Mina får ikke støtte til å fjerne brystene

Mina Utstrand Sandnes er en av dem som kalles for ikke-binær. Det er fordi hen ikke ønsker å puttes i en av de to båsene mann eller kvinne.

Mina identifiserer seg heller mot å være kjønnsløs.

Helt siden hen var 12 år gammel, har ønsket vært å gjennomføre en brystreduksjon.

Målet er å operere seg mot kjønnsløshet, slik at utsiden matcher hvordan hen føler seg på innsiden.

– Håpet mitt er at jeg skal bli kalt mindre hun, frøken og slikt, etter at jeg får gjennomført operasjonen, sier Mina.

Ifølge Store medisinske leksikon tyder både internasjonale og norske studier på at gruppen som identifiserer seg som ikke-binære er i vekst.

Men Oslo universitetssykehus, som tilbyr kjønnsbekreftende behandling i Norge, gir ikke behandling til såkalte ikke-binære. Altså slike som Mina.

– Det er frustrerende og går utover min mentale helse, sier 23-åringen.

Skjuler brystene

Mina har en kvinnelig kropp, og har alltid hatt store bryster. Dette skaper en konstant følelse av ubehag og nedstemthet for 23-åringen.

Helt siden Mina var fem år gammel, og fikk sin første undertøystopp, har ubehaget rundt egne bryster vært til stede.

For å skjule brystene sine i voksen alder bruker hen såkalte binders. Dette er hjelpemidler for å få flatere brystkasse, blant annet kompresjonsvester.

– Jeg merker stor forskjell på humøret mitt på når jeg bruker binders og ikke. Det gir en eufori å se kroppen min slik jeg føler den bør være, sier Mina.

Men binders kan være skadelig over tid. Det er ikke anbefalt å bruke det mer enn seks til åtte timer i strekk. Da kan det skade hjerte, lunger og ribbein.

23-åringen prøver derfor å begrense bruken til dager der hen opplever stort ubehag med brystene, eller skal pynte seg.

Det føles så viktig å få brystreduksjon, at Mina nå velger å gå til privatkirurg for å gjennomføre inngrepet.

– Det er dyrt, særlig siden jeg er student, men det føles så viktig at jeg bare må gjøre det, sier hen.

Manglende kunnskap

Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Oslo universitetssykehus tilbyr ikke kjønnsbekreftende behandling til personer som har en ikke-binær kjønnsidentitet.

Dette er fordi det mangler vitenskapelig dokumentasjon for at en slik behandling er effektiv for denne gruppen, skriver Kjersti Gulbrandsen i en e-post til NRK.

Hun er avdelingsleder ved avdeling for kjønnsidentitetsvurdering av voksne ved Oslo universitetssykehus.

Det finnes en del forskning på kjønnsbekreftende behandling, og NBTK har flere forskningsprosjekter gående, ifølge Guldbrandsen.

– Når det gjelder personer med ikke-binær kjønnsinkongruens finnes det mindre forskning, men det er en økende interesse. Oslo universitetssykehus har akkurat nå ingen studier gående på dette feltet, skriver Guldbrandsen.

Hun tilføyer at 18 av 568 personer som ble henvist til NBTK i 2021 oppga å være ikke-binære. Alle ble tatt inn til vurdering, bortsett fra to personer som trakk henvisningen sin.

Mener behandling bør være selvfølge

Luca Dalen Espseth er nestleder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens.

Han mener det bør være en selvfølge at transpersoner som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne også skal få kjønnsbekreftende behandling.

– Rikshospitalet legger et premiss om at det er en vesensforskjell mellom binære og ikke-binære, og der er jeg uenig. Vi tenker at alle transfolk har til felles at de opplever å være et annet kjønn enn de ble tildelt ved fødsel. Noen har behov for å endre enkelte trekk ved kroppen, sier nestlederen.

– Dersom du har ubehag knyttet til brystvevet ditt, så spiller det ingen rolle om du identifiserer deg som mann eller noe annet, sier Espseth.

Espseth viser til at det har blitt gitt kjønnsbekreftende behandling for binære transfolk i lang tid, selv om det har vært manglende forskning på også dette. Han forstår derfor ikke hvorfor det skal være annerledes for ikke-binære.

Nestlederen stiller også spørsmål ved hvorfor Oslo universitetssykehus viser til manglende forskning og bevisgrunnlag, uten å selv ta ansvar for å frembringe denne kunnskapen.

– Generelt forskes det vanvittig lite på spørsmål som transfolk er interessert i, sier han.

Ikke redd for å angre

Mina har forståelse for at sykehuset er restriktive med å gi kjønnsbekreftende behandling. Muligheten for at en person kan angre på et inngrep, gir grunn til å være nøye med utredningene, mener 23-åringen.

– Men samtidig er det jo jeg selv som vet best hva som vil være bra for meg, sier hen.

Selv er ikke Mina redd for å angre på en brystreduksjon, i og med at hen har tenkt på det siden hen var 12 år.

– Det er jo alltid en mulighet for at man angrer på alle valg man tar, men jeg tror jeg kommer til å angre mer og slite mer dersom jeg ikke gjør det.