Overlevelsesguide til Kina

Resirkulering og gjenbruk av gamle sko kan synes som en vakker og miljøvennlig tanke. Men kanskje ikke likevel, hvis de resirkulerte produktene havner i din egen kropp, og inneholder store mengder svært giftige tungmetaller?

Laget medisin av gamle sko

Akkurat dét fikk millioner av kinesere oppleve ganske nylig. Kanskje jeg også, for alt jeg vet. Men det meste får vi jo ikke vite, vi som bor i Kina, styrt med jernhånd av et kommunistparti som etter eget utsagn gjør alt for folkets beste.

Med jevne mellomrom blir likevel matvareskandalene så graverende og omfattende at de bryter gjennom kommunistmyndighetenes omfattende sensurapparat.

Den siste ble avdekket for noen måneder siden, og dreiet seg altså blant annet om gamle sko og støvler.

Kapsler av gelatin til legemidler, slike som svelges og løses opp i magesekken så medisinen kommer inn i kroppen, lages av industribedrifter som vanligvis bruker dyrehud til å produsere gelatinen.

I Kina fikk noen artige forretningsfolk den gode idéen at de kunne tjene masse penger på å bytte ut råvarene. I gryta puttet de i stedet gamle sko og støvler, pluss råttent lær og avfallslær fra fabrikker som laget sko og vesker. Billige saker, nesten gratis råstoff.

Gelatinkapslene så helt like ut som de ekte og ufarlige. Forbrukerne merket ingen ting, og produsentene kunne stappe sine grådige lommer fulle med fortjenesten fra de falske medisinkapslene.

Fikk smake egen medisin

Lenge gikk det bra, inntil noen ble syke av medisinen som helst skulle gjort dem friske. Da medisinkapslene senere ble analysert fant man ut at de inneholdt 90 ganger så mye av tungmetallet krom som den høyeste tillatte mengden.

Krom benyttes i behandling av industrielt lær, men er ikke å anbefale til produkter som man skal ha inn i kroppen. For mye krom kan forårsake sår på huden, nyre- og leverskader, kreft og tidlig senilitet. En heller dårlig miks med medisiner, altså.

Etter hvert ble myndighetene tvunget til å reagere på rapportene i pressen og på de mange mikrobloggene i Kina. Det avslørte at ni bedrifter laget giftige gelatinkapsler til 13 av de vanligste medisinene som blir solgt i Kina, blant annet smertestillende piller.

I kjølvannet av pilleskandalen kom nye rykter på nettet om at også meieri-industrien brukte slik avfalls-gelatin som tykningsmiddel når de laget yoghurt og puddinger. Meieriene avviste selvsagt dette, men kan vi tro på dem?

Melkeskandalen for noen år siden, og andre matskandaler der folk har omkommet på grunn av giftig mat, har alle startet med at de ansvarlige avviste at noe som helst galt hadde skjedd.

Smører korrupsjonshjulet

Man blir ganske nummen av slike nyheter. På den ene siden blir vi etter hvert livredde for alt vi putter i munnen som kommer fra kinesiske produsenter. På den andre siden blir vi oppgitte og fortvilte over at det er ingen ting vi kan gjøre, og at ingen kan stole på myndighetenes såkalte næringsmiddel-kontroll.

Forbrytelser som ennå ikke er oppdaget av offentligheten kan holdes godt skjult under et tykt lag med penger til de aktuelle myndighetene. Kontrollørene elsker slike forbryterske bedrifter. De gir grunnlag for en stabil strøm med store korrupsjonspenger.

Så medisiner kjøper vi ikke i Kina. De tar vi med fra Norge for å unngå uvirksomme eller giftige produkter. Da er det verre med maten. Et helt års forbruk er det ikke så lett å ta med seg i kofferten.

Kloakk eller rapsolje?

Når jeg står på kjøkkenet i Beijing og heller matolje i wok’en, lurer jeg fælt på hva den virkelig inneholder. På etiketten står det selvsagt at oljen er direkte presset fra den fineste raps, men slike etiketter er det jo ingen kunst å lage.

Nylig ble det avslørt at en gruppe andre artige forretningsfolk hadde begynt å helle gammel matolje på nye flasker. De fikk råvaren gratis. De hentet den enkelt og greit i rennesteinen utenfor restauranter. Mange steder, særlig på landsbygda, går den brukte oljen rett ut i åpen kloakk.

Denne oljen ble samlet opp, silt gjennom finmaskete duker og fylt på nye plastflasker med gilde etiketter som forsikret at dette var jomfruelig vare, så å si direkte fra raps- eller solsikkeåkeren. At dette avfallsproduktet inneholdt en del kjemiske uhumskheter, blant annet tungmetaller, var jo bare en litt uheldig bivirkning. Uansett ble profitten formidabel.

