Bombene faller, men ukrainske tog er mer presise enn norske

På stasjonen i havnebyen Mykolajiv står toget til Kyiv klar på perrongen. Jeg har vist fram billetten og kommet meg om bord.

Men jeg blir stående utenfor kupeen.

Der inne står en soldat med ryggen til. Han lener seg mot vinduet og snakker til en eldre mann ute på perrongen.

– Jeg kommer hjem om fire måneder pappa, sier han. Jeg skal gjøre alt for at vi skal vinne denne krigen. Vi kommer til å seire.

Mannen utenfor tørker tårer og vinker.

– Alt kommer til å bli bra, sier soldaten.

Det rykker i toget og vi er i bevegelse.

Den eldre mannen ser inn på sønnen sin. I noen sekunder prøver han å holde følge med toget bortover perrongen, før han forsvinner ut av synet.

Samtalen har vært så privat og trist at jeg ikke har turt å gå inn i kupeen. Nå setter jeg meg på plassen min. Han har tatt fram mobilen. Jeg ser at han har en tåre på kinnet.

– Du er soldat, sier jeg etter en liten stund. Har du vært hjemme og besøkt familien din?

Soldaten nikker. – Jeg fikk to dager permisjon. Nå skal jeg tilbake til fronten.

Han rekker fram mobilen og viser et bilde. To små jenter smiler mot meg.

– Dette er døtrene mine, på ett og to år. Da jeg var hjemme, hadde jeg ikke sett dem på flere måneder. Nå har jeg gjemt latteren deres i hjertet mitt.

Det er like før at også jeg får en tåre på kinnet.

Livsnerven i krigen

For meg som journalist i Ukraina er toget et utrolig interessant sted. Sjøl om folk også her liker å se ned i mobilene sine, bør man ta sjansen på en prat.

Men toget er ikke bare et sted for å møte folk.

Den ukrainske jernbanen har kanskje aldri vært viktigere.

Krigen har gjort toget på mange måter til selve livsnerven i dette landet.

Da Russland invaderte 24. februar i fjor, ble flytrafikken stanset. Det har ikke vært et eneste passasjerfly i lufta i Ukraina siden da. I dag er flyplassene tomme.

Men togene går.

Og de ble viktige fra dag én.

Det var kaotisk på jernbanestasjonen i Kyiv da tusenvis av mennesker ville komme seg ut av hovedstaden mens russiske styrker nærmet seg.

Rutetabellene ble oppheva, togene ble fylt til randen og gikk i skytteltrafikk vestover.

Pasienter og presidenter tar tog

I denne krigen frakter toget alt og alle: korn, nødhjelp, våpen, pasienter og presidenter.

I februar gikk Joe Biden av toget på stasjonen i Kyiv. Det har så å si alle europeiske ledere også gjort.

President Zelenskyj kjører også tog. Flere av talene han legger ut i sosiale medier, er filmet om bord på et tog.

Tidligere i år var jeg med da det spesialinnredede hospitalstoget skulle hente pasienter ikke langt fra fronten i øst.

Da toget rullet inn på stasjonen i byen Pokrovsk, ble vi møtt av ambulanser på rekke og rad. Gamle og skrøpelige folk ble løfta inn i vognene. Nå skulle de fraktes til sjukehus i vest som hadde større kapasitet.

Leger uten grenser hadde ansvaret for pasientene om bord.

Hvorfor tog, spurte jeg den ukrainske legen. – Dette er mye mer effektivt og mye tryggere enn å frakte pasientene langs veien, svarte hun.

Slår norske tog på punktlighet

Togene i Ukraina er også kjent for å være punktlige.

Før jeg flytta til Kyiv, var jeg togpendler på Østfoldbanen. Det ble mange forsinkelser på grunn av signalfeil, feil på togsett eller mangel på personale.

Hvordan er det i Ukraina?

Ukrainske tog er mer punktlige enn norske, skrev Aftenposten i januar i år.

For eksempel: 8. januar var 95 prosent av alle avgangene i Ukraina i rute. I Norge var tallet 83,6 prosent. 12 .januar var igjen 95 prosent av togene i rute, i Norge var tallet 83,4 prosent.

Et litt ekstremt eksempel på dette er historien om tog nummer 109, som 3. mai skulle gå fra Kherson i sør til Lviv i vest.

Men like før avgang ble jernbanestasjonen bomba. En av vognene på toget ble truffet og en konduktør skadet. Heldigvis reagerte togpersonalet raskt. Konduktøren fikk førstehjelp. To passasjerer som var dårlig til beins, ble raskt evakuert. Den ødelagte vogna ble kobla fra togsettet.

På tross av flyalarm og kaotiske tilstander, fikk togpersonalet passasjerene trygt om bord. Toget tøffet ut fra stasjonen bare 14 minutter forsinka, skrev ukrainske medier.

Da toget dagen etter rullet inn på stasjonen i Lviv ble det møtt med applaus. Toget var selvfølgelig i rute.

Det ukrainske jernbanenettet er tredje størst i Europa og består av 24 000 kilometer med skinner. De går på kryss og tvers over hele landet. Det betyr at dersom en linje blir ødelagt i et angrep, er det mulig å finne alternative ruter, mens skinnegangene repareres. Og angrep skjer, men ukrainerne regner det likevel som trygt å ta tog.

Vil på fisketur til Norge

Nesten hver gang jeg har tatt tog i Ukraina, har jeg blitt kjent med folk.

En av dem er altså soldaten fra Mykolajiv.

Da Russland invaderte i fjor, meldte han seg frivillig til hæren.

Å reise fra kona, de to små døtrene og den gamle faren var vanskelig, men soldaten sier at han ikke hadde noe valg.

– Jeg er snart 40 år. I min avdeling er mange av soldatene så vidt passert 20 år. De er så unge og vet så lite om livet. Vi kan ikke overlate denne krigen til dem.

Jeg forteller at jeg kommer fra Norge og viser fram noen skrytebilder på mobilen av meg på en fjelltopp i midnattssol.

– Du kommer fra et vakkert, sier soldaten. Dit vil jeg dra på fisketur når krigen er over.

Han snakker om hvordan livet har forandra alt i livet. Om det ansvaret han har for at døtrene skal vokse opp i et fritt og selvstendig Ukraina. At jobb og penger ikke er like viktig som før. Nå er det familien og fedrelandet som teller.

Etter nesten ni timer er vi framme på stasjonen i Kyiv. Soldaten forsvinner ut i folkemengden. Han skal videre østover.

Dette korrespondentbrevet skrives like før jeg tar sommerferie.

Da går ferden hjem til Norge og reisen starter på jernbanestasjonen i Kyiv.