Sykkelbyen London?

Jeg skulle ut et ærend. Måtte i en spesialbutikk et kvarters tid unna. Skulle jeg ta bilen, T-banen, buss, beina eller sykkelen?

Jeg tok en kjapp oppsummering for meg selv; bil er fullstendig uforutsigbart på tid i en trafikkert by som London.

Du vet aldri når det stopper opp, om det er på grunn av en ulykke eller veiarbeid eller bare generell trafikk. T-banen lå for langt unna bestemmelsesstedet, bussen kunne vært et alternativ, men sykkelen fristet mest denne formiddagen.

Jeg hadde nettopp fått den overhalt. Skiftet gir og bremser og dekkene var for en gangs skyld fulle av luft. Så det var bare å dra av gårde.

Det første hinderet som må forseres når man sykler i London er selvfølgelig venstrekjøringen.

Det samme gjelder ved bilkjøring, og jeg velger også samme taktikk: vikeplikt for absolutt alt og alle.

Men samtidig utnytter jeg alle muligheter som dukker opp, raskt og resolutt, ellers kommer man ingen vei.

Så min sykkelstil (og kjørestil) kan beskrives som defensivt offensiv eller eventuelt offensivt defensiv. Slik er min overlevelsesstrategi i Londons trafikale bybilde.

Men det er dessverre flere hindre, eller kjepper i hjulene, om du vil.

Hør brevet i lyd:

Jeg har nemlig ikke klart å bli komfortabel med sykling i London, til tross for at jeg sykler nesten daglig, og til tross for at Den Store Sykkelsatsingen er noe jeg har hørt om siden dag én.

I 2010 åpnet fire nye sykkeltraseer fra utkanten av byen og inn til sentrum.

Flere slike traseer er under arbeid, og blir klare de neste årene. Samme sommer fikk London sine første bysykler, i år utvides ordningen til å omfatte større områder og flere sykler.

Boris Bikes er tilnavnet, etter ordfører Boris Johnson. Han er en mann man sjelden ser uten sykkel og hjelm, han er liksom blitt «Sykkel-Boris». Men det gjenstår fortsatt mye for å forvandle verdensmetropolen til en attraktiv sykkelby.

Jeg skal komme tilbake til det, men først må jeg bare få komme med en bekjennelse.

Jeg bryter britiske regler. Det er sant, og jeg gjør det neste med glede.

Briter er helt besatt av regler, og ofte finnes det ingen forklaring på hvorfor reglene er som de er.

Hvorfor kan ikke en 12-åring få bruke badstuen på det offentlige badet, for eksempel? Fordi aldersgrensen er 16 år.

Ja, men hvorfor? Er det skadelig, liksom? Nei, det vet de ikke.

Men det er ikke den regelen jeg bryter. Jeg sykler på fortauene.

Mest når jeg sykler med de minste barna fram og tilbake til skolen, men av og til ellers også.

Når malingen i veien som indikerer sykkelstien plutselig bare forsvinner samtidig med at veien blir trangere og trafikken tettere.

Når store vogntog presser seg forbi meg, der jeg prøver å holde balansen mellom fortauskanten og den forbipasserende tungtransporten som sneier meg i stor fart, da vipper jeg meg opp på fortauet og fortsetter der til forholdene bedrer seg.

Med en nesten triumferende følelse, litt sånn; hah!, de skal ikke få stoppet meg, nei!

Men jeg får kjeft. Må stå, eller rettere sagt rulle skolerett for fotgjengerne som føler seg krenket.

Dette er jo tross alt deres revir. Og her kommer jeg, liksom.

Selv om jeg prøver å ta hensyn, er de ganske mange, de som bare må minne meg om reglene. Det er ikke lov til å sykle på fortauet!

Én eldre dame gikk så langt at hun slo etter meg med paraplyen sin.

Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.

To ganger er jeg blitt stanset av politiet også. Begge gangene slapp jeg så vidt bot.

Jeg brukte min mest skandinaviske engelsk (for øvrig et godt knep i mange sammenhenger) og smilte så uskyldig jeg kunne og sa at jeg ikke ante at det var ulovlig.

Første gangen var det jo sant, men andre gangen må jeg innrømme at jeg spilte litt skuespill. Jeg kaller det heller det enn å lyve.

Bestemmelsesstedet mitt denne dagen lå langs en motorvei, og strekningen jeg måtte sykle var langs den samme motorveien.

Det var flott tilrettelagt med bred sykkelsti langs fortauet, så selv om det ikke var en spesielt hyggelig tur, så gikk det radig og greit. Inntil sykkelstien plutselig var sperret av et skilt. Bråbrems.

Valget sto mellom å vippe ned på selve motorveien, der tungtransporten dundret forbi, eller opp på den delen av fortauet som var forbeholdt fotgjengerne.

Jeg kikket meg rundt, men så verken spaserende, politi eller sinte eldre damer, og fant ut at kysten var klar – jeg valgte altså fortauet.

