Hopp til innhold

Russisk soldatenke: – Vi er ikke okkupanter

Ljudmilas mann var sjef for russiske stormlandetropper som forsøkte å ta Kyiv på krigens første dag. En måned senere var han død. Men Ljudmila har aldri tvilt på at president Putin handler rett.

Ljudmilas mann var sjef for russiske stormlandetropper som forsøkte å ta Kyiv på krigens første dag. En måned senere var han død. Bildet til høyre er av kampene der mannen deltok.

Ljudmila Jagidarova er enke etter soldaten Denis Jagidarov. Til høyre bilde av kampene ved Hostomel utenfor Kyiv, der hun fikk høre at mannen deltok.

Hun visste det ikke da, 24. februar i fjor. Men nå vet hun hva ektemannen, Denis Jagidarov, gjorde i Ukraina den dagen Russlands invasjon startet.

Hun kjente igjen stemmen og haka på en video hun så først etter hans død.

Vi møter Ljudmila Jagidarova på en kafé i Rjazan, rundt 200 kilometer sør for Moskva. NRK har forsøkt å få flere russiske soldatenker i tale. De fleste sier nei.

Men Ljudmila forteller villig. Hun viser oss også videoen med mannens stemme.

Stormet flyplassen ved Kyiv

Der, det er han som snakker, sier hun og peker.

Vi hører bare en stemme bak et automatvåpen. Litt tidligere har vi sett gruppen med soldater lande i et helikopter. Videoen viser også at de har landet i nærheten av en flyplass.

Vi får vite at Ljudmilas mann deltok i slaget om Antonov-flyplassen ved Hostomel, like nordvest for Kyiv.

Den vevre, unge kvinnen foran meg er altså enke etter sjefen for bataljonen fra Russlands 31. stormlandebrigade i Uljanovsk.

Ordren besto i å ta kontroll over flyplassen. Den skulle være landingsplass for russiske styrker som skulle ta Kyiv.

Trodde han skulle på øvelse

Han fortalte meg aldri hvor han dro. Denne gangen sa han bare at han skulle på en stor øvelse i Belarus, forteller Ljudmila.

Det gikk ikke så bra for stormlandetroppene. De kontrollerte flyplassen en kort stund. Men ikke på en slik måte at den russiske forsvarsledelsen turte å sende inn transportfly med troppeforsterkninger.

Derimot ble verdens største transportfly, ukrainske AN 225 Mrija, ødelagt i kampene om flyplassen. Det stod inne i en hangar.

Verdens største transportfly, ukrainske AN 225 Mrija, ble ødelagt i kampene om flyplassen. Det stod inne i en hangar.

Verdens største transportfly ble ødelagt i kampene om flyplassen.

Foto: Efrem Lukatsky / AP

I begynnelsen av april ga Russland opp å ta Kyiv. Soldatene ble omdirigert.

Ljudmila vet ikke om det var der mannen ble drept. Hun snakket bare med ham to ganger.

Han ringte på bursdagen sin 17. mars. Vi snakket sammen i maks halvannet minutt, men jeg rakk å ta tre skjermdumper av ham, sier hun og viser oss bildene.

Så ringte han på den yngste sønnens bursdag noen dager seinere. Han var alltid alene og sa aldri hvor han var.

Det var siste gangen de snakket sammen. 24. mars var han død. Skutt i hodet av en skarpskytter, etter skadene å dømme, ifølge Ljudmila.

Det er også bekreftet av hans medsoldater.

Kirkegården i Rjazan. Det er forbudt ved lov å fotografere på innsiden av kirkegården. Flaggene er stort sett fra Russlands luftbårne styrker (VDV). På innsiden er det mange bilder av soldater, også fra andre våpengrenser.

Det er forbudt ved lov å fotografere på innsiden av kirkegården i Rjazan. Flaggene er stort sett fra Russlands luftbårne styrker (VDV). På innsiden er det mange bilder av soldater, også fra andre våpengrener.

Mener det var verdt det

Hun fikk liket hjem, og han ble gravlagt 6. april i fjor.

Til å begynne med levde jeg i et hav av tårer. Men nå kjenner jeg bare en enorm stolthet over ham og kameratene. De var ikke redde, og ordre er ordre, sier Ljudmila.

