En jobb for evigheten

En gang var jobben du hadde gjort så viktig at den måtte på gravsteinen, men livet og samfunnet er i endring. Det gjenspeiler seg i døden også. Nå ønsker ofte både avdøde og etterkommere et annerledes minne.

Tradisjon

Da Ivar Lykke gikk bort i 1991 var det ingen tvil om at tittelen kjøpmann måtte med på steinen, forteller sønnen Trond Lykke.

– Han var besatt av det. Det skulle ikke være noe annet.

Det var det da heller ingen grunn til.

Det er stille og vakkert i skyggen av Nidarosdomen. Løvet som drysser ned fra de store trærne på kirkegården blir tatt av vinden og havner i elva som flyter forbi. Her vitner steinene om mange store menn og kvinner. Dem finner man også på gravstedet til familien Lykke.

På selve steinen står det flere flotte titler. Men – de er først og fremst kjøpmenn. Trond Lykkes bestefar, Ivar Lykke (1872-1949), var både stortingspresident og statsminister. Det er kjøpmann som står først over navnet hans.

– Jeg er der og steller og vi har nylig fått pusset opp gravstedet. Her er det bare lov med urnenedsettelse. Jeg tror statsministeren var den siste som faktisk ble begravet der, sier Trond Lykke.

Trond Lykke er mannen bak Bunnpris-kjeden. Han husker så vidt bestefaren, men med tiden har også han tenkt å følge tradisjonen og bli husket som kjøpmann.

– Hvor mye «snobberi» er det i å ha yrkestittel på gravsteinen sin?

– Jeg tror ikke det er så mye. Vi er jo kjøpmenn i generasjon etter generasjon. Sønnen min har tatt over nå. Han er sjette generasjon i yrket, sier han og ler.

Uansett – nå er ikke folk lenger like tett knyttet til yrkeslivet sitt som det man var.

Posisjonering – og en dose snobberi

På gravsteinene fortelles det gjerne om statusyrker. Høyesterettsjustitiarier, fabrikkeiere og bankdirektører.

Men – også «gutta på gølvet» er representert. Lagerarbeider vitner kanskje ikke om annen sosial status enn at man faktisk hadde jobb. For en som hadde levd gjennom de harde 1930-åra, var det kanskje viktig.

Håkon Fyhn er sosialantropolog ved NTNU. Han forteller at gravsteder alltid har vært en mulighet til å markere status i alle samfunn.

– Det er en posisjonering. Tenk på vikingene som kunne bli gravlagt med skip, hester, gull og slaver. Det handler om å markere status, mener Fyhn.

– I dag virker det litt fremmedartet at jobben skal være en så stor del av identiteten til folk. Vi skifter jobb gang etter gang og har en voldsom mobilitet i yrkeslivet. Samfunnet før var mer statisk. Yrket ditt var en beskrivelse av rollen du hadde i samfunnet, men jeg tror nok også det var en del snobberi.

Det vises kanskje også i detaljene.

Kanskje ikke kasserer hører like flott ut som bankdirektør, men om man kan indikere at man tross alt hadde svingt seg opp til overkasserer, hjelper det selvfølgelig. Det kan gi noen litt pussige assosiasjoner. Hva er egentlig en overgraver? Finnes det også en undergraver?

Begrepet «Living the brand» kalles det når merkevaren blir en del av de ansattes livsstil og holdninger. Da stasjonsbetjent Ingvald Tangvik gikk bort i 1962 var han en av dem som gjerne ville at ettertida skulle vite hva han hadde syslet med. Og kanskje var han uvanlig framsynt. Mange tiår før konkurranseutsetting av jernbanestrekninger så han at det kunne bli viktig å skille på NSB, VY, Go-Ahead og SJ i framtida?

Viktigst for menn

En lærerinne i ny og ne, kanskje en prostinne (gift med prosten), en Røde kors-søster. Det er stort sett menn som har følt behovet for å markere hvilket yrke de har hatt på gravsteinen sin. Da kvinnene kom for fullt i arbeidslivet, var trenden mer eller mindre over. De fleste kvinnene med tittel over navnet sitt har enten «Fru» eller «Hustru» som sin identitetsmarkør.

I ferd med å dø ut

– På mine 16 år i bransjen kan jeg bare komme på en hvor yrkestittelen skulle stå på gravsteinen. Det var en øyelege som døde i fjor og som åpenbart var nært knyttet til sitt virke.