Ris til egen bak

Ved siden av woken med grønnsaker står en gryte ris og koker. Men heller ikke den føler jeg meg trygg på. Særlig ikke etter at en kinesisk forsker fant ut at mesteparten av all ris som blir produsert i Kina inneholder tungmetallet kadmium.

De er svært ivrige med å ha tungmetaller i maten her, og særlig sunt er det vel ikke, snarere tvert imot er det helseskadelig. Når det gjelder risen har ikke bøndene aktivt gått inn for å dytte kadmium inn i kornet.

Myndighetene, det vil si kommunistpartiet, har derimot tillatt å bygge all slags kjemiske fabrikker like inn til rismarkene. Det er tungmetallene som spys ut til luft og vann fra disse fabrikkene som forurenser åkrene og fører til at risen tar opp i seg giften.

Hundretusener blyforgiftede barn

Bly er det også nok av i luft og vann mange steder. Fabrikker som lager tinnfolie og bilbatterier forurenser så mye at hundretusener av kinesiske barn, kanskje millioner, har blitt blyforgiftet.

Blir blynivået i kroppen høyt nok, kan det føre til alvorlige hjerneskader som hindrer normal utvikling og læring for disse barna. I tillegg risikerer barna en rekke andre sykdommer som forårsakes av tungmetallet bly.

Noen bønder som drev med produksjon av andeegg syntes derimot at blymønje kunne ha en god virkning. De blandet blymønje i fôret til endene, for da fikk eggene så røde og fine plommer.

Eggene kunne da selges til høyere pris enn vanlige andeegg med gule plommer. At det kom litt ekstra, giftig bly med på kjøpet? Pyttsann.

Vannforsyning til besvær

Forurensning med tungmetaller og andre miljøgifter er så omfattende at hele 70 prosent av Kinas vannforsyning fra elver og sjøer er regnet som helseskadelig og uegnet som drikkevann. Men det finnes ikke så mange alternative vannkilder, for også grunnvannet er tilsølt.

I dag regner myndighetene med at av Kinas 1,3 milliarder innbyggere, må minst én milliard drikke vann fra kilder som er svært skadelige for helsen.

Årsaken er at en tredel av alt flytende industriavfall går rett ut i sjøer og elver, sammen med 90 prosent av kloakken. Urenset, selvsagt.

Kreftfremkallende kadmium, samt fluor og arsenikk, finnes i drikkevannet over store deler av landet. Selv tar jeg ikke sjansen på at vannet i hovedstaden Beijing skal være noe unntak. Hjemme på kjøkkenet i korrespondentleiligheten har vi derfor installert en vanntank som jevnlig fylles opp fra tønner med kostbart kjøpevann som visstnok skal være trygt.

Jeg sier visstnok, for selvsagt er det avslørt at noen av bedriftene som selger slikt kjøpevann har jukset og fylt gratis vann fra springen på sine eksklusive plast-tønner eller mindre plastflasker.

Dermed stiger fortjenesten skyhøyt i været, og alle som kjøper det dyre vannet får i seg akkurat like mye farlig forurensing som fattigfolk uten råd til det dyre, men antatt tryggere flaskevannet.

«Overlevelsesapp»

Hittil har de fleste kinesere ikke visst hvor farlig de lever. Matskandalene blir bare rapportert i de statskontrollerte mediene når de er så omfattende og grove at de likevel kommer til å bli kjent, gjerne ved hjelp av utenlandske journalister som bor og jobber i Kina.

Men noen få har sett seg grundig lei av å aldri vite hva de får i seg ved middagsbordet. I mai i år lanserte en ansatt i et kinesisk it-selskap smarttelefonappen «China Survival Guide».

Her legges det hver dag ut nye avsløringer om giftige, dårlige og falske matvarer. Som for eksempel falske egg som spretter 20 cm opp fra gulvet hvis man mister dem. Eller den populære matvaren tofu, som av en produsent ble tilsatt kreftfremkallende kjemikalier.

Tre dager etter lanseringen var «China Survival Guide» den hyppigst nedlastede appen, med over 200 000 brukere. Folk vil jo gjerne vite hva de putter i seg, også i Kina!

Da jeg i mai var hjemme i Norge i forbindelse med det årlige korrespondentmøtet holdt bøndene på med aksjoner fordi de var misfornøyde med jordbruksoppgjøret.

Mens noen kanskje hisset seg opp over bondeprotestene, kunne jeg ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har bønder og matvareprodusenter som bryr seg om at produktene deres er rene og sunne, og ikke giftige og helsefarlige. At disse folkene egentlig er gull verdt.

De lager jo det vi lever av, alle sammen.