Er du overbevist om at dette er en rettferdig krig?

Ja, jeg har aldri tvilt. Ikke da, og ikke etter at jeg fikk vite at han var død. Jeg har aldri tenkt at presidenten ikke handlet riktig, at det ikke var verdt det.

Å angripe et land slik Russland har gjort i Ukraina, er et brudd på folkeretten. FN-etterforskere har også slått fast at Russland har begått en rekke krigsforbrytelser i Ukraina, som tortur, drap på sivile, angrep på sivil infrastruktur, seksualisert vold og deportasjon av ukrainske barn.

Men Ljudmila avviser blankt at russiske styrker i Ukraina er okkupanter.

Vi er ikke okkupanter, ikke i det hele tatt. Vi kom ikke for å ta landet. Vi kom for å frigjøre folk fra deres egne politikere.

Enken med en sønn på 13 og en på 6 gir inntrykk av at hun mener det hun sier.

Ljudmila og barna flyttet fra tjenestestedet Uljanovsk til Rjazan etter mannens død. Hun er fra Rjazan, og det var her de møttes, forteller hun. Det øverste akademiet for Russlands luftbårne styrker ligger her.

På kirkegården i utkanten av byen er det tett i tett med ferske graver med flagget til de luftbårne styrkene på. Men Denis Jagidarov er gravlagt et annet sted, der han vokste opp.

Emblemet til de luftbårne styrkene som lysskulptur

Emblemet til de luftbårne styrkene som lysskulptur i Rjazan, rundt 200 kilometer sør for Moskva.

Bærer mannens paradeuniform

Sammen med andre soldatenker har Ljudmila latt seg fotografere med mannens paradeuniform over skulderen. Enkene er blitt intervjuet i den lokale nyhetssendingen Vesti Rjazan på den statlige TV-kanalen Rossija 1.

Den gjeveste av de åtte medaljene på brystet er «Helt av Russland». Det er den høyeste ærestittelen en kan få i Russland.

Den yngste sønnen sier stadig at «pappa er en helt». Han vil også bli offiser.

Ljudmila og barna har fått en gratis fireroms leilighet og betaler ikke kommunale avgifter. Kommunen sørger for gratis billetter til sports- og kulturarrangementer. Og pensjonen er rikelig, sier hun.

Alene? Nei, jeg elsker ham fortsatt. Han er min vegg. Samme hva som skjer, så er Denis ved siden av.

Hun sier hun også forstår de ukrainske soldatenkenes sorg. At hun ikke bærer på hat.

Og selv om hun synes krigen er «rettferdig», håper hun at den slutter snart. Så mødrene, konene og barna kan få mennene sine hjem.

Forstår ikke hvorfor vi kriger

Det er slett ikke alle soldathustruer som er like overbevist om at det Putin gjør er riktig. Aljona er en av dem.

Jeg forstår ennå ikke helt hvorfor vi kriger. Hva er det vi driver med, hva slags territorium er det vi kjemper om. Vi har vært venner hele livet, sier hun til NRK.

Aljona

Russiske Aljona forteller at soldatmannen helst unngår å snakke om det han opplevde i Luhansk øst i Ukraina.

Foto: Gro Holm

Aljona, som ikke vil oppgi etternavnet sitt, bor også i Rjazan. Hun fikk mannen hjem i live, men han er yrkessoldat og må regne med å bli sendt tilbake til Ukraina.

Mannen min sa at innbyggerne i Luhansk og Donetsk i det store og hele ikke støtter oss, russerne. Han sa at kanskje var det 10 prosent som hjalp dem, som var villige til å gi dem mat. 10 prosent, resten var innstilt på å overgi dem til ukrainerne.

Hun forteller at han sendte henne desperate meldinger om mangel på kommunikasjonsutstyr i fjor høst:

«SOS! Guttene trenger hjelp. Bidra med det dere kan, de trenger walkietalkier, straks!»

Uten sambandsutstyr er det vanskelig å drive krig. Du får ikke beskjeder om hvor motstanderen er. Du kan ikke sende beskjeder for å advare.

Men mannen vil helst ikke snakke om det han opplevde i Luhansk, sier Aljona.

Ikke til oss, ikke til henne.

SISTE NYTT

Siste nytt