Hopp til innhold

På vandring langs landeveiene i Ukraina

Ukraina betyr på russisk «på kanten» (skrives «u kraja»). I Sovjet-tiden sa man «på Ukraina» omtrent som «på landet».

Hans-Wilhelm Steinfeld

Hans-Wilhelm Steinfeld på gaten foran portalen til Lobonovskij-stadion i Kiev 17. januar i år.

Foto: Jurij Linkevitsj / NRK

Underforstått var det på kanten langs polskegrensen, ettersom Polen i gamle dager var en stormakt i øst.

Først da landet kom seg fri fra Sovjetunionen skulle man si i Ukraina på russisk.

Min kone Julia som er fra Budapest og jeg har gjort noen turer med bil gjennom dette svære Ukraina, som ligger mellom Russland og Ungarn.

I gamle dager var det jo ingen grense mellom Russland og Ukraina, den kom med Sovjetunionens oppløsning. Da Krim ble gitt til Ukraina i 1954, betød det lite i praksis for det var nå ett land, Sovjetunionen.

Denne uken innførte ukrainerne visumplikt for sitt russiske "broderfolk" som Putin fortsatt kaller dem etter denne tragiske vinteren.

«Europas spiskammer»

Å kjøre langs de lange alleene mot Kiev øst fra Russland var alltid en fornøyelse. Inne imellom bugnet kornåkrene men særlig i sør her i «Europas spiskammer».

I landsbyene satt og sitter de gamle konene på trebenkene eller en krakk foran de lave stakittgjerdene. Enhver korrespondent lurte på hvilke tanker de gjorde seg, disse gamle landsbykonene som hadde sett så mye.

Min kones oldemor Irene var en slik i Øst-Ungarn. På begynnelsen av 1600-tallet lå store deler av Vest-Ukraina i nettopp Ungarn og Polen.

Polakkene gjorde at ukrainerne søkte beskyttelse hos russerne midt på 1600-tallet. Det skjedde i byen som i heter Perejaslav.

I 1981 oppholdt jeg meg en uke på landet utenfor denne byen. NRK laget en film som het «Bak trusselen». Vi spurte ukrainere hva de tenkte om amerikanerne og omvendt. Det var en film om fiendebilder.

Ukrainerne var flinke til å sette sine fiender på plass historisk. I det berømte maleriet av Ilja Repin «Kosakkene fra Zaporosje» ler de seg fillete når de svarer på et ultimatum fra Sultanen av Istambul, drikker mens de skriver og kaller ham for en «bysantinsk hund» og «hoppefitte». Trond Hegda trykte teksten i sin memoarbok «Min versjon».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Maleri av Ilja Repin

Ilja Repins maleri «Kosakkene i Saparosje skriver brev til Sultaten av Istanbul» – nasjonalmaleriet i både Ukraina og i Russland.

Foto: Hans-Wilhelm Steinfeld / NRK

Verdens farligste arbeidsplass

Vi kunne laget den samme filmen som vi produserte i 1981 i dag, bare skiftet amerikanerne ut med russerne.Det har ikke skjedd så mye hverken i landsbyene ved Perejaslav.

Fortsatt snakker de ikke russisk ute på landsbygden ved Perejaslav, takene er nedfalls, det er ikke all verdens orden rundt husene, og strengt tatt har det ikke skjedd så mye i ukrainsk økonomi, heller.

Kullgruve i Ukraina

Gruvetårnene ved en gruve i Donetsk, øst i Ukraina, tegner seg i silhuett mot kveldshimmelen.

Foto: Sergei Chuzavkov / Ap

Kullgruvene i byene Kharkov og Donetsk i sørøstlige er verdens farligste arbeidsplasser, det har vært 30 års stagnasjon i Kiev-regionen også.

Når Julia og jeg overnattet i Kiev, var det Hotel Dnipro, oppkalt etter Ukrainas stor elv, vi bodde på.

Jeg tuslet ofte over Grusjevskij-gaten til den monumentale inngangen til fotballstadion der storklubben Dynamo Kiev holdt til. I de dager sendte klubben sju-åtte mann til et sovjetiske fotballandslaget.

I dag er stadion oppkalt etter den legendariske fotballtreneren Valerij Lobanovskij. Denne vinteren utgjorde søyleportalen til stadion barrikaden mellom Majdan og opprørspolitiet Berkut, sotet og fæl etter konfrontasjonene i vinter.

Det samme er den elegante boulevarden Khresjatik med Majdan i midten og den bessarabsiske basaren i andre enden, der nyfascister rev ned Lenin-statuen på slutten av fjoråret.

Sommervær og utekafeer

Det Kiev jeg ønsker å minnes, er med sommervær og utekafeer. I parken foran universitetet oppe på Sjevsjenko-boulevarden satt gamle menn i sommerkveldene og spilte sjakk.

De kommer nok dit snart i mildværet igjen, og i dag heter helten deres Magnus Carlsen.

Klippeklosteret i Kiev på åskammen over Dnjepr var kristendommens første fotfeste, og alt i førkristen tid søkte de tidlige, russiske stormennene støtte hos slektninger i Norge mot sine fiender.

Dette er budskapet i den nye, russiske storfilmen «Viking» som er under produksjon i Moskva.

Vikingene seilte på de ukrainske elvene til Miklagard, så for dem var ikke landskapet her noen marginal region eller utkant som russerne la i navnet Ukraina.

Spekk og vodka

Av kulinariske spesialiteter er Kiev-restaurantørene spesielt stolte av sin sala – spekk, servert med hvitløk og tynt skåret, vodkaens helt nødvendige forrett. Julia som ellers ikke er noe matmons, elsker det.

Sala eller spekk heter «salona» på ungarsk, og for henne er dette barndoms- og ungdomsminnet fremfor noe.

Ungarerne som vest-ukrainerne sitter rundt bålet med sala, spekket på en kjepp over glørne og lar fettet dryppe ned på hvitt brød mens lav sang kjæler med vårnettene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vei i Ukraina

Lange rette veistrekninger en iskald januardag utenfor Kiev.

Foto: Gleb Garanich / Reuters

Vest-Ukraina

Etter hyggelige kvelder i Kiev gikk ferden mot Lviv, Lvov eller Lemberg på tysk, og ofte stakk vi innom de nyrestaurerte borgene, som hadde huset ukrainske, polske, russiske, tyske og ungarske herrer.

Før nazismen drepte nesten alle jødene i øst, var Zhitomir sør for veien mellom Kiev og Lviv en stor, jødisk markedsplass, Isaac Babels «Rytterarmeen» på norsk skildret miljøet der.

Fra Lviv dreier vi sørvestover gjennom landsbyer som fortsatt er sterkt preget av polsk påvirkning. Vest-Ukraina er fiendeland for russerne.

Når vi mitt på andre dags ferd begynner å klatre oppover Karpatene, begynner også magyarul, det ungarske tungemålet å gi lyd fra seg.

Det er så vakkert i disse fjelltraktene med barskog helt til toppene, dype daler og svært eksotiske landsbyer med håndverk og husdyrhold.

200.000 ungarere bor i Karpatene og byen Uzhgorod like ved grenseovergangen Tsjop med ungarske Zahony på andre siden.

En gang sendte postkommunistiske, ukrainske tollere meg til syv forskjellige boder i Tsjop for å få alle nødvendige stempler før de ville slippe oss inn i Ungarn med bilen.

Jeg visste ikke min arme råd, og da jeg like greit begynte på andre runde, stanset Julia meg, leende av min forvirring.

Midt mellom polsk og russisk

De kan nå være noen sataner, ukrainerne også, og ikke bare engler. Men den jevne ukrainer hadde fortjent bedre enn det livet korrupte, russiske og ukrainske eliter bød befolkningen da de massivt stemte for å bryte ut av Sovjetunionen 1. desember 1991. Da var også supermakten ferdig!

Deres språk ligger et sted mitt mellom polsk og russisk, skjønt de skriver på kyrillisk. Både Nikolaj Gogol og Mikhail Bulgakov hører til den ukrainske nasjonaldiktningen, skjønt de skrev på russisk.

Russerne var og kalles fortsatt for «storebror» i Ukraina, og det er ikke bare pent ment, for som storebror kunne russerne fare grusomt frem i Ukraina gjennom tidene, enten de var kosakker eller kommunistiske kommissærer.

Dette slaviske, hardhendte samlivet var det folk på Majdan ville bort ifra. De gjorde sin oransje revolusjon i 2004, men deres ukrainske ledere Julia Timosjenko og Viktor Jusjenko stjal den friheten fra dem.

Så gjorde de opprør mot russeren Viktor Janukovitsj i forrige måned, og så stjal Putin Krim fra dem.

Hadde fortjent en hjelpende hånd

Jeg skal være forsiktig med å spå om ukrainernes fremtid, men de hadde virkelig fortjent en hjelpende hånd for å rekke frem til den lysende fremtid som Stalin lovte dem, men aldri ga dem.

Med 43 millioner innbyggere og et flateinnhold som Frankrikes blir det uansett ikke lett.

Men dersom de nye myndighetene i Kiev som har valgt EU og sier de vil sette de liberale europeiske verdier inn der korrupsjon, nepotisme og grusomhet av kjent, gammelt slavisk merke fikk prege deres samfunn, vil Russland være trengt så langt tilbake mot øst som Russland knapt har vært på 3–400 år.

I hymnen til Ukraina er det en strofe som lyder «Ennå har ikke Ukraina gått til grunne», men det har røynet på det siste halvåret.

Det er som om ordene suser gjennom trekronene på bartrærne i Karpatene når vi passerer til det utvidete Vest-Europa og Ungarn, en gang et sovjetinvadert og -dominert land i Warszawapakten, her i Øst-Europa hvor jeg har tilbrakt 20 leveår i alt de siste 40 år.

SISTE NYTT

Siste nytt