Det forteller Kari Kviseth ved Trondheim Gravmonumenter AS.

– I Sverige er de mer personlige. Ikke i titler, men i symboler. Var noen glad i å bake, kan de for eksempel ha ei kjevle på steinen.

Butikkutstillinga viser tydelig at gravsteinsmoten i Norge nå er integrerte lykter. Selv om navn, dato og minneord stort sett er inkludert i steinprisen, er det langt mellom spørsmål om yrkestitler på steinene. Men – det finnes andre ord som kan fortelle noe om den som ligger i grava. På Lademoen kirkegård ligger det både krigshelt og trafikkoffer.

Minnelunder er det nye

Kirkegårdsarbeider Torbjørn Storvik sitter på en liten traktor på Tilfredshet kirkegård. Bak seg har han steiner med flotte titler som lokfører, disponent og den kanskje litt mer spesielle tittelen «reisende»

– Det er litt spennende. Folk var kanskje litt mer stolt av utdanninga si enn det man er i dag, men jeg er usikker på om det kommer tilbake.

Traktoren er parkert på en liten gressflekk hvor det etterhvert skal ligge restene av 500 mennesker. Fellesgraver har blitt mer og mer populært etter at det ble åpnet for såkalte navnede minnelunder i 2005.

– Det er jo de som ikke vil at familien skal drive med så mye stell. Folk som vil spare etterkommerne for så mye arbeid, sier Storvik.

Her står navnene på dem som ligger begravd på noe som likner et dørskilt. Det er ikke plass til å utbrodere særlig mye mer enn leveår.

I en tid hvor færre får gullklokka for lang og tro tjeneste, ville det muligens også bli vanskeligere å velge den endelige yrkestittelen. Trenden virker uansett å ha gått i graven. Det kunne likevel blitt noen friske varianter. Tenk bare på hvilke flotte emojier en emoji-ekspert kunne pyntet gravsteinen med. Men – moter går i sykluser. Kanskje skal det ikke mer til enn at den første influenceren setter Influencer på sin stein.

Stein på nett

Sosialantropolog Fyhn tror minnestedene vil endre seg radikalt når de som har vokst opp i en digital verden skal takke for seg.

– Facebook hadde først et problem med profilene til de som døde, men oppdaget at mange ville bruke nettstedet som et digitalt minnested. Det ble en forretningsmulighet. I framtida vil det heller være digitale gravsted enn fysiske.

Kanskje en gravstein bare vil ha en QR-kode, en unik svart/hvit firkant som rommer hele livshistorien, ikke bare en yrkestittel.

Christian Svanholm har 30 års erfaring som gravferdskonsulent. Han ser daglig at vårt siste stoppested er i endring.

– Det har allerede blitt veldig populært med digitale minnesider. Jeg tror trygt du kan regne med at QR-koder kommer, selv om det er sjelden foreløpig, sier Svanholm og fortsetter:

– Med nye og bedre metoder å behandle steinene på, hender det folk vil ha andre ting som gjenspeiler interessene til avdøde. Å prege inn biler og hunder i steinen, er mer populært enn yrkestitler.

Neppe noen ny vår for yrkestittelen

Tilbake hos kjøpmann Trond Lykke er ikke han helt fremmed for å ha andre ting enn bare yrkestittel på sin gravstein.

– Det er jeg som har fått satt på relieffet av statsministeren på vår stein. Det er laget av billedhuggeren Kristofer Leirdal. En QR-kode som forteller om livet er kanskje ikke så dumt. Det må jo være artig å gå og se.

På en benk på en høstkledd kirkegård sitter Emir Engevoll (17) og Sofia Pernille Møller (15). De synes ikke yrkestitler bør være en del av minnet etter de døde.

– Det er litt diskriminerende. Man prøver liksom å vise seg fram på en måte. Litt sånn at jeg er bedre enn alle andre. Hvis det står en veldig fin tittel – og så var det en skikkelig drittperson. Da blir det litt feil inntrykk, mener Sofia.

– Hvis du om mange, mange år skulle hatt en tittel på din egen gravstein; hva skulle det i tilfellet vært?

– Gledesspreder.

Epilog

Tirsdag 17. november, bare noen uker etter at vi snakket med Trond Lykke, døde kjøpmannen.

Sønnen Christian Lykke har lest denne saken og forteller at farens ønske om å få kjøpmannstittelen på sin gravstein, blir oppfylt.

– Jeg ser ingen grunn til å bryte kjeden selv, når den tid kommer.