NRK Meny
Normal

Bildene som ikke vil forsvinne

TACLOBAN, FILIPPINENE (Nrk.no): Bildene har satt seg fast. Hver eneste morgen de siste ukene våkner jeg av at filmen inne i hodet ebber ut. Scener fra Tacloban, Filippinene, etter den tropiske syklonens herjinger.

Ukens korrespondentbrev kommer fra Tacloban, Filippinene.

I byen Tacloban etter Haiyans herjinger

I byen Tacloban etter Haiyans herjinger

Foto: NOEL CELIS / Afp

Særlig er det minnene fra broen over elven som vender tilbake.

På den ene siden de døde grisene som flyter i vannet sammen med alt skrotet. På den andre siden av broen ser du ikke vannet fordi det er fylt med pinneved fra sammenraste hus som flodbølgen røsket over ende i et langt, brølende sveip.

Under plankene ligger likene av dem som bodde i husene. Vi ser dem ikke, men lukter at de råtner.

Hør korrespondentbrevet som lyd:

De som ikke maktet

Eller turen til bydelen Baras, like innenfor sjøkanten. Hele bebyggelsen lagt flat av rasende vann og vind. Kun noen betongbygninger står tilbake, de er rasert innvendig. Et nyreist luksushotell ble etterlatt som en forvridd søppelhaug av stål og betong.

Langs den en gang vakre sandstranden har stormen strødd palmer som knekte fyrstikker. Vannet utenfor er gulbrunt. Fullt av skitt og skrot fra den ødelagte byen. Noen steder ligger døde kropper og dupper i vannskorpen.

Langs veiene rekkene av likposer, store for voksne, små for barna. Ingen har tid til å frakte dem vekk. De få lastebilene har nok med å kjøre mat ut til de levende.

Ved siden av sulten ligger sorgen. Gamlemor som ikke klarte mer og måtte gi slipp på det hun holdt fast i da bølgen kom. Sterke menn som ble skyllet til havs og forsvant. Den vesle ungen som mammaen glapp tak i da det frådende vannet fikk overtaket. Hjerteskjærende alt sammen.

Ingen gud med en hånd over dem

Tyfonofre får rent vann av Røde Kors

Tyfonofre får rent vann av Røde Kors

Foto: Vincent Yu / Ap

Et lite skur er spikret opp mellom skrothaugene av stokker og rustent bølgeblikk. Åtte mennesker deler natten her. De er heldige. De har i det minste tak over hodet når det tropiske regnværet slipper sine tordenskurer over de hjemløse.

Mange forsøker å finne ly under en plankehaug eller noen løse plater.

Familien i skuret har doblet seg siden katastrofen. Slektninger har tatt bussturen fra hovedstaden Manila. Fire døgn på dårlig vei. De er livlinen. Hadde med en femtikilos-sekk ris i bussen. Den de lever av nå. Små rasjoner fra nødhjelpen er for lengst spist opp.

Fra skurets sofa, en planke spikret opp mellom to trekubber, forteller de om slektninger som forsvant. Barn, voksne. Gråt. Det skjærer i hjertet.

Sola hamrer mot bølgeblikket på taket. Noen av damene tar en klut for å tørke svette over pannen, tårer i øynene. Så et skjevt lite smil. De overlevde. De fleste. De har fått hjelp. De har mat, tak over hodet. De er takknemlige.

Ved siden av det nybygde skuret står nakne betongvegger igjen av det som før stormen var kirken i denne bydelen. Her samlet de seg for å be og søke Guds beskyttelse mot stormen. Til ingen nytte. Ingen gud holdt sin hånd over dem og det vesle gudshuset smadret. Menighetens medlemmer kastet ut i de frådende bølgene.

En familie i Tacloban

En familie i Tacloban

Foto: EDGAR SU / Reuters

De sier: Gud har lært oss å frykte naturen.

De svikter ikke sin tro på Herren. Selv om han syntes å ha forlatt alt og alle da stormen kastet seg over dem i et djevelsk ragnarok.

Vannets forbannelse og velsignelse

Lenger borte har noen funnet vann i veikanten. Koplet seg til en kommunal vannledning ved hjelp av en plastslange. Ingen kran, vannet bare strømmer ut. Det vil fortsette å renne til byens vanntårn er tømt. Pumpene som skal fylle opp med nytt vann virker ikke, de har ikke strøm. Ingen har elektrisk strøm. Stolpene er knekt, ledningene ligger uvirksomme på bakken.

Men nå har de vann. Pluss litt såpepulver og noen plastbaljer de fant i ruinene. Klær blir vasket mens kvinnene oppfordrer: Hjelp oss! Vi har mistet alt! Vi har ikke hus, ikke mat.

