kraft.

– For disse kjernevelgerne vil ikke lide direkte tap av at det blir umulig å ta ut dollar, fly til Europa og betale med Visa-kort, bemerker Remtsjukov.

Men bil er viktig for Putins velgere.

4. Bilproduksjonen har stupt

Krigen og sanksjonene har ført til en bråstopp i import og produksjon av utenlandske bilmerker i Russland.

Ifølge en internasjonal database for bilindustrien, falt også produksjonen av russiske passasjerbiler med to tredeler fra januar til oktober. Da er det sammenlignet med samme periode i fjor.

Det skyldes særlig problemene med deler fra Vesten. Alternative kilder, som India og Kina, er enten for trege eller engstelige for selv å bli rammet av sanksjoner.

Bilproduksjon er en god lakmustest på landets evne til importsubstitusjon av industrielle forbruksvarer. Derfor har Putin gitt regjeringen beskjed om å satse stort.

Produksjonen av alle typer nye biler skal dobles innen 2025, mens bildeler skal tredobles.

Det opplyste industri- og handelsminister Denis Manturov under et møtet med statsministeren 26. desember.

Det er mange andre sektorer som også sliter fordi de mangler vestlige innsatsvarer. Men Putin sier det bare viser at Vesten ønsker seg et svakt Russland.

5. Trøblete handel og stagnasjon

Russland er avhengig av å eksportere olje og gass. I 2021 sørget energieksporten for 45 prosent av inntektene på statsbudsjettet.

Gasseksporten til Europa er ifølge nyhetsbyrået Reuters lavere enn noen gang siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Samlet russisk gasseksport er ned med 45 prosent i år, ifølge Gazproms direktør. En stor del av den gassen Europa kjøpte før krigen har altså ikke funnet andre kjøpere.

Når det gjelder olje, har EU innført importforbud, pluss makspris på russisk olje til land utenfor EU. Det betyr at olje solgt for over 60 dollar fatet ikke vil kunne fraktes på skip som må forsikres i de vanlige forsikringsselskapene.

I inneværende år har økte energipriser veid opp for mindre volum. Men Russland har ingen garanti for at det vil skje i årene framover.

De langsiktige konsekvensene av isolasjon er økonomiske stagnasjon. Russland kan bli tvunget til å importere innsatsvarer til lavere kvalitet og høyere pris. Etter hvert kan de få problemer med å få tak i høyteknologi-deler til egen energiproduksjonen, sier økonomen Jay Zagorsky til avisa Insider.

Allerede nå har Russland store problemer med reservedeler til fly fra Boeing og Airbus. I februar utgjorde deres fly nær to tredeler av Russlands passasjerfly.

I august rapporterte Reuters om at fly var satt på bakken for å strippe dem for deler til fly i tjeneste.

Det satses nå voldsomt på å produsere egne fly som erstatning. Men det går langsomt.

6. Ytringsfriheten livløs

– Du forstår sikkert at det er vanskelig for meg å snakke med deg.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått lignende svar fra folk jeg ber om et intervju.

For nå kan alle som er under «utenlandsk innflytelse» bli klassifisert som «utenlandsk agent». Det er bortimot synonymt med «spion» i russisk språkbruk.

Fra før var det slik at folk som mottok honorar eller lønn fra utenlandske oppdragsgivere risikerte å bli kalt «agent».

Det er forbudt å kalle krigen for «krig», eller snakke nedsettende om Russlands væpnede styrker. Du risikerer opptil 15 år i fengsel.

Enda president Putin nylig kalte det «krig», ikke «spesialoperasjon».

Kritiske medier, som Novaja Gazeta og Ekho Moskvy er lagt ned. Journalister og kommentatorer drar i eksil. En av dem er fredsprisvinner og redaktør Dmitrij Muratov.

Alle vet at «veggene har ører», at mobiler og laptoper gjøres til instrumenter for overvåkning. Ingen som har ytret seg kritisk offentlig om krigen eller Putin kan føle seg trygge.

Det er mer trykkende enn i Sovjetunionens i siste halvdel av 1980-tallet. Den teknologiske effektiviteten var heller ikke den samme.

7. Krig og selvforståelse

«Den store fedrelandskrigen» har i tiårene etter andre verdenskrig virket samlende på russerne. Den er forbundet med kollektiv lidelse, men også kollektiv stolthet. Uten den sovjetiske innsatsen, hadde ikke resten av verden klart å stanse Hitler.

Krigen i Afghanistan er «glemt». Det er også krigen mot separatistene i Tsjetsjenia på 1990-tallet, i alle fall nesten.

Men krigen i Ukraina blir det ikke mulig å glemme like lett, selv om den skulle avsluttes til våren.

Det blir ikke enkelt å uttrykke stolthet over den russiske soldatens innsats blant «fremmede». De som tror på propagandaen om at soldatene kjemper mot «ukrainske nazister», vil få seg en lynrask korreksjon i møter med folk utenfor Russland.

Noen vil nok kjenne seg skamfulle over å være russiske statsborger, slik en del russere jeg har møter sier de føler det nå.

Det er umulig å rettferdiggjøre det russiske angrepet og den russiske anneksjonen ut fra folkerettslige eller internasjonalt anerkjente humanitære prinsipper.

Krigen har blåst liv i anti-russiske strømninger som er hinsides ansvaret for det som skjer på slagmarken.

I et Europa hvor orkestre har avlyst konserter med Tsjajkoviskijs musikk, og hvor noen tar til orde for generell kulturboikott av Russland, blir det utfordrende å være russer utenfor Russland i overskuelig framtid.