Endelig kunne jeg skimte elektronikkjeden jeg var ute etter, som typisk nok lå på den andre siden av motorveien.

Dermed ble det nok et regelbrudd, jeg krysset motorveien på ulovlig sted, med tutende biler som konsekvens. Mer kjeft, med andre ord.

Men jeg kom meg fram, og kunne omsider låse sykkelen og gå inn.

Mannen min gjorde også det en gang. Låste sykkelen på sedvanligvis og gikk inn i svømmehallen.

Da han kom ut var bare låsen igjen, avklippet. Utrolig irriterende, særlig fordi det krever sin mann å få kjøpt seg en ny sykkel.

Men etter et halvt år var han den stolte eier av nyanskaffet tohjuling, og vi la ut på jomfrutur gjennom Hyde Park, Green Park og St. James` park, før vi krysset Themsen og parkerte på sørsiden.

Denne gang låste han ekstra godt med ny lås anbefalt av sykkelbutikken.

Da vi kom tilbake etter et par timer på jobb, var det nok en gang bare en avklipt lås tilbake. Ny sykkel varte i nøyaktig ett døgn.

Imponerende nok ringte politiet dagen etter anmeldelsen av tyveriet. De hadde funnet en sykkel som passet beskrivelsen.

Mannen min dro til politistasjonen på den andre siden av byen – med tog, denne gang – men det var dessverre feil sykkel.

Det skulle ta et nytt halvår før han nå endelig kan kalle seg sykkeleier igjen.

Han er nå på sin tredje sykkel i løpet av drøye halvannet år i sykkelbyen London.

Etter besøket i elektronikkbutikken, satte jeg meg igjen på sykkelsetet og begynte på hjemveien.

Det er storpolitikk det jeg driver med denne dagen. Sykling står høyt på agendaen foran valget på ny ordfører i London i begynnelsen av mai.

Og løftene hagler. Labours kandidat Ken Livingstone, som også var ordfører i London tidligere, har lovet å gi syklister fem sekunders tjuvstart på bilistene ved trafikklys hvis han vinner valget.

Konservative Boris Johnson har fremmet sin årlige sykkelfestival med bilfrie sentrumsgater.

Og storavisa The Times kjører gigantisk sykkelkampanje, med daglige forsidereferanser og store oppslag om sykling.

Imens er det mange som meg, som sykler. Og stadig blir det flere.

Og mange av dem blogger. Det popper opp nye sykkelblogger til stadighet.

For det er mange som mener at mye gjenstår i denne sykkelsatsingen, som myndighetene skryter sånn av. For det er fortsatt farlig å sykle i storbyen.

For få måneder siden ble to syklister drept med tre ukers mellomrom.

Begge syklet i de nye sykkeltraseene, begge ble drept i trafikkerte veikryss med lastebiler involvert.

Av de til sammen 16 syklistene som ble drept i London-trafikken i fjor, var 12 av dem i møte med lastebiler.

Nå lover Transport for London å gjennomgå sikkerheten i 500 av Londons veikryss. Mens parlamentarikerne i Westminster denne uka gjennomførte en maraton av en sykkeldebatt Houses of Parliament.

I nesten fire timer diskuterte over 70 parlamentsmedlemmer ulike virkemidler for å gjøre sykling sikrere og mer utbredt.

Så jeg føler meg egentlig litt modig – eller kanskje egentlig bare dum – som i det hele tatt tør å begi meg ut på sykkeltur langs trafikkerte veier.

Derfor prøver jeg alltid å velge turveier eller parker der det er mulig. Men heller ikke det er enkelt.

For det er veldig mange regler man ikke uten videre vet om i Londons offentlige parker.

For eksempel den at du bare har lov til å sykle på de ytterste veiene gjennom parken, ikke de indre veiene. I hvert fall var det sånn i den ene parken jeg syklet gjennom, hvor jeg ble stanset av en parkvokter som ba meg vennligst om å gå av sykkelen min og trille.

For riktignok var det lov å sykle der for små barn som var i lærestadiet, men jeg kunne vel neppe sies å tilhøre den kategorien. Stadig kjeft å få!

Men langs Themsen får jeg sykle i fred. Nesten.

Der er det bare de ivrigste joggerne som kjefter. Og også der blir det i overkant trafikkert i en by som London, hvor det er tjukt av mennesker overalt hvor man beveger seg.

Fravær av trengsel, trafikk og støy er faktisk noe jeg har lært meg å sette enda større pris på etter at jeg kom hit.

Det er faktisk blitt et stort savn. Nærvær av natur, stillhet og ensomhet er noe av det selv en byjente som meg identifiserer meg stadig mer med.

Og slikt finnes ikke i London. Heldigvis har byen andre skatter, som jeg fortsatt skal forsyne meg av. Men om jeg gjør det ved hjelp av sykkel – det spørs!