Vannet de vasker i kan ikke drikkes. Kanskje er det infisert av døde kropper. Her er det livsfarlig å bli syk. De mangler medisiner. De mangler rent vann. Sykehuset er ødelagt. Så smiler de, damene som vasker tøy. Ler og spør hvor vi kommer fra. De er glade for å leve. Takknemlige.

Herren og bilen

Inne i byen overlever de med galgenhumor. I et gatekryss ligger en bil på ryggen med hjulene i været. «Parkering forbudt» står det på et skilt noen har satt foran vraket.

Et annet sted står en flott firehjulstrekker på høykant, klistret opp mot inngangen til et hus.

– Han som bor her ønsket seg alltid en bil. Hver dag ba han til Gud om ikke Herren kunne skjenke ham en.

Min venn Ronnie har smilet på lur i øynene når han forteller historien.

– Og Herren bønnhørte ham. Dette forteller oss at vi må være nøyaktige og spesifikke i våre bønner. Mannen burde jo ha fortalt Gud hvordan han ville ha bilen levert.

Barn henter drikkevann i Tacloban

Barn henter drikkevann

Foto: ROMEO RANOCO / Reuters

Ronnie ler av sin egen vits. Vi ler med. Latteren og smilet er ventiler på elendighetens trykkoker.

– Selv pleier jeg bare å be Gud om å hjelpe meg å være snill, sier Ronnie.

– Hvis du hjelper folk i dag, hjelper de deg i morgen når du trenger det. Så enkelt er det.

Ronnie har et hus som fortsatt står. Han har bil. En nabo har et lite lager med diesel. Fra kjentfolk andre steder har han fått inn matvarer; ris, kjeks, olje til matlaging.

Hver dag kjører han av gårde med rasjoner til folk som ikke har noen ting. Hver natt vokter han og naboene bilen, drivstoffet, matlageret. Væpnede ransmenn har herjet og plyndret hus og hjem hvor det fortsatt er verdier.

Gjennom mørket og portforbudet

Om natten skal jeg gjennom byen, fram til stedet der Associated Press har plassert sin satellittdisk og jeg kan snakke til seerne på Dagsrevyen. Norge ligger sju timer bak oss, nå er det langt på natt her.

Et ødelagt bad, Tacloban

Et ødelagt bad

Foto: ERIK DE CASTRO / Reuters

Myndighetene i Tacloban har innført portforbud etter klokken åtte om kvelden og fram til seks om morgenen. For å beskytte byen mot ransmenn og plyndrere. I denne tiden har ingen lov til å bevege seg utendørs. Gjør de det, kan de bli skutt av politi eller militærpatruljer.

Jeg spør politiet om å få følge gjennom portforbudssonen. De tildeler meg to småvokste unge menn i kamuflasjeuniformer og automatvåpen som er nesten like lange som dem selv. Vi klatrer gjennom hauger med skrot og søppel.

Jeg i tjukke støvler, for å beskytte meg mot spiker og spisse gjenstander som stikker ut av avfallet. De to tungt bevæpnete har bare åpne plastsandaler – flipp-flopps – på føttene. Som de fleste andre her.

Byen er helt svart. Mørklagt. Ingen strøm, ingen lys. Noen steder går politisoldatene bort til ruinene langs veien for å sjekke og snakke med dem som bor der. Og for å kontrollere at det ikke er uvedkommende som har tatt seg inn for å stjele det vesle som måtte være igjen.

Den store oppgaven som venter

I Tacloban er folk glade for å se soldater i gatene. Litt mer trygghet har kommet til byen etter at stormen skapte fullstendig kaos og anarki.

Noen stjeler fortsatt. Mange er også som Ronnie. Bruker det de har av kontakter og ressurser til å hjelpe andre.

Han tenker framover. Hva kan vi lære av katastrofen? Hvordan forholde seg til naturen framover? Én ting er sikkert: Tacloban og resten av Filippinene vil regelmessig bli utsatt for tropiske sykloner i tiden framover. Kanskje verre enn denne. Global oppvarming øker kraften i naturens raseri.

Bor på en skole i Tacloban

Bor på en skole i Tacloban

Foto: BOBBY YIP / Reuters

– Vi må tenke helt nytt. Bygge opp igjen husene på en annen måte, kanskje andre steder. Legge strømkablene i jorda, så ikke mastene knekker og kablene faller ned igjen ved neste storm. Vi må føye oss etter naturen, ikke forsøke å bekjempe den, sier Ronnie.

Jeg håper han får det til. Han og andre. Bygge opp igjen på nytt. På en ny måte.

Så drar vi. Etter hvert reiser alle journalistene hjem. Det er vanskelig å si farvel til Tacloban og folkene der. Følelsen av å la dem i stikken. Ønsket om heller å kunne brette opp ermene, være med på å spa vekk møkka og bygge nytt. Men jeg skal videre. Til nye oppdrag, nye katastrofer. Jeg vet bare: Jeg må tilbake til Tacloban.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt